Leo XI

Leo XI -
Født		Alessandro di Ottaviano de' Medici 2. juni 1535 Firenze, Italia
Død		27. apr. 1605 (69 år) Roma
Beskjeftigelse		Diplomat, katolsk prest (1567–), katolsk biskop (1573–)
Embete		Pave (1605–1605) Roman Catholic Archbishop of Florence (1574–1605) Cardinal-Bishop of Palestrina (Roman Catholic Suburbicarian Diocese of Palestrina, 1602–1605) Cardinal-Bishop of Albano (Roman Catholic Suburbicarian Diocese of Albano, 1600–1602) ambassadør biskop (1573–)
Far		Ottaviano de' Medici
Mor		Francesca Salviati
Søsken		Bernadetto de' Medici
Nasjonalitet		Kirkestaten
Gravlagt		Peterskirken
Dåpsnavn		Alessandro Ottaviano de' Medici
Innsatt		1. april 1605
Saligkåret		-
Helligkåret		-
Festdag		-
Forgjenger		Klemens VIII
Etterfølger		Paul V
Våpenskjold
Leo XI på Commons Se også liste over paver

Pave Leo XI, opprinnelig Alessandro Ottaviano de' Medici (født 2. juni 1535 i Firenze i hertugdømmet Firenze, død 27. april 1605 i Roma) var en av Den katolske kirkes paver. Han var pave fra 1. april til 27. april 1605, altså en av de korteste pontifikat i den katolske kirkes historie.

Liv og virke

Bakgrunn

Alessandro de' Medici tilhørte en gren av den mektige florentinske slekten Medici; hang var sønn av Ottavio de' Medici og Francesca Salviati. Moren var en datter av Lucrezia de' Medici (1470–1553) og hennes ektemann Jacopo Salviati (1461–1533). Lucrezia de' Medici var i sin tur datter av Lorenzo il Magnifico (1449–1492) og søster av pave Leo X (1475–1521), som sener eble inspirasjonen til Alessandro Ottaviano pavenavn. Han var altså grandnevø til Leo X.

Familien tilhørte Medici di Ottajano, en kadettgren av Huset Medici. Ottaviano døde tidlig i sønnens liv, og gutten fikk sin skolegang i hjemmet, ved dominikanerpresten pater Vincenzo Ercolano.

Medici følte seg kallet til prestedømmet, men moren motsatte seg dette ettersom han var den eneste mann i familien.^{[trenger referanse]} Hun sendte ham istedet til storhertugen av Toscanas hoff, som gjorde ham til ridder av San Stefano.^{[trenger referanse]}

I 1560 dro han til Roma, og der begynte hans livslange vennskap og samarbeide med Filip Neri, en prest som senere ble helligkåret i den katolske kirke. Det var Filip Neri som spådde at Alessandro en gang ville bli pave.^{[trenger referanse]}

Prest, ambassadør, biskop, erkebiskop

Hans mor døde i 1566, og da gjenopptok han sine prestestudier. Han ble presteviet den 22. juli 1567 av Antonio Altoviti, erkebiskop av Firenze. Han var florentinsk ambassadør i Roma til pave Pius V fra 1569; der gjorde han et meget godt inntrykk på etterfølgeren pave Gregor XIII, som utnevnte ham til biskop av Pistoia i 1573 og erkebiskop av Firenze i 1574.

Kardinal

I 1583 utnevnte pave Gregor XIII pave ham til kardinalprest med San Ciriaco alle Terme Diocleziane som tittelkirke. Medici, en svært religiøs personlighet som hadde gode forvinbdelser med dominikanerne i San Marco, var ivrig etter å implementere avgjørelsene fra Tridentinerkonsilet.^{[trenger referanse]} Han satset også store midler på å restaurere flere av Romas kirker.^{[trenger referanse]}

Som pavelig legat til i Frankrike lyktes han i å overtale pave Klemens VIII til å oppheve ekskommunikasjonen av kong Henrik IV (1553–1610).^{[trenger referanse]} Som legat engasjerte kardinal Medici fdrg for den kirkelige disiplin som tildels var brutt sammen under religionskrigene i landet, ; det lyktes ham imidlertid ikke å overtale kong Henrik IV til å implementere Tridentinerkonsilets beslutninger i Frankrike. En annen oppgave som tilkom ham som legat, var de diplomatiske samtaler mellom Frankrike og Spania, som den 2. mai 1598 førte til fredtraktaten i Vervins.

Han forble i Frankrike til han fikk bud om at han var blitt utnevnt til prefekt for kongregasjonen for biskoper og regularklerikere.

Han ble utnevnt til kardinalbiskop av Albano i 1600, og av Palestrina i 1602.

I simne år som kardinal deltok på en rekke pavevalg: konklavene i 1985, i september 1590, i oktober-desember 1590, i 1591, i 1592, og i mars-april 1605 (da han selv ble valgt).

Pavevalget, pave i 27 dager

Den 14. mars 1605, elleve dager etter pave Klemens VIIIs død, innledet 62 kardinaler konklavet for å velge neste pave. Fremtredende blant de som ble ansett som papabile var den store historiker kardinal Cesare Baronius og den berømte jesuittiske teolog (og senere helligkårede) kardinal Robert Bellarmin.^{[trenger referanse]} Men Pietro Aldobrandini, lederen av det italienske parti blant kardinalene, alliert med de franske kardinaler, fikk sørget for tilstrekkelig flertall for Medici - mot den spanske komge Filip IIIs klare ønske.^{[trenger referanse]} Kong Henrik IV av Frankrike sies å ha brukt 300.000 écu for å fremme Alessandros kandidatur.

Medici valgt til pave 1. april 1605. Han ble kronet 10. april 1605 av protodiakon kardinal Francesco Sforza. Pave Leo XI var 69 år gammel og hadde dårlig helse, og han pådro seg en alvorlig forkjølelse da han ble installert i Laterankirken, Romas katedral, den 17. april 1605. Han døde ti dager etter.

På Leo XIs gravmonument i St. Peterskirken står det blant annet Sic florui (latinsk: 'Slik blomstret jeg'), som henspiller på at hans tid som pave var som en blomsts levetid – svært kort. Samme devisen brukes ofte om den langt senere pave Johannes Paul I (1978), som også hadde et ytterst kort pontifikat.

Selv om pave Leo XI aldri kom i gang for alvor, er enkelte av hans anvisninger kjent for ettertiden; dette var anvisninger han gav fra sykesengen. Han tilsa keiser Rudolf II støtte i krigen mot Det osmanske rike. Dessuten befridde han Romas befolkning fra en rekke av skatter. På det teologiske område forordnet han etableringen av en kommisjon som skulle gjennomarbeide pavavalgsordningene.

Episkopalgenealogi

Hans episkopalgenealogi er:

• Kardinal Juan Pardo de Tavera (1504-1577)
• Kardinal Durante de Duranti (1517-1586) * bispeviet 1542
• Kardinal Francisco Pacheco de Toledo (Villena) (1508-1579) * 1567
• Leo XI (1535-1505) *1573

Eksterne lenker

• Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church