Kvinner i norsk diplomati

Kvinner i norsk diplomati har i løpet av 1900-tallet gått fra å arbeide som underordnede sekretærer til å få tilgang til fullverdige diplomatstillinger.

Som i resten av byråkratiet har kvinnene gjort sitt inntog i det norske diplomatiet i løpet av 1900-tallet, først som sekretærer uten mulighet til å bli fullverdige diplomater, siden som høyt profilerte personer i utenrikstjenesten. Tidlig på 2000-tallet utgjorde kvinnene ca. en tredjedel av hele diplomatkorpset. I diplomatiet har imidlertid kvinnene spilt en direkte rolle som den mannlige diplomatens hustru og ledsager også før diplomatiet åpnet seg for dem som selvstendig karrierevei. Eksempler på profilerte kvinner som er aktive i diplomatiet i dag, eller har vært det tidligere, er Mona Juul, Åslaug Haga, Ingrid Schulerud og Marte Gerhardsen.

Juridisk stilling

Norske kvinner ble juridiske personer så sent som i 1888, og før det kunne de følgelig ikke bli embetsmenn. Dette var den vanlige situasjon i Europa. Spørsmålet om kvinnelige embetsmenn ble første gang reist i Stortinget i 1891, og kvinneorganisasjoner sørget for at det fortsatte å stå på dagsordenen Gjennombruddet kom i 1912, som et ledd i en omfattende oppgradering av kvinners rettigheter (året etter ble Norge det første landet i Europa som innførte stemmerett for kvinner). Selv om likhet gjaldt som det generelle prinsippet for ansettelse i staten, ble det gjort fem unntak: medlemmer av statsråd (dvs. ministere), prester i statskirken, “diplomatiske og konsulære stillinger”, militære stillinger og, endelig, nye områder som kunne bli vurdert som sensitive. Unntak av denne typen ble selvsagt opplagte mål for en videreføring av kampanjen for kvinners rettigheter. Norske kvinner fikk lovfestede rettigheter til å bli diplomatiske og konsulære embetsmenn 24. juni 1938. I Frankrike hadde det skjedd i 1929; i Storbritannia skjedde det i kjølvannet av andre verdenskrig (i USA er året 1922). De følgende tiårene ble det juridiske hinderet for kvinnelige diplomater fjernet over hele Europa.

Kvinnen som ledsager

Tidligere var det vanlig at ambassadørposter omfattet reisevirksomhet som kunne pågå i årevis. Hustruer var som regel ikke til stede; venetianerne forbød dem til og med å ledsage sine ektemenn. Etter hvert som permanent diplomati ble institusjonalisert, dukket imidlertid kvinner opp i diplomatiets verden som ektefeller. En betydelig mengde diplomatisk arbeid handler om representasjon, som finner sted i et klassespesifikt format, især i form av mottakelser og middagsselskaper. Ved slike anledninger var det frem til slutten av 1960-årene alle steder forventet av hustruen skulle være til stede. På dette tidspunktet oppstod det imidlertid en kulturkrig i organisasjonen for ektefeller; den ble utkjempet av på den ene side eldre kvinner som identifiserte seg med rollen som vertinne, på den annen side yngre kvinner (og fra 1970-årene, menn) som ikke gjorde det. I 1973 kom UD med en kunngjøring der det het seg at ektefellen ikke var ansatt i utenrikstjenesten og derfor ikke kunne beordres til tjenestegjøring hverken av UD eller av utenriksstasjonens ledere. Rent uformelt lever imidlertid forventningen videre.

Skrivemaskindamer

På slutten av 1800-tallet arbeidet noen få kvinner som skrivemaskindamer med rene tjeneroppdrag. Som andre steder i arbeidslivet kan skrivemaskinen stå som et symbol på den nesten komplette kjønnsutskiftningen i organisasjonens lavere skriversjikt. Så lenge skriving var en integrert del av diplomatisk arbeid, ble det behandlet som håndtering av hemmeligheter, og kvinner hadde ingen adgang til det. Da det ble vanlig å bruke skrivemaskin, noe som førte til at forfatingen og utskrivningen av dokumenter ble to atskilte funksjoner, åpnet det seg et nytt sosialt rom for kvinner.

