Hopp til innhold

Kaukasiske fjelljøder

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kaukasiske fjelljøder, eller juvuro

Kaukasiske fjelljøder, høylandsjøder eller kavkazijøder, også benevnt som juvuro eller juhuro, er jøder som har sin opprinnelse i den østlige delen av Kaukasus på grensen mellom Russland (Dagestan) og Aserbajdsjan. Det er usikkert når og hvordan disse jødene kom til østlige Kaukasus, men muligens så tidlig som i tiden under Akamenide-dynastiet for å fungere som grensetropper. Under den andre verdenskrig ble nordlige Kaukasus okkupert av tysk soldater, men de fleste fjelljødene ble spart for tilintetgjørelse da nazistene ikke visst om de skulle klassifiseres som jøder eller ikke. Allerede i mellomkrigstiden utvandret noen til britisk Palestina, og etter oppløsningen av Sovjetunionen har mange utvandret til Israel.

Det har vært hevdet at fjelljødene er etterkommere fra de tapte stammer, som en kandidat blant flere, som forlot oldtidens Israel etter ødeleggelsen av det første tempelet i Jerusalem i år 587 f.Kr.[1] Det foreligger stor usikkerhet til denne opprinnelsen. Fjelljødene har ikke bevart noen skriftlige nedtegnelser om sin ankomst og bosetning. Derimot har de gjennom generasjonene formidlet muntlig om sin herkomst tilbake til fangenskapet i Babylon. Jødisk tilstedeværelse i Kaukasus er indikert i gamle levninger av murer, jødiske gravsteder, og i mange av landsbyene i fjellene også epigrafiske inskripsjoner, fragmenter av hellige jødiske bøker, talismaner (mazuze) og annet.[2]

Det har også vært hevdet at fjelljødene kan nedstamme, helt eller delvis, som etterkommere fra jødiske militære bosettere som i oldtiden ble utplassert i Kaukasus av herskerne i Partia og Sasanide-dynastiet som grensevakt og buffersone mot angrep fra nomadiske folk fra den pontisk-kaspiske steppe, men det er vanskelig å finne bevis som understøtter denne antagelsen.

Det er antatt at kaukasiske fjelljøder og en iranskspråklig folkegruppe kalt for blant annet kaukasiske persere («tat») har befolket Kaukasus i mange århundrer. Deres fjerne forfedre levde en gang i sørvestlige Persia, den sørvestlige delen av dagens Iran. Der tilpasset de seg mellompersisk språk til sin muslimske naboer, men beholdt selv sine jødiske tradisjoner. Språket utviklet seg til en særskilt jødisk dialekt kalt for jødisk-tat eller jødisk-persisk.[1] Forgjengerne til kaukasiske fjelljøder hadde bosatt seg i den historiske regionen Albania i Kaukasus i dagens Aserbajdsjan på 400- og 500-tallet e.Kr. Det såkalte Khazar-kaganatet tok formelt jødedommen som statsreligion og hersket i sentrale Kaukasus i det 7-10. århundre. Gjennom hundrer av år stod dette riket imot både muslimske erobrere fra sør og slaviske fra nord, inntil kaganatet gikk i oppløsning i høymiddelalderen. Før år 1000 rykket muslimske styrker fra sør fram til den russiske grensen i nord, og herskende khzarer flyktet i stort antall til Krim og Donau. Mange av de lokale jødene flyktet derimot opp i fjellene i dagens Dagestan.[3] Fra seinmiddelalderen lå de ofte under for lokale føydalherrer som mer eller mindre ufrie eller hardt beskattede bønder.

Fra denne tiden har fjelljødenes historie vært knyttet til fjellene og folket i Dagestan. Arkeologiske utgravninger i 1990 avslørte levninger av en jødisk bosetning fra 600-tallet i nærheten av Baku og en synagoge 25 km sørøst for Guba.[4] Historisk har jøder i Aserbajdsjan vært representert av ulike undergrupper, hovedsakelig fjelljøder, askenasiske jøder og georgiske jøder. På slutten av 1800-tallet levde fjelljødene som bønder i egne, små, isolerte samfunn, som landsbyene Privolnoe, Krasnaya Sloboda (Quba), og Vartashen (Oğuz).[1]

«Etter å ha flyktet fra forfølgelser i Persia flyttet de nord til landsbyene i fjellene på begge sider av de høyeste toppene mellom Svartehavet og Det kaspiske hav. De snakker fortsatt en dialekt av persisk; få kjenner til mer enn noen få rare hebraiske fraser. I århundrer har Qırmızı Qəsəbə (også kjent som Krasnaya Sloboda på russisk) i Aserbajdsjan, kanskje den eneste fullstendige jødiske bosetningen utenfor Israel, holdt sine tradisjoner intakt samtidig som de har vært omgitt av muslimer. I 1991 da Sovjetunionen falt sammen førte den påfølgende uroen til en masseutvandring av jøder. I de siste årene har befolkningen minsket etter hvert som de har utvandret til Israel, Amerika og Europa. Det er det siste befestningen av kaukasiske fjelljøder, eller juhuri[5] Befolkningen i Krasnaya Sloboda var på rundt 18 000 i kommunisttiden, men har falt til 4000 i tiden etter, noe som gjør livet usikkert for de som er igjen.[5]

