Det bysantinske pavedømme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
San Vitale-basilikaen i Ravenna kombinerer vestlige og bysantinske elementer.

Det bysantinske pavedømme var en periode da pavedømmet var sterkt dominert av keiseren i Konstantinopel (Bysants); perioden varte fra 537 til 752, da pavene trengte approbasjon fra den bysantinske keiser for å kunne bispevies (pavedømmet er knyttet til ledelsen av bispedømmet Roma). Mange av pavene ble valgt fra de såkalre apocrisiarii de pavelige legater sendt til keiserens hoff) eller fra bysantinskregjerte Grekenland, Syria eller Sicilia. Keiser Justinian I erobret den italienske halvøy under goterkrigen (535–554) og det var han som utvalgte de tre påfølgende pavene. Dette ble en praksis som ble videreført av hans etterfølgere og senere ble delegert til eksarken av Ravenna, som var en keiserens «guvernør» over de bysantinske områder i Italia.

Med unntak av pave Martin I var det ingen pave i denne perioden som satte spørsmålstegn ved den bysantinske keisers myndighet og rett til å approbere - eller avvise - den som var blitt valgt til biskop av Roma. Ikke desto mindre forhindret ikke denne ordningen at det stadig vekk av teologiske konflikter mellom pave og keiser om for eksempel monoteletismen og ikonoklasmen.

Gresktalende fra Grekenland, Syria og Sicilia erstattet medlemmer av den mektige adel på pavestolen i denne perioden, og Roma under de greske paver utfjorde en smeltedigel for vestlige og østlige kristne tradisjoner, noe som ble reflektert i både kunst og liturgi.[1] De mer lærde og sofistikerte teologiske interesser som de greske paver representerte gav også en ny teologisk presisjon til innsatsen for å hevde den romerske paves primatsrettigheter; de atskillige konfrontasjoner med keiseren skjerpet og fikserte dette.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Duffy, 1997, s. 68.

Litteratur[rediger | rediger kilde]