Lierne prestegjeld
Lierne prestegjeld var et prestegjeld tilhørende Namdal prosti. Det omfattet sogn i Lierne kommune i Nord-Trøndelag fylke, og hovedkirken var Nordli kirke.
Liernes kirkesogn er nå en del av Lierne kirkelige fellesråd, og underlagt Namdal prosti i Nidaros bispedømme i Den norske kirke.
Historikk[rediger | rediger kilde]
Liðir (norrønt) antas å være befolket fra Snåsa i førkristen tid og hadde omkring 25 navnegårder i høymiddelalderen.[1] Det har sannsynligvis stått et gudshus på Nesset i Nordli, hvor det fortsatt er et sted som blir omtalt som Kirkebakken.[2] I følge sogneprest i Snåsa, Nils Mortensen Lund i 1689:[3]
Nordlide haver og i gamle Dage været beboed, som er at fornemme af mange rener [tomtegrenser/grøfter], huustomter, og stener. Paa Næsset har jeg seet grunstene till et gammell huus, og er forsagt at der stod it Capell; huortill og alting lod sig ansee. Mand fortæller troværdeligt at Lappfinnerne, som mæst ernære sig med tamme Rinsdjur, ved deris første ankomst i disse Thrundhjemske Fjælde (tilforne har dog været Finner, hvilche leved af vilt og veyde [fangst]) utryddede paa en dag, og ødelagde [drepte], baade mand og Qvinde, med Børn i vuggen udi Norlide; men dette mord revancerede en Mand i Sørlide boendis paa Estill, i det hand listeligen indbød de ny gjæster till it gjæstebud, og som alle Karlfolch af Lappfinnene vare satte oven for bordet, pærsede en deel Lidemænder Finnerne till væggen med same bord, og andre med langskjæfftede øxer ødelagde dem. De som overbleve i Fjældene lærte siden at give Kjøp. Huor længe det skall være siden saadant passerede, vidis ey till visse.
Anno 1627 omtrænt hug mand it tree af, der mand ryddede paa en platz heder Skjælbred, under hvis rod kjændelig var en gruve eller ildsted at see. Treet var over 1½ Fadm omkring. Men fra den Mand paa Estill i Sørlide, der hevnede sine Vænners død, regner mand for vist1 den femte Leed in recta linea descendente [direkte etterkommer].
Påført med skrivemaskin av sogneprest Jens Rynning:
Riktigheten av samenes nedslakting av den norske befolkningen er omstridt, men Nordli ble helt avfolket etter Svartedaudens herjinger, dvs. på 1300-tallet eller noe senere. For Sørlis vedkommende er det grunn til å anta at et mindre bygdelag overlevde pesten og bestod inntil reformasjonen. Etter skattemanntallet for år 1520 var det i Fynnelydh fem gårder med tilsammen åtte skattepliktige, og disse måtte være bosatt i Sørli, ettersom Nordli forble liggende øde enda et århundre.[4]
I Reformatsen 1589 var Findelijd annekssogn til Snaasen Præstegjeld med gudstjeneste to ganger i året. Eldste omtale av kirken i Sørli er i lensregnskapet for Steinviksholm len for 1548-49 hvor Deuygk kiierckiie er oppført.[5] Kirken lå på Devik i Sørli, og ble brent av svenske tropper under Kalmarkrigen i 1613, men gjenoppført samme sted i 1616.[6] Etter Freden i København i 1660 ble bygdelagene i Lierne grensetrakter mot Jemtland som var lagt til Sverige i øst og Finnmarken som forble norsk-svensk fellesområde i nord.
Under forhandlingene med Sverige om det som skulle bli Grensetraktaten av 1751 var den opprinnelige svenske posisjonen at hele Sørli og omkring halve Nordli sogn skulle gå til Sverige, dvs. at grensedragningen fulgte vannskillet. Fra norsk side ble det anført at bygdelagene øst for vannskillet var befolket fra norsk side, og at de sognet til Nordli og Sørli kirker. Det endte med at det meste av området ble lagt til Norsk side av grensen, så derved fikk riksgrensen den karakteristiske utbulningen mot øst.[7]
Ved kgl.res. av 14. oktober 1871 ble Lierne prestegjeld skilt ut fra Snaasen med Nordli som hovedsogn og Sørli som anneks. Ved kgl.res. av 24. juli 1871 ble det tillatt å oppføre ny kirke på Deviks grunn i Sørli. Eierne og brukerne av Skogen, Tunnsjøen, Ingelsvatnet, Limingen og Devika i Nordli sogn fikk tillatelse til å bygge kapell og anlegge kirkegård på Tunnsjøens grunn ved kgl.res. 11. april 1874, og Tunnsjø kapell ble innviet 22. april 1876. For kapelldistriktene Røyrvik og Trones i Grong prestegjeld og Tunnsjø kapelldistrikt i Lierne ble det ved kgl.res. av 26. april 1912 ansatt en hjelpeprest, og Tunnsjø kapell fikk eget kirketilsyn.[8]
Fra 2004 ble prestegjeldene som administrativ enhet faset ut av Den norske kirke, og fra 2012 gikk de også ut av lovverket.[9]
Menigheter[rediger | rediger kilde]
Prestegjeldet hadde ved sin avvikling følgende menigheter:[10]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Bygdebok for Lierne kommune. no#: Lierne kommune. 1989. s. 69,138.
- ^ Kirkene i Lierne 1873-2023. [Lierne]: Lierne kommune, Bygdeboknemda. 2023.
- ^ Lund, Nils Mortensen (1981). Snaasens Kald og Kirce-beskaffenhed 1689. Historielaget. s. 14.
- ^ Lierne 100 år. no: Kommunen. 1973. s. 10.
- ^ Norske lensrekneskapsbøker 1548-1567. Jacob Dybwad. 1939. s. 163.
- ^ Brendalsmo, Jan (2001). Kirkebygg og kirkebyggere. [A.J. Brendalsmo]. s. 440.
- ^ Bygdebok for Lierne kommune. no#: Lierne kommune. 1992. s. 40-46. ISBN 8299273307.
- ^ Prestegjeld og sogn i Nord-Trøndelag, arkivverket.no
- ^ Fornyings-, administrasjons-og kirkedepartementet (20. desember 2011). «Endringer i gravferdsloven og kirkeloven». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 5. mars 2023.
- ^ «Kirkelig enheter og endringer i prosti og menigheter». docplayer.me. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste AS. 2009. Besøkt 5. mars 2023.