Den første kvinnelige diplomaten

Den første norske kvinnelige diplomaten, Gudrun Martius, gift Ræder, (1908–1998), tok sin aspiranteksamen i april 1939 og ble engasjert uten å ha universitetseksamen forøvrig. Det var som chiffervakt at hun søndag 7. april 1940 måtte underrette Halvdan Koht om sendemann Arne Scheel sitt telegram fra Berlin om tyske troppetransportskip på vei fra Stettin og nordover. Hun giftet seg i 1940 med sin kollega Johan Georg Alexius Ræder (1905–1981) og arbeidet som utenriksministerens privatsekretær til hun fikk sønnen Peter Nicolay Ræder i 1943 (som også ble diplomat). Johan ble sendemann i Brussel 1949, så i Madrid fra 1953. Fra 1958 var hun utenriksrådens frue i Oslo, og fra 1965 til 1973 var hun ambassadrise (ambassadørens hustru) i Roma.

Ansettelsen av kvinne nummer to i 1958, Kirsten Ohm (1930–1999) ble tatt opp i UD i 1958, var det som kvinne nummer to, og det hadde gått tjue år siden sist. Opptaket kom i kjølvannet av en politisk kampanje som ble dekket av avisene. Norges kvinnelige diplomat nummer to hadde en fremgangsrik karriere som toppet seg da hun i 1975 ble Norges første kvinnelige ambassadør (til Europarådet i Strasbourg).

I 1905 omfattet det norske utenriksdepartementet, etter at landet nylig hadde sagt farvel til unionen med Sverige, en håndfull kvinnelige nyansatte som arbeidet som skrivemaskindamer. Første gang en kvinne var representert i utenriksdepartementets årskalender, var i 1918. Hun arbeidet som arkivar. I 1960 var 417 av de fast ansatte departementet kvinner. Imidlertid var bare én av disse diplomat, det vil si en fast ansatt embetsmann i utenrikstjenesten med flytteplikt, altså til å akseptere enhver stilling, hjemme eller ute, han (ikke hun) ble beordret til. Frem til i dag har det ikke oppstått noen dramatiske forskjeller i fordelingen av menn og kvinner totalt, og de er fortsatt forholdsvis ujevnt fordelt rundt om i organisasjonen. Blant kontorsekretærene er det kvinner som dominerer, mens man finner flest menn som utfører manuelt arbeid. Rundt en tredjedel av diplomatene er kvinner.

Gjennombrudd på 1970-tallet

Etter ytterligere press fra politikere og aviser ble kvinne nummer tre, Beate Alvegård, opptatt på aspirantkurset i 1963. Hun hadde en fremgangsrik karriere som hun avsluttet som ambassadør. Begynnelsen av 1970-årene markerer for alvor de kvinnelige diplomatenes inntog. Det var en liten konstituerende bit i det gjennombruddet for kvinners rettigheter som fulgte i kjølvannet av kvinnelige baby-boomeres massive inntreden i arbeidsstyrken. Kvinnelig diplomat nr. 4 ble opptatt på aspirantkurset i 1969, nr. 5 i 1971 og nr. 6 i 1972. Med unntak av nr. 6, som sluttet like etter opptaket, hadde samtlige av dem fremgangsrike karrierer som endte med at de ble ambassadører. I 1974 ble tre kvinner tatt opp. I 1976 ble én kvinne tatt opp på aspirantkurset, men så, fra 1977, var omkring en tredjedel av attacheene på hvert kull kvinner. Fra begynnelsen av 1990-årene var rundt halvparten kvinner, og i 2003 dannet kvinner for første gang majoriteten. På det tidspunktet fantes det bortimot 200 kvinnelige norske diplomater, og de utgjorde omkring en tredjedel av hele korpset.

I 2020 gikk Norges mest prestisjefylte ambassadørpost for første gang til en kvinne da Anniken Krutnes ble utnevnt til ambassadør i Washington.

Litteratur

• Der Derian, James: On Diplomacy. A Genealogy of Western Estrangement. Blacwell, Oxford (1987)
• Heiberg, Inger: "Fra fine franske teer, via 'Spinnesiden' til UTEF [Utenrikstjenestens ektefelleforening]" s. 141-143 i Ingegerd Galtung og Alf R. Bjerke (red.): Fra diplomatiets verden Atheneum, Oslo (1983)
• Kessler-Harris, Alice: Out to Work: A History of Wage-Earning Women in the United States. Oxford University Press New York, NY (1982)
• Knudsen, Sten: For sjåfør og ambassadør. NTL i utenrikstjenesten 1948-1998 Norsk Tjenestemannslag, Utenriksdepartementet. Oslo (1998)
• Neumann, Iver B.: “Diplomatens kropp” s. 183-206 i Hege Skjeie, Inger Skjelsbæk og Torunn L. Tryggestad (red.) Kjønn, krig, Konflikt. Jubileumsbok til Helga Hernes Oslo: Pax (2008)
• Ræder, Gudrun: De uunnværlige flinke, Gyldendal, Oslo 1975.