Julius Nicolaysen

Julius Nicolaysen
Født		31. juli 1831
Død		25. des. 1909 (78 år)
Beskjeftigelse		Lege, kirurg, tannlege
Utdannet ved		Universitetet i Oslo
Far		Lyder Nicolaysen
Søsken		Nicolay Nicolaysen Lorentz Adelsten Nicolaysen Lyder Wenzel Nicolaysen
Barn		Johan Nicolaysen
Nasjonalitet		Norge
Medlem av		Det Norske Videnskaps-Akademi
Utmerkelser		Kommandør av St. Olavs Orden Honorary Fellow of the Royal College of Surgeons (1900)
Arbeidssted		Universitetet i Oslo

Julius Nicolaysen (født 31. juli 1831 i Bergen, død 25. desember 1909) var en norsk kirurg og professor. Blant studentene var han kjent under kallenavnet «Keiseren».

Liv

Han var sønn av kjøpmann og stortingsmann Lyder Wentzel Nicolaysen og Cathrine Margrethe Wilhelmine Bernhoft, og yngre halvbror av antikvaren Nicolay Nicolaysen. Han var gift med sitt søskenbarn, Bolette Marie Berentine Nicolaysen, og far til kirurgen Johan Nicolaysen og til legen Julius Nicolaysen (født 1864).

Nicolaysen ble cand. med. i 1856 og var fra 1857 til 1860 lege ved den norske garden i Stockholm. I 1862 ble han utnevnt til kompanikirurg ved hærens hovedstasjon i Christiania. Fra 1863 var han dessuten reservelege ved Rikshospitalets kirurgiske avdeling, før han i 1866 dro ut på en vitenskapelig studiereise til Tyskland, Italia og Frankrike.

I 1867 ble han universitetsstipendiat i kirurgi, akiurgi og oftalmiatrikk, og fikk et stipend fra armédepartementet for å gjennomføre en reise til USA for å studere det militære sanitetsvesenet der. Han kom hjem i 1868 og ble i 1870 utnevnt til professor ved Universitetet i Christiania. Fra 1872 var han også overlege ved Rikshospitalets kirurgiske avdeling.

Som lærer ved universitetet fikk Nicolaysen kallenavnet «Keiseren» blant studentene. Han innførte mange utenlandske nyvinninger i norsk kirurgisk praksis, for eksempel antiseptikk og narkose, og han var den første i Norge som gjennomførte flere store og risikable operasjoner, for eksempel fjerning av eggstokkene.

Scharffenbergs angrep

På 1890-tallet var Nicolaysen upopulær blant medisinstudentene. Kullene i 1891, 1898 og 1899 leverte klage mot ham. Han ble beskyldt for partiskhet ved eksamen, for å behandle studentene ufint, og for manglende hygiene ved operasjonene han gjennomførte. 6. februar 1899 skrev den nytutdannede medisineren Johan Scharffenberg et brev til ham, hvor han oppfordret ham til å søke avskjed. Nicolaysen offentliggjorde brevet i Aftenposten og avviste at han ville trekke seg. Scharffenberg utga da pamfletten Reform af den medicinske undervisning I (del II ble aldri utgitt), hvor han hevdet at Nicolaysens vitenskapelige produksjon og kunnskap var mangelfull, at han tok for lett på hygienen ved operasjoner, og at han ikke hadde utarbeidet noen undervisningsplan for studentene. Scharffenberg sendte også et eksemplar til Kirke- og undervisningsdepartementet, og ba departementet anse det som en klage. Departementet ba da det akademiske kollegiet uttale seg om påstandene. Kollegiet svarte at pamfletten besto av overdrivelser, og ville ikke foreta seg noe. I stedet ba departementet Riksadvokaten vurdere om det burde reises tiltale mot Scharffenberg for ærekrenkelser. Etter forundersøkelser i saken endte det med at Riksadvokaten i 1901 besluttet å ikke reise tiltale.

Utmerkelser

Nicolaysen ble utnevnt til æresdoktor ved Københavns Universitets jubileumsfest i 1879. Han var medlem av Det norske Videnskaps-Akademi.

Litteratur

• Leiv Amundsen: Det norske Videnskaps-Akademi i Oslo 1857–1957. Oslo: Aschehoug, 1960
• Espen Søbye: En mann fra forgangne århundrer. Overlege Johan Scharffenbergs liv og virke 1869–1965. Oslo: Oktober, 2010