Mantus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Forkortelsen D.M. på toppen av den kristne gravsteinen fra 200-tallet står for Diis Manibus, «til de avdødes ånder», igjen avledet fra den etruskisk dødsguden Mantus.

Mantus er i etruskisk mytologi sammen med sin kvinnelige ledsager Mania guder for underverdenPosletten, som beskrevet av den senantikke filologen Servius, men riktigere er det at de var guder for de døde i underverden, ikke dødsriket i seg selv. De ble assosiert med byen Mantua (italiensk Mantova), fødestedet til den latinske dikteren Vergil, og byen kan ha fått sitt navn fra guden. En dedikasjon til guden manθ fra den arkaiske perioden (575-480 f.Kr.) ble funnet i en helligdom ved Pontecagnano.[1]

Mantus er avbildet på etruskiske graver og sarkofager som en mann med et vilt ansikt, vinger og tunika, og hans attributter har vært en hammer, men noen ganger et sverd. Andre steder i Etruria ble guden kalt for Śuri, antagelig for å bli identifisert med Soranus, en sabinsk guddom knyttet til underverden som romerne overtok.[1]

Mantus’ kvinnelige ledsager var Mania. Navnet på dette guddommelige paret indikerer at de var knyttet til manere (Di Manes, «de avdødes ånder»), ktoniske guder eller avdøde ånder i romersk mytologi, og som etruskerne kalte man(im).[2]

Det vanlige litauiske mannsnavnet Mantus er ikke relatert til den etruskiske guden.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Colonna, Giovanni (2006): «Sacred Architecture and the Religion of the Etruscans» i: The Religion of the Etruscans, University of Texas Press, s. 141.
  2. ^ Pallottino, Massimo (1992): Roman and European Mythologies. University of Chicago Press. s. 30, 36

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Vollmer, Wilhelm (1874): Wörterbuch der Mythologie. Stuttgart, Hoffmann'sche Verlagsbuchhandlung