Maksim Litvinov
| Maksim Litvinov | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 17. juli 1876[1][2][3][4] Białystok[5] | ||
| Død | 31. des. 1951[6][1][2][3] (75 år) Moskva[5] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Ivy Low Litvinov[7] | ||
| Barn | Tatiana Litvinov[8] | ||
| Parti | Sovjetunionens kommunistiske parti Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (bolsjevikene) Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti | ||
| Nasjonalitet | Sovjetunionen Det russiske keiserdømmet | ||
| Gravlagt | Novodevitsjijkirkegården | ||
| Medlem av | Sentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet Sovjetunionens sentrale eksekutivkomité All-Union Society of Old Bolsheviks | ||
| Utmerkelser | Leninordenen Arbeidets røde fanes orden Medaljen for tappert arbeid under Den store fedrelandskrigen 1941–1945 | ||
Maksim Maksimovitsj Litvinov (født 17. juli 1876 i Białystok, død 31. desember 1951) var en sovjetisk politiker, diplomat og Sovjetunionens utenrikskommissar 1930–1939.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn, tidlig virke[rediger | rediger kilde]
Han ble født som Meir Henoch Mojszewicz Wallach-Finkelstein (ofte forkortet til Max Wallach) i en velstående jødisk bankierfamilie i Białystok som da tilhørte det russiske rike.[trenger referanse]
Litvinov sluttet seg i 1898 til Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti og endret sitt navn til Maksim Litvinov, men var også kjent som Papasja og Maksimovitsj.[trenger referanse] På grunn av sin politiske aktivitet ble han fengslet, men klarte å rømme etter 18 måneder og var fra 1902 bosatt i Sveits. Året derpå vendte han tilbake til Russland. Ved sosialdemokratenes splittelse samme år sluttet han seg til bolsjevikene.
Han måtte igjen flykte i 1906 og var i ti års tid bosatt i London.
Fra oktoberrevolusjonen[rediger | rediger kilde]
Etter oktoberrevolusjonen i 1917 ble han det bolsjevikiske Russlands representant i London, men ble arrestert av den britiske regjering som imidlertid løslot ham i bytte mot en britisk statsborger som var blitt fengslet i Moskva.[trenger referanse]
Han ble i 1921 utnevnt til visefolkekommissar for utenrikssaker under Georgij Tsjitsjerin. I 1929 sluttet han en sikkerhetstraktat, den såkalte Litvinovprotokollen, med Romania, Polen og de baltiske statene.
Folkekommissar for utenrikssaker (utenriksminister)[rediger | rediger kilde]
I 1930 etterfulgte han den syke Tsjitsjerin som folkekommissar for utenrikssaker (utenriksminister). Som utenriksminister gikk Litvinov inn for en vestorientert utenrikspolitikk,[trenger referanse] klarte i 1933 å opprette diplomatiske forbindelser med USA, førte Sovjetunionen inn i Folkeforbundet og inngikk bistandspakter med Tsjekkoslovakia og Frankrike i 1935.
I 1939 ble han avskjediget på grunn av sin jødiske byrd og antityske holdning da Stalin etterstrebet en overenskomst med Hitler (senere samme år fulgte Molotov-Ribbentrop-pakten).[trenger referanse] i årene 1941-1943 var han ambassadør i Washington og 1943-1946 atter en gang visefolkekommissar for utenrikssaker.
Han var farfar til fysikeren, forfatteren og dissidenten Pavel Litvinov.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Maxim M. Litwinow, Munzinger IBA 00000000252, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, oppført som Maksim Maksimovič Litvinov, BNF-ID 12263468g[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Maxim Maximowitsch Litwinow, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id litwinow-maxim-maximowitsch, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, oppført som Maxim Maximovich Litvinov, Find a Grave-ID 44830384, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Литвинов Максим Максимович, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Maksim Maksimovich Litvinov, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Maksim-Maksimovich-Litvinov, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p71742.htm#i717417, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Herf, Jeffrey (2006), The Jewish Enemy: Nazi Propaganda During World War II and the Holocaust, Harvard University Press,
- Rappaport, Helen (2010), Conspirator: Lenin in Exile, The Making of a Revolutionary, Windmill Books,
- Israeli, Viktor Levonovich (2003), On the Battlefields of the Cold War: A Soviet Ambassador's Confession, Penn State Press,
- Lockhart, Bruce (2002), Memoirs of a British Agent – Being an account of the author's early life in many lands and of his official mission to Moscow in 1918, Pan Books,
- Nekrich, Aleksandr Moiseevich; Ulam, Adam Bruno; Freeze, Gregory L. (1997), Pariahs, Partners, Predators: German-Soviet Relations, 1922–1941, Columbia University Press,
- Resis, Albert (2000), «The Fall of Litvinov: Harbinger of the German-Soviet Non-Aggression Pact», Europe-Asia Studies 52 (1), http://www.jstor.org/stable/153750
- Shirer, William L. (1990), The Rise and Fall of the Third Reich: A History of Nazi Germany, Simon and Schuster,
- Watson, Derek (2000), «Molotov's Apprenticeship in Foreign Policy: The Triple Alliance Negotiations in 1939», Europe-Asia Studies 52 (4), http://www.jstor.org/stable/153322
- Ulam, Adam Bruno (1989), Stalin: The Man and His Era, Beacon Press,