Lisel Bjørneboe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Lisel Bjørneboe
Født6. juni 1918
Død15. februar 2001 (82 år)
Ektefelle Jens Bjørneboe
Nasjonalitet Norge

Lisel Bjørneboe, opprinnelig Lisel Funck (født 6. juni 1918 i Berlin, død 15. februar 2001 i Järna, egentlig fornavn Louise Charlotte), var en tysk fotograf og antroposof, og er best kjent som Jens Bjørneboes første kone og kunstneriske mentor.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ifølge henne selv hadde hun jødisk far og kristen mor (ved navn Anna Maria Funck). Foreldrene skal ikke ha vært gift, og derfor vokste hun opp på et barnehjem og hos en fostermor. Som hun selv hevdet, gjorde hennes jødiske bakgrunn det senere umulig å fullføre noen utdannelse i hjemlandet. Det hefter seg imidlertid noen uklarheter til dette. Hennes påståtte far, flypioneren Hellmuth Hirth (1886–1938), var tilsyntelatende ikke av jødisk herkomst, dessuten var han gift med skuespillerinnen Käthe Funck (1890–1950) siden 1915.[1]

Liv i Skandinavia[rediger | rediger kilde]

I september 1938, bare to måneder før den såkalte krystallnatten, natten mellom 9. og 10. november 1938, da det tyske naziregimet iverksatte omfattende voldshandlinger mot jøder og jødisk eiendom i Tyskland og Østerrike, kom Lisel Funck til Sverige. Den 29. april 1939 inngikk hun et pro forma-ekteskap med fotografen Lars Cassel for å få oppholdstillatelse i landet.

I Stockholm jobbet hun som fotograf og ble etter hvert en ledende kraft i det antroposofiske miljøet. Hun var en uvanlig kvinne for sin tid, liten av vekst, streng og ironisk, usnobbete, åndelig og metafysisk interessert, og gikk alltid i herreklær. Før hun ble antroposof var hun marxist. I Stockholm ble hun kjent med Jens Bjørneboe, som kom dit i 1943 for å unnslippe arbeidstjenesten. De ble gift i 1945.

Ifølge Jens Bjørneboe var deres 15 år lange ekteskap helt aseksuelt, men de var oppriktig glade i hverandre og han beundret hennes intellekt og kulturelle ballast. Hun ble en mentor for ham, både som antroposof og forfatter, og lærte ham mye om tysk kultur, poesi og malerkunst. Hun var den første kritiske førsteleser av alle hans arbeider i perioden de var gift. Siden skulle Jens Bjørneboe komme til å oppsummere deres ekteskap slik: «Lisel var eldre enn meg, og i nesten alle disse år bestemte hun over meg, over hva jeg skulle tenke og mene, og fremfor alt hva som var 'moral'.»[2]

Lisels ambisjon var å bli prest i Kristensamfunnet, og hun dro i 1949 sammen med Jens til presteseminaret i Stuttgart. Etter noen måneder fikk hun imidlertid vite at hun var uskikket til å bli prest, noe som var hennes livs nederlag. I perioden 1952–1957 arbeidet hun tidvis ved Steinerskolen i Oslo, og i 1958 dro hun til Dornach for å ta steinerpedagogisk utdannelse. Jens og Lisels samliv tok slutt etter at Lisel fikk et psykisk sammenbrudd på slutten av 1950-tallet. Lisel dro etter skilsmissen i 1961 tilbake til Stockholm, der hun ble lærer ved steinerskolen i Stockholm. Hun beholdt navnet Bjørneboe til sin død.

I Bjørneboes forfatterskap dukker det opp en rekke skikkelser (riktignok alltid menn) som er basert på Lisel, «som et ideal gjennom hele hans livsverk: europeeren, jøden, emigranten, outsideren. Mennesket som er kastet ut i historiens strøm og dermed satt utenfor det gode selskap, men med stor åndelig kraft og inngående kjennskap til europeisk kultur».[3] F.eks. er figuren Johannes Marx i Jonas en foreldreløs, liten og spinkel, forfulgt tysk jøde fra Berlin som ikke passet inn i det samfunnet han var født i, som gikk på en marxistisk og sosialt frigjort skole i Berlin før nazistene tok makten, flyktet til Sverige og etter krigen endte opp i Oslo, der han ble lærer ved steinerskolen (hvor også Lisel jobbet da romanen ble utgitt). Marx er en av romanens mest sympatiske figurer.

Tore Rems Bjørneboe-biografi fra 2009, Sin egen herre, vier adskillig plass til Lisel Bjørneboe og belyser hennes innflytelse på hans diktning.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jfr. Raimund Wolfert: Lisel Bjørneboe. Mehr als «die Frau an seiner Seite», i: LAMBDA-Nachrichten 2012, nr. 1, s. 36-39.
  2. ^ Sit. etter Tore Rem: Sin egen herre. En biografi om Jens Bjørneboe. Oslo, Cappelen Damm 2009, s. 456.
  3. ^ Tore Rem i Aftenposten (11.9.2009). Se: http://www.aftenposten.no/amagasinet/article3247709.ece.

Litteratur[rediger | rediger kilde]