Lauritz Wilhelm Hansen
| Lauritz Wilhelm Hansen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 9. aug. 1879[1] Stavanger[2] | ||
| Død | 28. nov. 1953[1] (74 år) | ||
| Beskjeftigelse | Konsul[2] |
||
| Embete |
| ||
| Parti | Høyre[2] |
||
| Nasjonalitet | Norge |
||
| Gravlagt | Eiganes gravlund[1] |
||
| Utmerkelser | Ridder av St. Olavs Orden[2], kommandør av Dannebrogordenen[2] |
||
Lauritz Wilhelm Hansen (1879–1953) var en norsk konsul, forretningsmann og politiker. Han var ordfører i Stavanger 1938–1940 og i 1945.
L.W. Hansen var dansk konsul i Stavanger i 25 år. Han overtok vervet etter faren Frederik Hansen, og overlot det til sønnen Leif Buch Hansen året før sin død.[3]
Politisk tilhørte L.W. Hansen partiet Høyre. Han ble valgt inn i Stavanger bystyre i 1929, og fra 1932 satt han i finansutvalget og formannskapet. Han var varaordfører i 1934 og 1936–1937, og ordfører fra 1938 til den tyske okkupasjonen i 1940. Hansen kom også tilbake som ordfører noen måneder etter frigjøringen i 1945.[3]
Hansen var sentral i Stavangers kulturliv, blant annet som initiativtager til og mangeårig styreformann for Stavanger Symfoniorkester. Han var selv en habil bratsjist. Hansen satt også i representantskapet til Rogaland Teater, og var styreformann i Stavanger museum.[3]
Han overtok familiebedriften Fred. Hansen i 1920, og fra 1935 drev han det sammen med sønnen Leif.[4] L.W. Hansen var også involvert i andre deler av næringslivet i Stavanger, blant annet som styreformann i Stavanger Cementvarefabrikk og styremedlem i Tou bryggeri.[3]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Slekt og Datas Gravminnebase, «Minneside basert på bilder og gravminnedata for Lauritz Wilhelm Hansen, (09.august 1879 - 28.november 1953).», besøkt 1. januar 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e Stavanger Aftenblad, «Konsul L.W. Hansens bortgang», utgitt 30. november 1953[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d «Konsul L.W. Hansens bortgang». Stavanger Aftenblad, 30. november 1953.
- ^ Bærheim, Anders Ørvar (1936). Stavanger og næringslivet idag. Stavanger: Dreyer. s. 135.