Stéphen Pichon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Stéphen Pichon
Stéphen Pichon.jpg
Født10. august 1857
Arnay-le-Duc
Død18. september 1933 (76 år)
Vers-en-Montagne
Beskjeftigelse Politiker, diplomat, journalist
Parti Alliance socialiste républicaine
NasjonalitetFrankrike
Språkfransk

Stéphen Jean Marie Pichon (født 10. august 1857 i Arnay-le-Duc i Côte-d'Or, død 18. september 1933 i Vers-en-Montagne, Jura) var en fransk politiker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig virksomhet[rediger | rediger kilde]

Som journalist arbeidet han for den senere statsminister Georges Clemenceaus dagsavis La Justice. Så ble han i 1882 innvalgt i Paris' municipalråd, og i 1885 valgt inn som representant til deputertkammereret. Der sluttet han seg til det ytterste venstre, parti républicain, radical et radical-socialiste. Ved valgene i 1893 falt Pichon igjennom.

Diplomatiet[rediger | rediger kilde]

Etter dette tjenestegjorde han som ambassadør i Port-au-Prince i republikken Haiti (fra 1894), som spesialutsending til Santo Domingo for å opprette dikplomatiske formindelser med Den dominikanske republikk, ambassadør i Rio de Janeiro i Brasil (1896), og ambassadør i Beijing i Kina (fra 1897). I 1900 var han under bokseropprøret blant de beleirede diplomater og utlendinger i legasjonskvarteret i Beijing, og senere samme år deltok han i forhandlingene ved avslutningen av opprøret.

Fra Kina ble han sendt som generalresident i Tunis i 1901. Der gjorde han bemerket for sin administrative dyktighet.

I den stillingen forble han til 1906, også etter at han i januar det året ble valgt til senator for departementet Jura.

Utenriksminister flere ganger[rediger | rediger kilde]

Men i januar 1906 ble utnevnte Clemenceau ham til utenriksminister. Dette embede forble han i også etter Clemenceaus avgang i 1909, frem til 1911, i Briands begge første ministerier (juli 1909-februar 1911). Han viste seg som utenriksminister som en smidig diplomat og virket særskilt for styrkingen av ententeforholdet til Storbritannia (entente cordiale) og for befestelsen av den europeiske fred ved overenskommelser om opprettholdelse av status quo (den spansk-engelsk-franske ententen om status quo ved Middelhavets og Atlanterhavets kyster i 1907, den norske integritetstraktaten samme år, Nord- og Østersjøavtalene i 1908).

Pichon var på nytt utenriksminister mars-desember 1913 (i ministeriet Barthou) og virket da blant annet for å forberede en entente med Spania - Raymond Poincaré og Pichon besøkte Madrid i oktober.

Etter ministeriet Barthous fall knyttet han seg tettere til Briand både i feiden mot Caillaux og mot radikalernes ytterste venstre, og gikk så tilbake til publisistikken og ble i 1914 hovedredaktør for den viktige avisen Petit Journal.

Han stod fortsatt Clemenceau nært, og da denne på nytt ble statsminister i 1917 (og frem til 1920), utnevne han igjen Pichon til utenriksminister. Han var sentral på fransk side i fredskonferansen i Paris i 1919 og betingelse og nyordningene etter første verdenskrig. Men Pichon for det meste satt på sidelinjen av sin temmelig kraftfulle regjeringssjef, Clemenceau.

Han ble etterhvert tiden plaget av sykdom, noe som begrunnet hans stadig mer distanserte forhold til politikken. Etter at han forlot den aktive politikk ble han utgiver av Petit Journal.

Verker og publikasjoner i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • Artikler og parlamentskronikker i La Justice ;
  • Srtikler i Le Petit Journal ;
  • La diplomatique de l’Église sous la IIIe République, 1892 ;
  • Rétablissement des relations diplomatiques entre la France et la République dominicaine ;
  • Traité d'arbitrage pour la délimitation de la Guyane française ;
  • Les derniers jours de Pékin av Pierre Loti, med La Ville en flammes av Stephen Pichon og la Défense de la légation de France av Eugène Darcy, 1902 ;
  • Dans la Bataille, biografisk essay, 1908 ;
  • La Guerre et les neutres av René Moulin, forord av Stephen Pichon, 1915 ;
  • Manuscrits et correspondances, manuscrits de la bibliothèque de l'Institut de France.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Chambers Dictionary of World History (Reprint 2002)