Langøya (Holmestrand)
| Langøya | |||
|---|---|---|---|
 Langøya sett fra Holmestrand. | |||
| Land |  Norge | ||
 Langøya 59°29′37″N 10°22′57″Ø | |||
Langøya er ei øy i Holmestrandfjorden som er en del av Ytre Oslofjord. Øya tilhører Holmestrand kommune i Vestfold. Den ble overført fra tildligere Re kommune 1. januar 2020.
Kalksteinsbrudd[rediger | rediger kilde]
Den første kalksteinen ble tatt ut allerede på 1650-tallet, og flere kalkovner var i drift. Langøya kalkverk ble solgt til den danske kronen i 1737.
Mer moderne drift startet i 1899 med uttak av kalkstein til bruk i produksjon av sement. Christiania Portland Cementfabrik (CPC), kjøpte i 1895 en parsell på øya. Selger var godseier G. Wankel på Kambo. CPC kjøpte resten av øya i 1899, med unntak av en mindre parsell som tilhørte Marinen. Denne parsellen ble kjøpt i 1937. Driften på Langøya kom i gang i 1899. Kalksteinen ble fraktet i lekter til Slemmestad.
Det ble etterhvert bygget arbeiderbrakker og -boliger, spisesal, brygger, skinneganger osv. Den første tiden foregikk boringen med håndkraft, i 1913 gikk man over til pressluft. På denne tiden lå årsproduksjonen på ca. 180 000 tonn i året. I 1922 gikk man over til elektrisk drift. Fra 1925 ble selve knusingen av kalksteinen flyttet fra Slemmestad til Langøya. Den steinen som ikke var egnet til sementproduksjon ble fra 1931 knust i et eget verk og solgt som pukk.
Opptil 24 familier med om lag 120 mennesker bodde på Langøya på det meste. I 1960 fraktet skolebåten 16 barn inn til skolen i Holmestrand. Etterhvert vokste bruddet, og i 1967 forlot de siste to familiene øya.
Det ble anlagt jernbanespor på 20-tallet for frakt av stein mellom brudd og knuser, denne jernbanen var tidligere brukt som smalsporet bane mellom Holmestrand og Hvittingfoss. Jernbanen ble skiftet ut med trucker i 1951. Da var man kommet til -3 meter. Da Norcem la ned sementproduksjonen på Slemmestad i 1985 ble også driften på Langøyene stoppet. Bunnen av bruddet var da på -45 meter. Tilsammen var det tatt ut 47 millioner tonn kalkstein. Dagbruddet under havnivå tilsvarer nesten 10 millioner kubikkmeter. Norcem solgte Langøya til NOAH i 1993.
Frantzefoss Bruk tok i en periode ut kalkstein til sin kalkproduksjon.
Avfallsdeponi[rediger | rediger kilde]
Siden 1993 bruker Norsk Avfallshandtering dagbruddene til deponi av farlig uorganisk avfall. En stor del av avfallet er gips, som dannes når flygeaske fra forbrenningsanlegg blandes med og nøytraliserer svovelsyre. Dessuten finnes et basseng for utreagering av reaktive metaller; hovedsakelig magnesiumslam og andre alkali- og jordalkalimetall. Avfallet reagerer kraftig i kontakt med vann og avgir varme og ulike gasser (H2, NH3, PH3). Det finnes også en tank for avgiftning av cyanidholdig avfall. Avgiftningen skjer i alkalisk miljø med natriumhypokloritt. Cyanidforbindelsene omdannes til karbondioksid og nitrogengass. Disse avfallsfraksjonene taes ikke lengre imot, og disse behandlingsløsningene er ikke lenger en del av driften. Miljødirektoratet har tillatt årlig mottak av maksimalt 500.000 tonn uorganisk farlig avfall (herunder uorganisk syrer, aske og alunskifer) og 500.000 tonn forurensede masser (forurenset grunn, knust betong, slam og sedimenter). Deponiet vil etter planen være fullt før 2025.[1]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Miljødirektoratets tillatelse Arkivert 20. mai 2015 hos Wayback Machine.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Hans Lindemann, red. (1999). Langøya – En helt spesiell øy i Oslofjorden. Almater forlag. ISBN 8278580219. Både
|utgiver=og|forlag=er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)