Lope de Aguirre
| Lope de Aguirre | |||
|---|---|---|---|
| Født | ca. 1510-årene[1][2][3][4] Araotz (Oñati, Kongedømmet Castilla) | ||
| Død | 27. okt. 1561[1][2] Barquisimeto | ||
| Beskjeftigelse | Conquistador, Sayayin | ||
| Barn | Elvira de Aguirre | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Castilla | ||
Lope de Aguirre (født c. 1510, død 27. oktober 1561) var en spansk conquistador i Sør-Amerika. Han er best kjent for sin siste ekspedisjon, hvor han seilte ned Amazonas for å lete etter det mytiske El Dorado. Til å begynne med hadde han ikke en av ekspedisjonens ledere, men han gjorde mytteri og skaffet seg kontroll over den. Deretter gjorde han opprør mot ogtrosset den spanske monarken Filip II. Ved slutten av ekspedisjonen ble Aguirre beseiret og drept. Fra da av ble han ansett som et symbol på grusomhet og forræderi i det spanske koloniriket i Amerika,[5][6] og har siden blitt en antihelt i litteratur, film og andre kunstarter.[7]
Biografi[rediger | rediger kilde]
Aguirre ble født i 1510 i Araotzdalen, i en landsby under Oñati i provinsen Gipuzkoa i Nord-Spania. Hans far var adelig, muligens fra en familie av rettsbetjenter. Aguirre var i tjueårene og bodde i Sevilla da Hernando Pizarro vendte tilbake fra Peru med inkaenes skatte, noe som inspirerte Aguirre til å følge i hans fotspor.
Aguirre var sannsynligvis med en ekspedisjon på 250 mann under Rodrigo Buran. Han ankom Peru i 1536 eller 1537. I Cuzco var Aguirre blant annet ansvarlig for treningen av hingster.
I 1544 var Aguirre med Perus første visekonge, Blasco Núñez Vela, som hadde ankommet fra Spania med ordre om å iverksette De nye lovene (Leyes Nuevas), undertrykke encomienda-systemet, og frigjøre de innfødte. Mange av conquistadorene nektet å iverksette lovene, som forbød dem å utnytte indianerne. Aguirre deltok imidlertid i et komplott med Melchor Verdugo for å sette fri visekongen (som var blitt fengslet på San Lorenzo-øya), og vendte seg dermed mot Gonzalo Pizarro, lederen for anti-visekonge/nye lover-fraksjon). Etter at forsøket mislyktes rømte de fra Lima til Cajamarca, og begynte å samle sammen menn for å hjelpe visekongen. I mellomtiden hadde visekongen rømt til Tumbes, takket være oidor Alvarez, og hadde dannet en liten hær i troen på at hele landet ville våkne under det kongelige flagg. Visekongens motstand mot Pizarro og hans nestkommanderende Francisco de Carvajal, den beryktede «Andesdemonen», skulle vare i to år, til han ble beseiret i Añaquito 18. januar 1546.
I 1551 vendte Aguirre tilbake til Potosí (som da fremdeles var en del av Peru). Han ble her arrestert av dommeren Francisco de Esquivel, som anklaget han for brudd på lovene for beskyttelse av indianerne. Dommeren avviste Aguirres begrunnelser og hans hevding av adelig herkomst, og dømte han til offentlig pisking. Med sin stolthet såret ventet Aguirre til slutten av dommerens mandat. I frykt for Aguirres hevn flyktet dommeren, og endret stadig bosted.
Aguirre forfulgte Esquivel til fots til Lima, Quito og deretter til Cuzco. På tre år tilbakela han 6 000 km, uten sko, på sporet av Esquivel. Til slutt fant Aguirre han i Cuzco, i dommerens herregård, og drepte Esquivel mens han tok seg en lur i biblioteket, iført en brynje som han alltid hadde på seg i frykt for Aguirre. Beskyttet av venner som hadde skjult han rømte han fra Cuzco og søkte tilflukt hos en slektning i Guamanga.
