Konflikten mellom Erik XIV og hertug Johan

Konflikten mellom Erik XIV og hertug Johan var en kortvarig maktkamp mellom de to eldste sønnene av Gustav Vasa i 1563 som fikk sin kulminasjon med beleiringen av Åbo slott i Åbo.

Hertugdømmene

Etter sin død i 1560 etterlot Gustav Vasa seg fire sønner; Erik, Johan, Magnus Vasa og Karl. Erik ble den nye kongen (Erik XIV), men som kongesønner hadde også de yngre brødrene deres rett på å gjøre krav. Gustav Vasa var i årene før sin død, klar over muligheten for fremtidige motsetninger mellom brødrene, likevel nedfestet han i sitt testament at de tre gjenværende sønnene skulle ha tittelen hertug over hvert sitt hertugdømme. Hensikten kan være for at hans sønner skulle ha et standmessig underhold i tråd med deres fyrstelige status.

Den nest eldste broren, Johan, ble hertug i Finland med sitt hertugdømme på en tredjedel av landet, mens Magnus Vasa ble hertug over Östergötland, nordre Västergötland og Dalsland. Den fjerde og siste sønnen som bare var ti år ved farens død, skulle ble hertug over Värmland, Närke og Södermanland i 1568. Disse tre hertugdømmene utgjorde en fjerdedel av staten Sveriges årsinntekter for kronen.

Arboga artikler

Men Erik XIV kunne ikke bare finne seg i dette, så under et riksmøte med Riksdagen fikk han opprettet en rekke artikler om innskrenkning av hertugdømmenes selvstendighet. Deriblant forbud mot utenrikspolitiske foretaksomhet for at den kongelige utenrikspolitikken skulle forbli uforstyrret. Disse artiklene ble het Arboga artikler.

Etter riksdagen i Arboga måtte hertug Johan aksepterte innskrenkningene året 1561. Den finske hertugen hadde opprinnelige tenkt å bygge opp en maktbase med innflytelse østover og på Baltikum fra sitt hertugdømme, men med Arboga artikler ble denne muligheten forhindret.

Hertugens intriger

Ikke lenge etterpå fant hertugen i Finland en ny vei for sin ærgjerrighet ved å kaste sine øyne på to gifteklare prinsesser, Anna og Katarina som søsken av den polske-litauiske konge Sigismund II August. Gjennom sine polske kontakter som han ville få ved å gifte seg med den polske kongens søster, håpet han på innflytelse over begivenhetene i Baltikum. Allerede vinteren 1561 sendte hertugen sin fortrolige tyske sekretær til Polen for å legge fram sine planer om ekteskap. Erik XIV som allerede hadde grepet inn i de kompliserte affærene på de baltiske landene, begynte å betrakte hertugens polske kontaktene med mistenksomhet.

Om sommeren i 1562 reiste hertugen med sitt admiralskip til Danzig med den polske utsendingen grev Tecynski som hadde forhandlet i Åbo om det planlagte ekteskapet med den yngste av de to prinsessene, Katarina. Reisen ble foretatt på tross av brev fra Erik XIV som hadde forbudt ham fra å begi seg dit. Under hans opphold i Polen var han opptatt av å skape intriger og lot polakkene tro at han kunne påvirke Erik XIV til et forbund med Polen. Ekteskapet ble inngått den 4. oktober 1562 i Vilnius. I gave fikk hertugen syv litauiske slott som pant mot et lån på 120 000 daler til sin svoger.

Dette var intet mindre enn et opprør mot Erik XIV som nå hadde skjønt at hans bror hadde ignorert hans advarsel om å fortsette med sine ekteskapsplaner og deretter være i den polske kongens selskap i for mange uker. Erik XIV hadde startet en aggressiv ekspansjon fra sitt brohode i Estland som ville få ham på kollisjonskurs med Polen-Litauen. Så snart nyheten om de tolv slottene og ekteskapet kom til Stockholm, beordret han sitt krigsfolk under Svante Sture mot de nærmeste slottene. To viktige festninger, Weissenstein og Karkus, ble inntatt idet hertugen dro fra Reval i november 1562.

