Kirsten Ohm

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kirsten Ohm
Født27. september 1930
Narvik
Død20. juli 1999[1] (68 år)
Gravlagt Vestre gravlund
Beskjeftigelse Statsviter
Nasjonalitet Norge

Kirsten Ohm (født 27. september 1930 i Narvik[2], død 20. juli 1999) var en norsk diplomat og en foregangskvinne i norsk utenrikstjeneste. Hun var Norges første kvinnelige ambassadør.[3]

Ohm var født i Narvik , men vokste opp i Stavanger. I 1956 avla hun magistergrad i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo med oppgaven Mandatsystemet under Folkeforbundet. Tilsynssystemet under De forente nasjoner. En statsvitenskapelig analyse av den politiske målsetting og de politiske resultater. Hun var den første kvinne til å fullførte denne utdannelsen.[4] Etter endt utdannelse i Norge var hun stipendiat ved FN i New York og hadde et opphold ved Bryn Mawr College, deretter fulgte en periode som NATO-stipendiat ved London School of Economics og ved Harvard University.[5]

I 1959 avla Ohn aspiranteksamen i Utenriksdepartementet.[6] Hun var kvinne nummer to som gjorde dette, men den første som faktisk begynte å arbeide som diplomat.[7] Fra 1961 til 1964 var hun ambassadesekretær ved Norges ambassade i Frankrike, deretter var hun fra 1964 til 1967 ambassadesekretær ved Norges delegasjon til FN i New York.[2] I årene 1967 til 1972 var hun tilbake i departementet i Oslo,[2] der hun i 1971 ble byråsjef.[8] Året etter ble hun ambassaderåd ved Norges ambassade i Paris.[9] Hun var den første kvinne som noen gang hadde fått en slik utnevnelse i norsk diplomati.[10] I sin diplomatiske karriere arbeidet Ohm særlig tett med utenriksministrene Halvard Lange og Knut Frydenlund.[11]

Da Norge opprettet en fast representasjon ved Europarådet i Strasbourg, ble Ohm den første stasjonssjef. Utnevnelsen vakte medieoppmerksomhet allerede før den formelt fant sted,[12] i en tid der avisene skrev om «skrikende mangel» på kvinner i norsk diplomati.[13] Hun tiltrådte som ambassadør ved Europarådet i 1975, som den første kvinnelige ambassadør i norsk utenrikstjeneste. Hun var ambassadør i Strasbourg til 1981 og vendte tilbake til departementet i Oslo, der hun ble spesialrådgiver. I 1987 fulgte utnevnelse til en ny ambassadørpost, denne gang i Irland.[14] Ohm vendte tilbake til Norge i 1992 og ble pensjonert i 1997.

Ohm er omtalt som en rollemodell for kvinner i norsk diplomati.[11] Hun skildret i 1983 selv sine erfaringen som ambassadør i Strasbourg i et kapittel i en bok om diplomati.[15]

Ohm var kommandør av St. Olavs Orden.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ https://www.begravdeioslo.no/maler/grav/grave_id/114130
  2. ^ a b c Aftenposten, 27. september 1980, s. 18.
  3. ^ Iver B. Neumann og Halvard Leira: Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905-2005, Oslo: Pax, 2005, s. 472–473.
  4. ^ «Magister i statsvitenskap», Aftenposten, 1. juni 1956, s. 4.
  5. ^ Berit Vikdal: «Ambassadør med røtter i Vestlands-Norge», Aftenposten, 6. november 1976.
  6. ^ Aftenposten, 19. juni 1959, s. 4.
  7. ^ «Veien er åpnet, resten står til kvinnene selv! Nøktern, jordnær og ytterst kunnskapsrik er Kirsten Ohm, vår første kvinnelige diplomat», Aftenposten (aften), 6. juli 1959, s. 2.
  8. ^ «Offisielt fra statsråd», Aftenposten, 23. august 1971, s. 13.
  9. ^ «Offisielt fra statsråd», Aftenposten, 24. juni 1972, s. 16.
  10. ^ «Første kvinne ambassaderåd», Aftenposten, 4. september 1972, s. 4.
  11. ^ a b Heidi Solheim Johansen: «Kvinnelige ambassadører i 25 år», Aftenposten, 19. desember 1999, s. 15.
  12. ^ «Første kvinnelige ambassadør i vente», Aftenposten, 19. september 1974, s. 7.
  13. ^ «Skrikende mangel på kvinner i UD», VG, 4. april 1975, s. 58. Artikkelen henviser til at Ohm er Norges første og eneste kvinnelige ambassadør og at Norge ligger etter andre land med hensyn til kvinner i utenrikstjenesten.
  14. ^ «Nytt fra statsråd», Aftenposten, 17. oktober 1987, s. 22.
  15. ^ Kirsten Ohm: «"Ambassadør. Kvinne blant menn"», i Ingegerd Galtung og Alf R. Bjercke (red.): Fra diplomatiets verden, Oslo: Atheneum, 1983, s. 133–139.
  16. ^ Norges statskalender 1993, Oslo: Grøndahl Dreyer, 1993, s. 633.