Alonzo de Alvarado, som måtte slå ned opprøret til Hernández Girón, ga i 1554 benådning til alle som vervet seg til hæren hans. Aguirre kjempet og ble såret i slaget ved Chuquinga mot Girón, og ble halt for resten av livet.
Sammen med sin datter ble han i 1560 med ekspedisjonen til Pedro de Ursúa ned elvene Marañón og Amazonas med 300 spanjoler og hundrevis av innfødte. Ursúas egentlige målsetning var å sende vekk veteraner fra de tidligere borgerkrigene i Peru og derved hindre dem i å lage bråk, og brukte myten om El Dorado som lokkemat. Et år senere deltok han da Ursúa og hans etterfølger Fernando de Guzmán ble styrtet og drept, og Aguirre overtok ledelsen av ekspedisjonen. Han nådde Atlanterhavet, sannsynligvis via Orinoco, og ødela innfødte landsbyer på veien. Den 23. mars 1561 oppfordret Aguirre 186 kapteiner og soldater til å undertegne en lov som ville erklære han som fyrste av Peru, Tierra Firma og Chile.
Han skal i 1561 ha sagt:
- Jeg er Guds vrede,
- frihetens fyrste,
- herre over Tierra Firma og Chiles provinser
I 1561 tok han Isla Margarita og undertrykte brutalt enhver opposisjon mot sitt styre, og drepte mange uskyldige mennesker. Da han krysset over til fastlandet i et forsøk på å ta Panama kom hans åpne opprør mot den spanske kronen til en ende. Han ble omringet ved Barquisimeto i Venezuela, hvor han drepte sin egen datter, Elvira, «for at en som jeg elsket så mye ikke skulle havne til sengs med udannede folk». Han drepte også flere av sine egne folk som ville fange han. Han ble til slutt fanget og skutt, og Aguirres lik ble delt opp og sendt til forskjellige byer over hele Venezuela.
I populærkultur[rediger | rediger kilde]
Aguirre har blitt framstilt på film to ganger: av Klaus Kinski i den allegoriske filmen Aguirre, the Wrath of God i 1972, og av Omero Antonutti i El Dorado i 1988.
Aguirres reise er også emne for Stephen Mintas bok fra 1995, Aguirre: The Re-Creation of a Sixteenth-Century Journey Across South America, hvor Minta går i ekspedisjonens fotspor.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Real Academia de la Historia, dbe.rah.es, besøkt 31. august 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Name and Title Authority File of Catalonia, besøkt 18. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Basque Studies Society, aunamendi.eusko-ikaskuntza.eus, besøkt 18. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ "Lope de Aguirre". (2010). In Encyclopædia Britannica. Retrieved October 08, 2010, from Encyclopædia Britannica Online: http://www.britannica.com/EBchecked/topic/9899/Lope-de-Aguirre
- ^ Bart L. Lewis (2003). The Miraculous Lie: Lope de Aguirre and the Search for El Dorado in the Latin American Historical Novel. Lexington Books. ISBN 0-7391-0787-9.
- ^ Thomas Gómez (2009). Guillermo Serés, Mercedes Serna Arnáiz, red. Los límites del océano: estudios filológicos de crónica y épica en el nuevo mundo. Centro para la Edición de los Clásicos Españoles. s. 65–74. ISBN 978-84-936665-2-1. [Génesis de un antihéroe: Lope de Aguirre entre crónicas, literatura, cine y otras artes]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Galster, Ingrid (1996). Aguirre oder Die Willkür der Nachwelt. Die Rebellion des baskischen Konquistadors Lope de Aguirre in Historiographie und Geschichtsfiktion (1561–1992). Frankfurt am Main: Vervuert Verlag, ISBN 3-89354-075-X
- Galster, Ingrid (2011). Aguirre o La posteridad arbitraria. La rebelión del conquistador vasco Lope de Aguirre en historiografía y ficción histórica (1561-1992). Bogotá: Ed. Universidad del Rosario and Ed. Universidad Javeriana, ISBN 978-958-738-204-4 (also available as eBook).