Lorents Rynning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Lorents Rynning
Født17. mai 1870[1]
Død28. oktober 1962[1] (92 år)
Søsken Fredrikke Waaler
Beskjeftigelse Advokat
Nasjonalitet Norge

Lorents Holtermann Rynning (født 17. mai 1870 i Eidsvoll, død 28. oktober 1962) var en norsk advokat og rettshistoriker, som særlig er kjent for sitt arbeid om almenningenes historie.

Liv[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av gårdbruker Paul Emil Rynning, som senere ble protokollfører i Oslo byrett, og Anne Margrethe Holtermann. Han var bror av Fredrikke Waaler.

Etter å ha vært elev ved Kristiania katedralskole ble han student i 1888. Deretter begynte han å studere teologi, men gikk etter hvert over til å studere rettsvitenskap. Han tok juridisk embetseksamen i 1894, og slo seg ned som overrettssakfører i Kristiania fra 1896. Fra 1899 hadde han sitt eget advokatkontor. Han ble høyesterettsadvokat i 1901 og forble advokat hele sin karriere. I årene mellom 1896 og 1913 var han flere ganger konstituert dommer i Oslo byrett.

Rynning utga en rekke juridiske avhandlinger, særlig om allemannsretten. Hovedverket hans er Bidrag til Norsk almenningsrett. Han var formann i komiteen som utarbeidet utkast til fornminneloven av 1951.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Rynning ble æresdoktor ved Universitetet i Hamburg i 1960. Æresdoktoratet var blitt vedtatt allerede i 1936, men ble stanset etter at Carl von Ossietzky fikk Nobels fredspris.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b BIBSYS, 9. okt. 2017, Lorents Rynning, 90169598

Litteratur[rediger | rediger kilde]