Da hertugen ved ankomsten til Åbo fikk nyheten om det inntruffet med de pantsatte slottene i Litauen, fikk han føle konsekvensene av sine handlingene. Erik XIV begynte å betrakte sin halvbror som en sikkerhetstrussel. Spenningen mellom Sverige og Danmark-Norge hadde økt ved nyåret som skulle sluttet med krigsutbrudd i sommeren 1563. Med seg hadde den danske kongen Frederik II Lübeck og Polen-Litauen.

Konflikten

Erik XIV kom i gang med å nøytralisere den trusselen han ment hadde oppstått i det finske hertugdømmet og tok til fange en av hertugens væpnerne i Uppland, Johan Bertilsson av ætten Slang. Han ble torturert og tvunget til innrømmelser om at hertugen hadde planer om å gjør opprør mot kongen. Johan Bertilssons tilståelser ble trukket tilbake etter at han ble ført ut av torturkammeret, men Erik XIV lot ham og to andre adelige henrette.

To utsendinger kom til Åbo der de kunngjorde at det skulle holde såkalte räfsteting som bestemt i Arboga artikler om overtredelser, men hertugen lot dem fengsles bare for å oppleve at hans fremste rådgiverne straks brøt deres troskapsed. Utsendingene ble befridd kort etterpå, men skaden var gjort. Utsendingene opplyste så at hertugen måtte svare for sine handlinger i Stockholm, men det nektet hertugen å gå med på. Han fryktet oppriktig å bli arrestert ved ankomsten. Utsendingene kom tilbake med to av hertugens rådgiverne som vitnet på vegne av kongen mot deres tidligere herre under riksdagen i juni 1563. Riksdagen avsa sin dom om at hertugen hadde brutt Arboga artikler som landsforræder.

Erik XIV med riksdagens dom i hånden tilbyr seg å benåde hertugen mot en rekke vilkår, men hertugen nektet å akseptere disse strenge vilkårene. Brødrestriden hadde brutt ut midt i krigsutbruddet av den nordiske syvårskrigen. Så snart svaret nådde Erik XIV, sendte han ut en ekspedisjon under ledelse av Ivar Månsson Stiernman.

Uten støtte var hertugen alene i sitt slott i Åbo som i ukene framover ble rømt, for det fantes ingen svensk opposisjon, hans bror Magnus Vasa var syk og hans styrker var demoralisert etter rådgiverne hadde stukket av. De kongelige styrkene ved begynnelsen av august innledet en beleiring av Åbo Slott.

Beleiringen av Åbo Slott sluttet den 12. august 1563 etter en liten strid idet hertug Johan kapitulerte, overlot sitt slott og hertugdømmet i kongens besittelse. Da var bare 350 mann tilbake av 1 200 mann, resten hadde desertert.

Blodbadet

28. august var hertugen med hans hustru og deres tjenerfolk kommet til Vaxholm der de møtte den kongelige anklageren Jöran Persson som leste opp anklagen. Persson ble fornærmet av den arrogante hertugen som kalt ham «prästekläpp». Senere ble de satt i husarrest i Gripsholms slott. Selv om landsforræderi var straffbart med døden, kunne ikke Erik XIV enkelt begå mord på sin egen bror og la en kongesønn drepes. Dette ble likevel seriøst vurdert.

Men til gjengjeld var skjebnen for mange venner og tidlige medarbeiderne av hertugJohan gruoppvekkende. Mange var trofaste mot deres herre under beleiringen av Åbo slott. I Stockholm ble de stilt for retten og dømt for landsforræderi.

Totalt tretti ble dødsdømt og de fleste av dem ble halshugget. Det var de første blodige utrenskninger av den såkalte Höga nämnden, en rettinstans under Jöran Perssons kontroll som var beryktet for de svenske adelige.

Hertug Johan ble befridd etter et forlik med sin bror i 1567 med bevegelsesfrihet, men konflikten i 1563 satt sine spor i den ærgjerrige hertugen som fort fant en alliert i sin yngre brorKarl idet misnøyen med Erik XIV spredte seg etter Sturemorden og tilbakeslagene under den nordiske syvårskrigen.

Kilder

• Lars-Olof Larsson, Arvet efter Gustav Vasa 2005 ISBN 91-518-4203-3
• Mats Adolfsson, Fogdemakt och Bondevrede 1500-1718, 2. bind av Svenska Uppror 2007 ISBN 978-91-27-02632-2