Kirsten Ohm

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kirsten Ohm
Født27. september 1930[1]
Narvik
Død20. juli 1999[2][1] (68 år)
Gravlagt Vestre gravlund
Beskjeftigelse Statsviter
Nasjonalitet Norge

Kirsten Ohm (født 27. september 1930 i Narvik[3], død 20. juli 1999) var en norsk diplomat og en foregangskvinne i norsk utenrikstjeneste. Hun var Norges første kvinnelige ambassadør.[4]

Ohm var født i Narvik , men vokste opp i Stavanger. I 1956 avla hun magistergrad i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo med oppgaven Mandatsystemet under Folkeforbundet. Tilsynssystemet under De forente nasjoner. En statsvitenskapelig analyse av den politiske målsetting og de politiske resultater. Hun var den første kvinne til å fullførte denne utdannelsen.[5] Etter endt utdannelse i Norge var hun stipendiat ved FN i New York og hadde et opphold ved Bryn Mawr College, deretter fulgte en periode som NATO-stipendiat ved London School of Economics og ved Harvard University.[6]

I 1959 avla Ohn aspiranteksamen i Utenriksdepartementet.[7] Hun var kvinne nummer to som gjorde dette, men den første som faktisk begynte å arbeide som diplomat.[8] Fra 1961 til 1964 var hun ambassadesekretær ved Norges ambassade i Frankrike, deretter var hun fra 1964 til 1967 ambassadesekretær ved Norges delegasjon til FN i New York.[3] I årene 1967 til 1972 var hun tilbake i departementet i Oslo,[3] der hun i 1971 ble byråsjef.[9] Året etter ble hun ambassaderåd ved Norges ambassade i Paris.[10] Hun var den første kvinne som noen gang hadde fått en slik utnevnelse i norsk diplomati.[11] I sin diplomatiske karriere arbeidet Ohm særlig tett med utenriksministrene Halvard Lange og Knut Frydenlund.[12]

Da Norge opprettet en fast representasjon ved Europarådet i Strasbourg, ble Ohm den første stasjonssjef. Utnevnelsen vakte medieoppmerksomhet allerede før den formelt fant sted,[13] i en tid der avisene skrev om «skrikende mangel» på kvinner i norsk diplomati.[14] Hun tiltrådte som ambassadør ved Europarådet i 1975, som den første kvinnelige ambassadør i norsk utenrikstjeneste. Hun var ambassadør i Strasbourg til 1981 og vendte tilbake til departementet i Oslo, der hun ble spesialrådgiver. I 1987 fulgte utnevnelse til en ny ambassadørpost, denne gang i Irland.[15] Ohm vendte tilbake til Norge i 1992 og ble pensjonert i 1997.

Ohm er omtalt som en rollemodell for kvinner i norsk diplomati.[12] Hun skildret i 1983 selv sine erfaringen som ambassadør i Strasbourg i et kapittel i en bok om diplomati.[16]

Ohm var kommandør av St. Olavs Orden.[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Store norske leksikon, Kirsten Ohm, Kirsten_Ohm
  2. ^ https://www.begravdeioslo.no/maler/grav/grave_id/114130
  3. ^ a b c Aftenposten, 27. september 1980, s. 18.
  4. ^ Iver B. Neumann og Halvard Leira: Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905-2005, Oslo: Pax, 2005, s. 472–473.
  5. ^ «Magister i statsvitenskap», Aftenposten, 1. juni 1956, s. 4.
  6. ^ Berit Vikdal: «Ambassadør med røtter i Vestlands-Norge», Aftenposten, 6. november 1976.
  7. ^ Aftenposten, 19. juni 1959, s. 4.
  8. ^ «Veien er åpnet, resten står til kvinnene selv! Nøktern, jordnær og ytterst kunnskapsrik er Kirsten Ohm, vår første kvinnelige diplomat», Aftenposten (aften), 6. juli 1959, s. 2.
  9. ^ «Offisielt fra statsråd», Aftenposten, 23. august 1971, s. 13.
  10. ^ «Offisielt fra statsråd», Aftenposten, 24. juni 1972, s. 16.
  11. ^ «Første kvinne ambassaderåd», Aftenposten, 4. september 1972, s. 4.
  12. ^ a b Heidi Solheim Johansen: «Kvinnelige ambassadører i 25 år», Aftenposten, 19. desember 1999, s. 15.
  13. ^ «Første kvinnelige ambassadør i vente», Aftenposten, 19. september 1974, s. 7.
  14. ^ «Skrikende mangel på kvinner i UD», VG, 4. april 1975, s. 58. Artikkelen henviser til at Ohm er Norges første og eneste kvinnelige ambassadør og at Norge ligger etter andre land med hensyn til kvinner i utenrikstjenesten.
  15. ^ «Nytt fra statsråd», Aftenposten, 17. oktober 1987, s. 22.
  16. ^ Kirsten Ohm: «"Ambassadør. Kvinne blant menn"», i Ingegerd Galtung og Alf R. Bjercke (red.): Fra diplomatiets verden, Oslo: Atheneum, 1983, s. 133–139.
  17. ^ Norges statskalender 1993, Oslo: Grøndahl Dreyer, 1993, s. 633.