Louis Barthou

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Louis Barthou
Louis Barthou 01.jpg
Født25. aug. 1862[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Oloron-Sainte-Marie[5][6]Rediger på Wikidata
Død9. okt. 1934[7][2][8][3]Rediger på Wikidata (72 år)
Marseille[9]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, diplomat, historiker, juristRediger på Wikidata
Embete Parlamentsmedlem i Frankrike, statsminister (22. mars 1913– 9. desember 1913), senator i Frankrikes fjerde republikk
Ektefelle Alice MayeurRediger på Wikidata
Parti Alliance démocratiqueRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Gravlagt Père Lachaise[10]Rediger på Wikidata
Medlem av Académie française (1918–), Académie de BéarnRediger på Wikidata
Utmerkelser Den hvite ørns orden (1921), storkorset av Tårn- og sverdordenen[11], storkors av Santiago av sverdets orden[11]Rediger på Wikidata
Signatur
Louis Barthous signatur

Louis Barthou (født 25. august 1862 i Oloron-Sainte-Marie i Frankrike, død 9. oktober 1934 i Marseille) var en fransk politiker. Han var utenriksminister da han ble drept i attentatet mot ham og Aleksandar I av Jugoslavia av Vlado Chernozemski.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Louis Barthou tok en juridisk utdannelse, men gikk imidlertid tidlig inn i politikken. I 1889 ble han deputert til det franske deputertkammer. Fra 1894 var han gjentatte ganger minister.

Fra 22. mars til 9. desember 1913 var han fransk statsminister. I dette embede fikk han - som mottrekk til den tyske opprustning - drevet gjennom en forlengelse av den alminnelige verneplikt til tre år. Dette skjedde mot kraftig motstand fra den politiske venstreside. Innen sosialpolitikken ble det i juni 1913 vedtatt en lov som skulle sikre kvinnelige arbeidere før og etter barnefødsler.[12]

Hans regjering var sammensatt av::

Den 2. mai 1918 ble han valgt inn i Académie française. I 1922 gikk han over til senatet. Årene 1922 til 1926 var kan formann for krigsskadeserstatningskommisjonen.

Barthou etterstrebet som utenriksminister fra 1934 et system med traktater med stater i det østlige Europa (Pacte de l’Est) og ledet an med inngåelsen av en fransk-sovjetisk traktat. Ved dette, og ved en tilnærming til England og Italia, var det meningen å isolere «det tredje rike» politisk[trenger referanse] Men tilnærmingen til Russland møtte motstand fra franske høyrekretser.[trenger referanse]

Den 9. oktober 1934 ble han drept under et mordanslag på den jugoslaviske kong Aleksandar I. Den jugoslaviske konge var i Marseille på statsbeøk i Frankrike, og ble mottatt der av Louis Barthou. Da skjøt attentatmannen Vlado Chernozemski kongen. Under skuddvekslingen rett etter ble også Barthou alvorlig såret. Han ble bragt til sykehus i byen og døde der etter én time.

Han ble begravet på gravlunden Père Lachaise i Paris.

Louis Barthou i 1926.

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • Notes de voyage : en Belgique et en Hollande, trois jours en Allemagne, 1888
  • Thiers et la loi Falloux, 1903 Texte en ligne
  • Mirabeau, 1913
  • Impressions et essais, 1913
  • Lamartine orateur, 1916 Texte en ligne
  • L'Heure du droit : France, Belgique, Serbie, 1916
  • Toute la France pour toute la Guerre, conférence faite à Genève le 26 juillet 1916, i « Pages actuelles 1914-1916 » numéro 95, Bloud et Gay, 1916 ; texte sur Internet Archive
  • Sur les routes du Droit, 1918
  • Les Amours d'un poète : documents inédits sur Victor Hugo, 1918
  • La Bataille du Maroc, 1919
  • Le Traité de paix, 1919 Texte en ligne
  • Le Politique, 1923 Texte en ligne
  • Wagner et le recul du temps, 1924
  • La Vie ardente de Richard Wagner, Flammarion, 1925
  • Voyage à travers mes livres : autour de Lamartine, 1925
  • Victor Hugo, élève de Biscarrat, 1925
  • Le Neuf thermidor, Hachette, (Récits d’autrefois), 1926
  • Rachel, 1926
  • Paroles vécues, 1928 Texte en ligne[død lenke]
  • Danton, 1932.
  • Promenades autour de ma vie : lettres de la montagne, 1933
  • Leconte de Lisle et Jean Marras. Documents inédits, 1933, Texte sur wikisource
  • Lettres à un jeune Français (s. d.)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Vladeta Milićević: Der Königsmord von Marseille. Das Verbrechen und seine Hintergründe. Hohwacht-Verlag, Bad Godesberg 1959.
  • Robert Young: Power and Pleasure: Louis Barthou and the Third French Republic. Mcgill Queens University Press, Montreal 1991 ISBN 0773508635
    • Pouvoir et passions. Louis Barthou et la troisième république Übers. Jean-François Saget. Marrimpouey, Pau 2012 ISBN 2853021645

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ www.academie-francaise.fr[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person ID 20080, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Roglo, Roglo person ID p=louis;n=barthou[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Барту Луи, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Louis-Barthou, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.senat.fr[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ L'Homme libre, gallica.bnf.fr, side(r) 1, utgitt 13. oktober 1934[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ The Encyclopedia Britannica: a dictionary of arts, sciences, literature and general information, Volume 31 by Hugh Chisholm