Johann von Staupitz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Johann von Staupitz
Stikk av Johann von Staupitz, 1889

Johann von Staupitz (født ca. 1468 i Motterwitz bei Leisning i Tyskland, død 28. desember 1529 i Stift Sankt Peter i Salzburg) var en teolog som er best kjent for å ha vært fremmer og skriftefar for den unge Martin Luther.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Staupitz var av saksisk adelsslekt. I 1490 inntrådte han i tiggermunkordenen augustinereremittene i München, og ble i 1497 prior for deres kloster i Tübingen. I 1500 ble han doktor i biblia (bibelteologi) i München. Da kurfyrst Fredrik den vise opprettet universitetet i Wittenberg i 1502, rekrutterte han Staupitz for å hjelpe med å bygge det opp etter mønster fra universitetet i Tübingen. Mellom 1502 og 1512 var Staupitz professor i bibelteologi og det teologiske fakultetets første dekanus, og i 1512 lot han Luther overta lærestolen i bibelteologi.

Siden 1503 hadde Staupitz vært generalvikar for augustinereremittenes observantkongregasjon (OESA), et verv han beholdt til 1520. I Nürnberg (25. mai 1503) sørget han for at kongregasjonen fikk nye konstitusjoner), og sørget for at den ble uavhengig av augustinereremittenes ordensgeneral ved å få den tilsluttet til den lombardiske observantkongregasjon (Vercelli-unionen 20. april 1505). Men paven annullerte dette året etter (22. mars 1506).

Staupitz forsøkte da en tid å få i stand en union mellom den tyske observantkongregasjon og den saksiske OESA-provinsen, men lot dette falle da motstanden viste seg å bli for stor. Martin Luthers reise til Roma gjaldt dette ordensinterne anliggende.

I hvilken grad han hjalp Luther på vei mot hans forståelse av syndsforlatelsens nåde ved tro uten gjerninger er det delte meninger om. Luther selv sier at Staupitz var den som reddet ham og som hadde gjort ham større tjeneste enn noe annet menneskke «Om det ikke hadde vært for dr Staupitz hadde jag ramlet ned i helvete.»[1]

Selv om Staupitz var Luthers sjelesørger i Wittenberg, og hadde støttet ham da han ble kalt til å svare for seg for de romerske kirkelige myndigheter (for eksempel i forbindelse med avhøret hos kardinal Cajetan i Augsburg i 1518), hadde han knapt forstått rekkevidden av Luthers lære eller fremmet den i vesentlig grad. De mistanker om oppstod om at han selv var blitt "heretiker", var sikkert uten hold.

Fra høsten 1512 var Staupitz for det meste sør i riket (München, Nürnberg, Salzburg) og arbeidet sjeleørgerisk i patrisierkretser og i nonneklostre. I 1520 ble han dompredikant i Salzburg. I 1522 tilsluttet han seg med pavelig tillatelse benediktinerordenen (OSB) og ble abbed i St. Peter-klosteret i Salzburg.

Som abbed distanserte han seg fullstendig fra den lutherske bevegelse. Staupitz' egen teologi var ikke luthersk; den var katolsk hva gjaldt ikke minst datidens nøkkelsspørsmål som viljens frihet, meritter ved gode gjerninger, og rettferdiggjørelsen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • W. Eckermann: Neue Dokumente zur Auseinandersetzung zwischen Johann von Staupitz und der sächsischen Reformkongregation. In: Analecta Augustiniana 40 (1977), S. 279–296.
  • W. Günter: Johann von Staupitz (ca. 1468–1524). In: Iserloh, E. (Hrsg.): Katholische Theologen der Reformationszeit, Bd. 5, Münster 1988, S. 11–31.
  • B. Hamm: Johannes von Staupitz. In: Religion in Geschichte und Gegenwart. 4., völlig neu bearb. Aufl. 2001, S. 538f. ISBN 3-16-146944-5.
  • R. Markwald: A Mystic's Passion: The Spirituality of Johannes von S. in his Lenten Sermons: translation and commentary. New York 1990.
  • R. Wetzel: Staupitz und Luther. In: Press, V. (Hrsg.): Martin Luther: Probleme seiner Zeit. Stuttgart 1987.
  • M. Wriedt: Gnade und Erwählung: eine Untersuchung zu Johann von Staupitz und Martin Luther. Mainz 1991.
  • A. Zumkeller: Johann von Staupitz und die klösterliche Reformbewegung. In: Analecta Augustiniana, 52 (1989).
  • A. Zumkeller: Johannes von Staupitz und seine christliche Heilslehre. Würzburg 1994.
  • A. Jeremias: Johannes von Staupitz, Luthers Vater und Schüler. Leipzig 1926.
  • H. Fausel: Dr. Martin Luther: sein Leben und Werk. Neuhausen 1996.
  • Stefan Oehmig (Hrsg.): 700 Jahre Wittenberg. Köln 1995. ISBN 3-7400-0957-8.
  • Walter Friedensburg: Die Geschichte der Universität Wittenberg. 1917.
  • Johann Friedrich von Schulte: «Staupitz, Johann von». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 35, Duncker & Humblot, Leipzig 1893, s. 529–533.
  • Klaus Kienzler: «Johann von Staupitz» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 10, Herzberg 1995, ISBN 3-88309-062-X, sp. 1250–1253.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Luther: mannen som blev en epok (swe). Stockholm: Diakonistyrelsen. 1960. s. 29.