1700- og 1800-tallet var det en del fjelljøder som flyttet fra høylandet og ned til lavlandet ved kysten, men betegnelsen «fjelljøder» fulgte med dem. De tenderte til å holde seg i egne landsbyer, men deres bosteder skilte seg ikke større grad fra naboene. De kledde seg også likt med omgivelsene, men jødisk skikker sikret at de beholdt egen matkultur og opprettholdt jødisk tro innenfor familien. Da området falt under Russland i 1813, fikk fjelljødene betegnelsen Jøde i offentlige arkiver, og de ble som de øvrige jødene i Tsarriket pålagt militærtjeneste. og etterhvert forfulgt under pogromer.[6]

Allerede i mellomkrigstiden startet undertrykkingen av kaukasiske jøder under De hvites herredømme, og noen jøder utvandret til britisk Palestina. All utvandring ble stoppet etter bolsjevikenes maktovertakelse, men etter oppløsningen av Sovjetunionen har mange utvandret til Israel.

Jødisk gravlund i Naltsjik, 1993

Historikere som middelalderens Leonti Mroveli og nåtidens Ruslan Khasbulatov mener at jødene også har påvirket tsjetsjensk kultur. Mange felles tsjetsjenske familienavn, vanligvis tilskrevet arabisk opprinnelse grunnet deres semittiske røtter, har vist seg å ha eksistert før islamiseringen av Tsjetsjenia. Historikerne Mroveli og Khasbulatov, som har spekulert i at Tsjetsjenia nedstammer 30 prosent fra jøder, støtter også oppfatningen om jødisk innflytelse. Deres teorier er dog kontroversielle og har ikke blitt gjennomgående akseptert, men at det er et jødisk historisk opphav for enkelte folkegrupper i Tsjetsjenia virker hevet over tvil, enten knyttet til det jødiske Khazar-kaganatet i det 7-10. århundre, eller med røtter blant de persisk-talende jødene i Dagestan.[7]

Under Sovjetunionen ble de etnisk nasjonale gruppene ofte gitt en viss kulturell autonomi og oppmuntring. I Kaukasus ble det allerede fra andre halvdel av 1920-tallet startet en prosess med godkjent opprettelse av jødiske aviser, teatre, noen skoler, og litteratur på eget språk. Også de få europeiske jødene (Askhenazim) som bodde i Kaukasus ble motivert til å integrere seg i denne kulturmønstringen. Før bolsjevikenes maktovertakelse hadde noen fjelljøder løftet seg økonomisk inn i handelsborgerskapet, men ble etter revolusjonen tvunget inn i lokale kooperativer.[6]

I Tsjetsjenia ble jødene tett integrert i samfunnet. En klan, Dzugtoi, ble dannet av jøder i Tsjetsjenia lang tid tilbake, kanskje allerde i middelalderen. I tsjetsjensk kultur finnes et råd av om lag 90 klaner - taips, hvorav ca 20 opprinnelig kan ha vært opprettet av utlendinger.[8] Klanene sverger lojalitet til den tsjetsjenske stat. Det finnes polske, russiske, armenske, tyrkiske og andre klaner.[8][9] Over tid har jødene blitt mer og mer integrert grunnet tilpasning. Giftemål mellom klanene er vanlig og tsjetsjenske jøder er i stor grad ikke til å skilles fra andre tsjetsjenere, bortsett fra deres tro.[8][9] De tidligere fjelljødene i Tsjetsjenia snakker i dag hovedsakelig kun tsjetsjensk.[10]

Som andre steder i jødisk diaspora, landflyktighet, har jøder hatt forbud mot å eie land, var situasjonen på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet at fjelljødene både eide land og var bønder. De dyrket hovedsakelig korn. Deres eldste levevei var dyrking av ris, men de kultiverte også silkeormer og dyrket tobakk. De jødiske vingårdene var særlig kjente. Jødene og deres kristne naboer i Armenia var de fremste vinprodusentene, en aktivitet som muslimene ikke ville være involvert i grunnet deres religion. Jødedommen på sin side begrenser konsum av en del kjøttretter. I motsetningen til sine naboer hadde jødene få husdyr. På samme tid var de anerkjente garvere. Garving var deres tredje viktigste økonomiske aktivitet. Mot slutten av 1800-tallet var rundt 6 prosent av jødene involvert i denne handelen. Håndverk og handel ble hovedsakelig praktisert av jøder i byene.

De sovjetiske myndighetene krevde at fjelljødene måtte jobbe på kollektivgårder, men de fikk fortsette med sine tradisjonelle kultivering av vinranker, tobakk og grønnsaker, og produsere vin. Den tidligere isolerte livsstilen har stort sett opphørt, og de gjenværende fjelljødene lever i dag side om side med andre etniske grupper.

Kjente fjelljøder

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata