Jerry West

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jerry West
FødtJerry Alan West
28. mai 1938[1][2][3]Rediger på Wikidata (85 år)
Chelyan[3][4][5]
BeskjeftigelseBasketballspiller, basketballtrener Rediger på Wikidata
Utdannet vedWest Virginia University[6]
BarnJonnie West
NasjonalitetUSA[7][8]
Utmerkelser
18 oppføringer
All-NBA Team (1962)
All-NBA Team (1963)
All-NBA Team (1964)
All-NBA Team (1965)
All-NBA Team (1966)
All-NBA Team (1967)
Bill Russell NBA Finals Most Valuable Player Award (1969)
NBA All-Defensive Team (1970)
All-NBA Team (1970)
All-NBA Team (1971)
NBA All-Defensive Team (1971)
NBA All-Defensive Team (1972)
NBA All-Star Game Most Valuable Player (1972)
All-NBA Team (1972)
NBA All-Defensive Team (1973)
All-NBA Team (1973)
Årets leder i NBA (1995)
Årets leder i NBA (2004)
SportBasketball[6]
PosisjonShooting guard
Aktiv1960–1974
Høyde6 fot, 4 tommer (193 cm)
Klubb(er)West Virginia Mountaineers men's basketball (1960–1957) (posisjon på laget: point guard, shooting guard)
Los Angeles Lakers (1960–1974) (posisjon på laget: point guard, shooting guard)
West Virginia Mountaineers men's basketball (1957–1960)[6]
Jerry West på Commons
Medaljeoversikt
Konkurrerte for USAs flagg USA
Basketball
De olympiske ringer Olympiske leker
GullRoma 1960 Lag
Panamerikanske leker
GullChicago 1959 Lag

Jerry Alan West (født 1938) er en tidligere profesjonell basketballspiller for Los Angeles Lakers i NBA. West spilte som small forward i starten av sin karriere. Han utmerket seg hos East Bank High School, og tilsvarende også hos West Virginia University. Etter det hadde West en 14 år lang karriere for Los Angeles Lakers og var en av to lagledere for USA i OL i 1960.

Etter Wests spillerkarriere var han trener for Los Angeles Lakers i tillegg til at han jobbet som talentspeider i tre år, før han fikk jobben som hovedtrener for den samme klubben. I 2002 ble West hovedtrener for Memphis Grizzlies, og vant West-prisen som årets leder i NBA to ganger for sin innsats.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

West spilte for ungdomsskolelaget til East Bank i West Virginia fra 1952 til 1956. Det første året var han innbytter store deler av tiden, fordi han var så kort i forhold til de andre på laget. Hans trener Duke Shaver understreket imidlertid betydningen av kondisjon og forsvarsspill, noe West fulgte opp.[9] Sommeren 1953 vokste han imidlertid til 183 cm.[10] Da West først ble førstelagspiller som lagets small forward, etablerte han seg raskt som en av de beste spillerne på ungdomsskolen i sin generasjon. West ble kåret til West Virginias beste small forward fra 1953 til 1956, og beste amerikanske small forward i 1956.

Jerry West ble også kåret til årets spiller i West Virginia etter at han hadde scoret mer enn 900 poeng og hatt et gjennomsnitt på 32,2 poeng per kamp i en sesong. Hans hoppskudd ble hans varemerke, som han ofte brukte til å score viktige poeng.[10] Det året ledet han også ungdomsskolen til statsmesterskapet den 24. mars, noe som fikk East Bank High School til innføre en tradisjonen med å skifte navn til «West Bank High School» hvert år på denne dagen til minne om dette.[11]

Collegekarriere[rediger | rediger kilde]

Mer enn 60 universiteter viste sin interesse for Jerry West. Han valgte West Virginia University som ligger i Morgantown i West Virginia.[12] Den første sesongen scoret West i gjennomsnitt 17,8 poeng per kamp og tok i gjennomsnitt 11,1 returer per kamp. Han startet alle de 28 kampene den sesongen, traff på 49,6 % av skuddene sine og 73,2 % av skuddene sine fra straffelinjen.[13] Collegelaget vant hele 26 kamper den sesongen, men de tapte 2 kamper. De avsluttet sesongen med et 89–84-tap mot Manhattan College.[14]

Den neste sesongen, 1958–1959-sesongen, ble enda mer vellykket. West scoret i gjennomsnitt 26,6 poeng per kamp og tok i gjennomsnitt 12,3 returer per kamp.[13] Han tangerte rekorden i den fem kamper lange cupen i NCAA med 160 poeng, noe som tilsvarer 32,0 poeng i gjennomsnitt per kamp. Han ledet West Virginia-laget i poeng og returer hver kamp. I finalen tapte laget mot California da resultatet ble 71–70. I denne kampen tok West 11 returer og scoret 28 poeng.

Jerry West ble kåret til den mest fremragende spilleren det året.[11] Han ble også kåret til USAs beste i sin posisjon, den sørlige avdelings beste spiller, årets atlet, den sørlige avdelingsturneringens mest verdifulle spiller og årets spiller i den sørlige avdelingen.[13] Senere det året var West på USAs herrelandslag i basketball i Panamerikanske leker, der de vant gullmedaljen.[10] Under en kamp mot Kentucky denne sesongen knakk West nesen, men til tross for smerten og det at han bare kunne puste gjennom munnen, scoret han 19 poeng i andre omgang, og ledet West Virginia University til seier mot Wildcats.[11]

I Wests siste collegesesong, 1959–1960-sesongen, opplevde han flere av sin collegekarrieres høydepunkter. Blant annet scoret han et gjennomsnitt på 29,3 poeng per kamp, ga 134 målgivende pasninger i løpet av en sesong, tok i gjennomsnitt 16,5 returer per kamp mens han traff på 50,4 % av skuddene sine fra banen og 76,6 % fra straffelinjen.[13] Nok en gang ble han hyllet med flere priser, igjen som beste small forward i USA og som den sørlige avdelings mest verdifulle spiller.[13] Wests beste prestasjon den sesongen ble kampen mot Virginia, der han tok 16 returer og scoret 40 poeng.

Den samme sesongen scoret han også 30 dobbel-dobbeler, og hadde 15 kamper hvor han scoret 30 poeng.[15] West var kaptein for det amerikanske herrelandslaget i basketball sammen med Oscar Robertson i sommer-OL 1960, der de vant gullmedaljen.[10] Totalt i sin karriere for West Virginia University scoret West 2 309 poeng og tok 1 240 returer. Han scoret i gjennomsnitt 24,8 poeng per kamp i sin collegekarriere og tok i gjennomsnitt 13,3 returer per kamp.[13] West har nå tolv rekorder som fortsatt står hos universitetet.[16]

NBA-karriere[rediger | rediger kilde]

Statistikker fra NBA-karrieren[rediger | rediger kilde]

Enkelte av Jerry Wests statistikker ble ikke målt før senere i karrieren hans, og er derfor ikke med i de første årene.

Tegnforklaring[rediger | rediger kilde]

Forkortelse Betegnelse
KD Kamper deltatt i
MPK Minutter per kamp
SC % Scoringsprosent
ST % Straffeprosent
RPK Returer per kamp
MK Målgivende pasninger per kamp
SPK Stjelinger per kamp
BPK Blokkeringer per kamp
PPK Poeng per kamp
Fet Karrierens høydepunkter

Sesongen[rediger | rediger kilde]

År Lag KD MPK SC % ST % RPK MK SPK BPK PPK
1960–61 Los Angeles 79 35,4 41,9 % 66,6 % 7,7 4,2 17,6
1961–62 Los Angeles 75 41,2 44,5 % 76,9 % 7,9 5,4 30,8
1962–63 Los Angeles 55 39,3 46,1 % 77,8 % 7,0 5,6 27,1
1963–64 Los Angeles 72 40,4 48,4 % 83,2 % 6,0 5,6 28,7
1964–65 Los Angeles 74 41,4 49,7 % 82,1 % 6,0 4,9 31,0
1965–66 Los Angeles 79 40,7 47,3 % 86,0 % 7,1 6,1 31,3
1966–67 Los Angeles 66 40,5 46,4 % 87,8 % 5,9 6,8 28,7
1967–68 Los Angeles 51 37,6 51,4 % 81,1 % 5,8 6,1 26,3
1968–69 Los Angeles 61 39,2 47,1 % 82,1 % 4,3 6,9 25,9
1969–70 Los Angeles 74 42,0 49,7 % 82,4 % 4,6 7,5 31,2
1970–71 Los Angeles 69 41,2 49,4 % 83,2 % 4,6 9,5 26,9
1971–72 Los Angeles 77 38,6 47,7 % 81,4 % 4,2 9,7 25,8
1972–73 Los Angeles 69 35,7 47,9 % 80,5 % 4,2 8,8 22,8
1973–74 Los Angeles 31 31,2 44,7 % 83,3 % 3,7 6,6 2,6 0,7 20,3
1960–74 Totalt i karrieren 932 39,2 47,4 % 81,4 % 5,8 6,7 2,6 0,7 27,0
All-Star 12 28,4 45,3 % 72,0 % 3,9 4,6 13,3

[13]

Sluttspillet[rediger | rediger kilde]

År Lag KD MPK SC % ST % RPK MK SPK BPK PPK
1960–61 Los Angeles 12 38,4 49,0 % 72,6 % 8,7 5,5 22,9
1961–62 Los Angeles 13 42,8 46,5 % 80,7 % 6,8 4,4 31,5
1962–63 Los Angeles 13 41,4 50,3 % 74,0 % 8,2 4,7 27,8
1963–64 Los Angeles 5 41,2 49,6 % 79,2 % 7,2 3,4 31,2
1964–65 Los Angeles 11 42,7 44,2 % 89,0 % 5,7 5,3 40,6
1965–66 Los Angeles 14 44,2 51,8 % 87,2 % 6,3 5,6 34,2
1966–67 Los Angeles 1 1,0 1,0 0,0 0,0
1967–68 Los Angeles 15 41,5 52,7 % 78,1 % 5,4 5,5 30,8
1968–69 Los Angeles 18 42,1 46,3 % 80,4 % 3,9 7,5 30,9
1969–70 Los Angeles 18 46,1 46,9 % 80,2 % 3,7 8,4 31,2
1971–72 Los Angeles 15 40,5 37,6 % 83,0 % 4,9 8,9 22,9
1972–73 Los Angeles 17 37,5 44,9 % 78,0 % 4,5 7,8 23,6
1973–74 Los Angeles 1 14,0 22,2 % 2,0 1,0 0,0 0,0 4,0
1960–74 Totalt i karrieren 153 41,3 46,9 % 80,5 % 5,6 6,4 0,0 0,0 29,1

[13]

Los Angeles Lakers[rediger | rediger kilde]

«Mr. Inside» og «Mr. Outside»[rediger | rediger kilde]

West var med i NBA-draftet i 1960, og ble valgt som nummer to totalt blant serielagene av Minneapolis Lakers, men dette laget skiftet navn i 1960 til det vi kjenner det som i dag: Los Angeles Lakers, og West ble den første spilleren som det nye laget trakk opp.[17] Nå fikk West en ny rolle som spiller. Treneren, Fred Schaus, hadde nemlig bestemt seg for å la West spille posisjonen som shooting guard, selv om han tidligere hadde spilt som small forward på college.[10] Spillerstallen bestod da blant andre av den kjente kapteinen Elgin Baylor.

I sin første tid i NBA var West nokså alene. Han ble utestengt av resten av laget, og fikk kallenavnet «Tweety Bird» på grunn av sin lyse stemme. På grunn av Wests bondeaksent, ble han også kalt «Zeke from Cabin Creek» etter elven Cabin Creek i hans hjemby, Chelyan. Selv ville han uttalt det sistnevnte kallenavnet slik: «Zeek fr'm Cab'n Creek».[18] West var vant til å imponere sine collegekamerater med sine defensive evner. West kunne rekke hele 41 cm over ringen når han hoppet, og trenet stadig for å bli en generelt bedre spiller.[18]

West gjorde seg likevel kjapt populær hos treneren Fred Schaus, som satte ham til å spille 35 minutter per kamp. Dette gjorde at han snart ble Los Angeles Lakers' andre mestscorende spiller.[13] NBA kommenterte at Lakers nå var enormt effektive med både «Mr. Inside», som var 2-poengscoreren Elgin Baylor, og «Mr. Outside», som var langdistanseskytteren Jerry West.[10] Disse oppvisningene førte til at West ble stemt til å spille sin første, av totalt 14, NBA All-Star-kamper.[13]

«Mr. Clutch», den nye kapteinen[rediger | rediger kilde]

West hjalp Lakers med å forbedre seg fra 25 seiere i serien til 36, så de kom til NBA-sluttspillet i 1961. Los Angeles ble slått ut av dette sluttspillet da de tapte sin siste kamp mot St. Louis Hawks 105–103.[19]

I Wests andre NBA-sesong for Los Angeles Lakers, fikk de kun brukt Baylor i 48 kamper fordi han ble kalt inn til hæren.[18] Dette førte til at Jerry West tok over rollen som kaptein. Dette året kom West med på All-NBA First Team. Han ble kjent for å beholde roen i pressede situasjoner og for å treffe viktige og avgjørende skudd sent i kampen. Det var da Lakers' Chick Hearn ga West tilnavnet «Mr. Clutch», et navn som ble brukt om ham resten av hans karriere.[18]

Los Angeles Lakers vant 54 av sesongens kamper. I 1962 kom de til NBA-sluttspillet, der Lakers kom seg helt til NBA-finalen mot kommende erkerival Boston Celtics. Hvert av lagene vant en av de to første kampene, men i tredje kamp, som ble spilt i Los Angeles, utjevnet West så lagene hadde 115 poeng hver. Sam Jones fra Boston Celtics kastet ballen tilbake i spill til midtbanen. Med tre sekunder igjen på klokka stjal West ballen og løp mot kurven og scoret en vanskelig layup da klokka kimte.[20] Likevel utliknet Celtics igjen i den sjette kampen så de to lagene sto med tre seiere hver.

Den sjuende kampen ble spilt i Boston. I det meste av kampen ledet Celtics, men plutselig scoret West og Frank Selvy mange poeng etter hverandre, noe som stilte lagene likt med 100 poeng hver. Da bommet Frank Selvy med et åpent skudd fra omtrent 2,5 meter fra kurven. Dersom han hadde truffet med dette skuddet, ville Los Angeles mest sannsynlig blitt NBA-mestere for første gang. Baylor prøvde å få ballen oppi kurven etter å ha tatt returen, men ble hindret på ulovlig vis av Sam Jones, men det ble ikke dømt straffe til Baylor.[20] På overtid scoret Jones mange poeng, og sikret Celtics seieren 110–107. Senere sa NBA at rivaliseringen mellom de to lagene hadde startet dette året.[20]

I 1962–1963-sesongen var Baylor tilbake for fullt. West spilte kun 55 kamper denne sesongen da han mistet de siste syv ukene på grunn av kneskade.[21] Nok en gang kom Lakers til finalen i sluttspillet mot Boston Celtics. Siden West ikke var helt frisk, lå Lakers under 3–2 etter fem kamper spilt. Det hele ble ikke noe bedre for Lakers da de tapte nok en gang i sjette kamp 112–109, denne gangen på hjemmebane.[22]

I 1962–1963-sesongen ble West for første gang lagets toppscorer med sine 28,7 poeng per kamp, noe som gjorde ham noe bedre enn Baylor med 25,4 poeng per kamp. Baylor spilte denne sesongen med kneproblemer.[23] Hele denne sesongen slet Los Angeles Lakers da de kun fikk 42 seiere, før de ble slått ut av Atlanta Hawks i sluttspillet.[24]

Lederprofil i Los Angeles Lakers[rediger | rediger kilde]

Etter å ha spilt ferdig 1964–1965-sesongen med 49 seiere, møtte Lakers Baltimore Bullets i første kamp i NBA-sluttspillet, men før denne kampen ble lagkapteinen, Baylor, utsatt for nok en kneskade. Denne gangen truet skaden hans karriere.[23] West tok umiddelbart over rollen som kaptein, og styrte laget til seier med sine 42 poeng i denne kampen. I den andre kampen greide ikke Baltimore å stoppe Lakers fra å vinne. West scoret 52 poeng, og dermed nesten halvparten av Los Angeles Lakers' totalt 118 poeng. Stillingen endte til slutt 118–115. Bullets vant begge sine to hjemmekamper, til tross for at West scoret 44 poeng i den ene kampen, og 48 i den andre. I den femte kampen vant derimot Lakers igjen da West scoret 42 poeng og hjalp laget sitt så sluttresultatet endte 117–115. Wests gjennomsnitt på 46,3 poeng per kamp i finalekampen står fortsatt som en rekord i NBA.[25]

I sluttspillet i 1965 vant Boston Celtics overlegent med totalt fire seiere mot Los Angeles Lakers' ene. I den første kampen scoret West kun 26 poeng, mye på grunn av den svært gode defensive spilleren K.C. Jones. I den andre kampen scoret West hele 45 poeng, men Celtics vant allikevel 129-123.[26] I den tredje kampen vant endelig Los Angeles da West scoret 49 poeng, men i både den fjerde og femte kampen vant Celtics overlegent. I siste periode av den femte kampen bommet West på 14 av 15 skudd, og kunne ikke hindre Celtics i å vinne nok en kamp.[26]

I 1965–1966-sesongen ble West nok en gang nominert til All-Star-prisen, og vant igjen prisen All-NBA First Team. Med 45 seiere i serien spilte Los Angeles seg lett igjennom sluttspillet inntil de nok en gang møtte Boston Celtics i finalen. West hadde denne gangen med seg Baylor, som selv sa han var 75 % frisk for denne kampen etter hans tidligere skade.[27] De to lagene sto likt med tre seiere hver etter seks kamper.

Jerry West scoret flesteparten av poengene til Los Angeles, men Bostons John Havlicek greide å holde laget sitt i kampen. Hans størrelse og fart skapte store dekningsproblemer for Lakers.[27] I den syvende kampen traff Baylor og West kun tre av 18 skudd i første omgang, og dette førte til at Boston Celtics tok ledelsen. Helt til slutt greide Los Angeles allikevel å kjempe seg tilbake så stillingen sto 95–93 til Boston med fire sekunder igjen av kampen. Dessverre for Los Angeles Lakers klarte Boston å holde på ballen, og med det vinne kampen. Los Angeles ble nektet en seier i sluttspillet nok en gang.[27]

Nedgangstider for West[rediger | rediger kilde]

The Forum var hjemmearenaen til Los Angeles Lakers fra 1967 til 1999.

I 1966–1967-sesongen spilte West kun 66 kamper på grunn av skade.[21] Los Angeles Lakers hadde en skuffende sesong med kun 36 seiere i seriespillet. Da de ble slått ut i første runde av sluttspillet, gjorde ikke det saken noe bedre.[28] På toppen av det hele trakk treneren Fred Schaus seg tilbake og Butch Van Breda Kolff tok over jobben.

Under ledelse av Van Breda Kolff vant Lakers 52 kamper i 1967–1968-sesongen med deres nye hjemmearena The Forum. I flere av disse kampene klarte Los Angeles å vinne på tross av at West kun spilte 51 kamper. På disse kampene scoret han i gjennomsnitt 26,3 poeng per kamp, det laveste antallet poeng per kamp siden hans første sesong i NBA. I tillegg fikk West kun utmerkelsen All-NBA Second Team denne sesongen, etter å ha vunnet prisen All-NBA First Team de siste seks årene.[13]

I sluttspillet i 1968 kom Lakers nok en gang til finalen mot Celtics. Det ble sett på som en kamp mellom størrelse og kjapphet, da Lakers ikke hadde noen som kunne måle seg med størrelsen til Celtics spillende trener Bill Russell samt John Havlicek, som var nær kurven. Men til gjengjeld hadde Boston Celtics problemer med å forsvare seg mot Los Angeles' skyttere: Baylor, West og Gail Goodrich.[29] I den første kampen scoret West kun syv av 24 skudd, og Los Angeles Lakers tapte kampen 107–101. Etter den fjerde kampen sto stillingen likt på to seiere hver for de to lagene, men West, som hadde scoret 38 poeng i den fjerde kampen da Lakers vant, hadde forstuet ankelen og kunne ikke spille for full styrke resten av sluttspillet.[29] I den femte kampen scoret West 35 poeng på tross av skaden, men Boston vant allikevel med tre poeng. I den sjette kampen scoret Boston Celtics' Havlicek hele 40 poeng, noe som ga seier over Los Angeles. Etter kampen kommenterte West at Lakers hadde tapt to kamper som de skulle ha vunnet: «Vi ga dem den første kampen, og vi ga dem den femte. Men jeg tar ikke fra dem noe... Alle er sånn mot Celtics, og du kan ikke lære det.»[29]

Wilt Chamberlains ankomst[rediger | rediger kilde]

Den 9. juli 1968 gjorde Los Angeles et gigantisk bytte der de tok til seg Wilt Chamberlain fra Philadelphia 76ers. For å få tak i denne centeren ga Los Angeles Lakers bort Archie Clark, Darrall Imhoff og Jerry Chambers til Philadelphia. Treneren, Van Breda Kolff, var bekymret da han mistet Clark. Særlig da han også mistet Goodrich til Phoenix Suns på grunn av lønningsgrensen var han redd for at han hadde for få guarder. I tillegg til West satt han bare igjen med Johnny Egan, som var noe mangelfull i forsvar. Verken Van Breda Kolff eller Elgin Baylor var noe særlig begeistret over Chamberlain, men West kom relativt godt overens med han. West var ikke vant til slik uenighet og misnøye mellom spillere, og dette kom også til syne under kamper. Han scoret kun 25,9 poeng per kamp denne sesongen, det dårligste han noen gang hadde scoret i gjennomsnitt i NBA. West kom med på All-NBA Defensive Second Team dette året.

I sluttspillet i 1969 kom Los Angeles til finalen mot Boston Celtics for sjette gang. Lakers hadde vunnet 55 av de 82 kampene i sesongen dette året, og klarte seg greit frem til finalen. I den første kampen mot Boston scoret West 53 poeng og ledet Los Angeles Lakers til en seier med to poeng mer enn Boston Celtics. Los Angeles vant også den andre kampen der West scoret 41 poeng.[30] I den tredje kampen bestemte Boston Celtics-treneren, Bill Russell, seg for å sette to spillere til å forsvare West. Dette førte til at West ble svært sliten og spurte om å få bytte to ganger i løpet av kampen. Begge gangene ble han sittende en stund, og begge gangene dro Boston Celtics fra Los Angeles. Til slutt tapte Lakers kampen med seks poeng. I den fjerde kampen traff Celtics' guard, Sam Jones, et skudd da klokken kimte i siste sekund.[30] Det var noe som gjorde så begge lagene hadde vunnet to kamper hver etter fire kamper spilt. I den femte kampen slo Lakers tilbake og vant med 13 poeng, men de fikk et stort slag da West, som hadde scoret 39 av poengene, strakk en sene mot slutten av kampen.

Med en gang var det klart at han ville være skadet for resten av sluttspillet. I den sjette kampen deltok allikevel West og han scoret 26 poeng. Allikevel vant Celtics kampen 99–90 med Bill Russell som sørget for at Chamberlain kun scoret åtte poeng.[30] Før den syvende kampen hadde Los Angeles Lakers-eieren, Jack Kent Cooke, hengt opp tusenvis av ballonger i taket i The Forum i Los Angeles. Dette hovmodet virket mot sin hensikt da det motiverte Boston Celtics og irriterte West. Los Angeles Lakers lå under hele kampen, og lå under med 15 poeng til den siste perioden.

Takket være West kom Lakers tilbake og lå kun under med ett poeng da det gjensto to minutter av kampen. Los Angeles hadde ballen, men da West startet å sende mange feilpasninger tapte de til slutt kampen 108–106 til tross for at West klarte en trippel-dobbel med 42 poeng, 13 returer og tolv pasninger. I denne finalen ble West den første fra taperlaget til å motta NBA-finalens mest verdifulle spiller-prisen.[30]

West blir lagkaptein[rediger | rediger kilde]

I 1969–1970-sesongen fikk Los Angeles Lakers en ny trener, Joe Mullaney. Det kom som et sjokk for hele laget da Chamberlain fikk en alvorlig kneskade på starten av denne sesongen. Jerry West fylte tomrommet som ble igjen etter han, akkurat som han hadde gjort tidligere da Baylor hadde blitt skadet. Nå var West nok en gang lagets kaptein. Denne sesongen kom West for første gang med på All-Defensive First Team og vant nok en gang All-NBA First Team etter å kun ha vunnet All-NBA Second Team de to siste årene.[13] Los Angeles vant 46 av kampene sine denne sesongen, og ble dermed med i sluttspillet.

I sluttspillet i 1970 vant de over både Phoenix Suns og Atlanta Hawks før de møtte New York Knicks i finalen. New York hadde kommende spillere i Naismith Memorial Basketball Hall of Fame. Disse stjernene var Willis Reed, Dave DeBusschere, Bill Bradley og Walt Frazier.[31] Los Angeles og New York sto likt etter to kamper med en seier hver. I den tredje kampen lå Lakers under med to poeng da det sto tre sekunder igjen. Chamberlain sentret ballen tilbake i spill til West som kastet et 18-meters langt skudd som gikk i kurven.

Senere har dette skuddet blitt sett på som det beste skuddet som noen gang har blitt skutt i NBA.[32] Etter skuddet kommenterte New Yorks Walt Frazier hendelsen: «Den mannen er gal! Han så bestemt ut. Han tror virkelig at den vil gå inn!»[10] Siden trepoengslinjen ikke hadde blitt en del av spillet enda gjorde skuddet at stillingen ble lik. På overtid forstuet West sin venstre hånd og bommet på alle sine fem skudd. New York Knicks vant kampen med tre poeng.[11] I den fjerde kampen scoret West 37 poeng og ga 18 målgivende pasninger. Los Angeles Lakers endte opp med å vinne kampen.

Likevel ventet mer frustrasjon for West i den femte kampen da Reed strakk en muskel, og det virket som om han var skadet for resten av sluttspillet. Istedenfor å kjøre på for fullt, tok Los Angeles det rolig. De to toppscorerne, West og Chamberlain, skjøt kun ballen fem ganger til sammen, noe som resulterte i et 107–100-tap. Kampen er kalt et av de beste tilbakekomstene i NBAs historie.[31] Etter at Chamberlain hadde scoret 45 poeng og West hadde scoret 31 poeng og gitt 13 målgivende pasninger i sjette kamp, vant Los Angeles denne kampen 135–113. New York og Los Angeles var da likt med tre seiere hver etter seks kamper, derfor ville kamp nummer syv være utslagsgivende for finalen.

Nå hadde West også skadet sin høyre hånd, og Reed hadde begynt å komme seg fra sin skade.[31] Knicks' center scoret først fire poeng, og inspirerte laget sitt til å spille en av de mest kjente sluttspillkampene noen gang.[33] Med sine skadede hender traff West allikevel ni av sine 19 skudd, men Walt Frazier spilte bedre da han scoret 36 poeng, ga 19 målgivende pasninger og fikk tak i flere viktige stjelinger fra Lakers' guard Dick Garrett.[31]

I 1970–1971-sesongen signerte Los Angeles nok en gang Gail Goodrich, som hadde vært hos Phoenix Suns etter å ha spilt hos Los Angeles til 1968. Lakers vant 46 kamper og kom til sluttspillet. Etter å ha mistet Elgin Baylor til en skade som endte hans karriere, skadet også West seg. Amputerte Los Angeles Lakers tapte alle de fem første kampene i sluttspillet og ble slått ut.

Ny trener skaper nye håp[rediger | rediger kilde]

Los Angeles guard, Gail Goodrich, ble lagets toppscorer under 1971–1972-sesongen.
Foto: Paul R. Caron jr, USAF

Før 1971–1972-sesongen tenkte West, på grunnlag av tidligere skader, på å avslutte karrieren sin.[10] Da ansatte Los Angeles Lakers den tidligere guarden Bill Sharman fra Boston Celtics som ny trener. Sharman var en tidligere stjerne for den rivaliserende klubben. Selv om tidligere kaptein Elgin Baylor hadde lagt opp på grunn av skade greide Sharman, med fokus på godt forsvar og raske angrep, å få 69 seiere denne sesongen med rekordhøye 33 seiere på rad.[34] Denne sesongen kom West med på All-Star-laget, All-NBA First Team-laget, NBA All-Defensive First Team-laget og ble kåret til All-Star-kampens mest verdifulle spiller.[13]

I finalen i 1972 møtte Los Angeles Lakers nok en gang New York Knicks. Selv om West bommet på uvanlig mange skudd de første to kampene, klarte Lakers å gjøre sammenlagtstillingen likt på 1–1 etter disse kampene. I kamp nummer tre ledet han derimot Los Angeles Lakers til seier med 21 poeng. Etter denne kampen hadde han scoret beundringsverdige 4002 poeng i sluttspillene som han hadde vært med på, noe som satte en ny NBA-rekord.

Etter å ha vunnet den fjerde kampen takket være en Chamberlain i toppform, scoret West 23 poeng i den femte kampen. Denne prestasjonen gjorde så Los Angeles Lakers ble NBA-mestere for første gang. West innrømmet at han hadde spilt sin dårligste serie noen gang og krediterte resten av laget for suksessen da han sa: «Jeg spilte elendig basketball i finalen, og vi vant... Det var særlig frustrerende fordi jeg spilte så dårlig at laget overkom meg. Kanskje det er det et lag handler om.»[34]

Sen karriere[rediger | rediger kilde]

West startet sin 13. NBA-sesong i 1972–1973-sesongen. Scorerjobben ble overtatt av kollegaen Gail Goodrich, og West fikk en ny rolle som en spillfordeler som ga mange målgivende pasninger. West kom allikevel med på All-Star-laget, fikk All-NBA First Team-prisen og NBA All-Defensive Team-prisen.[13] Los Angeles Lakers vant 60 kamper denne sesongen, og gjorde seg med det spilleklare for sluttspillet i 1973.

I den første kampen scoret West 24 poeng før han ble feilet ut da det sto tre minutter igjen av kampen, men Lakers vant allikevel med 115–112.[35] Knicks vant både den andre og den tredje kampen og West overbelastet begge sine hasesener. Dermed ble Los Angeles en lett kamp for New York i den fjerde kampen. I den femte kampen spilte både West og Hairston dårlig, men Chamberlain scoret 23 poeng og tok 21 returer. Lakers tapte kampen 102–93, og tapte dermed også sluttspillfinalen med en seier mot fire.[36]

1973–1974-sesongen ble Jerry Wests siste da han hadde fylt 36 år. Han spilte kun 36 kamper på grunn av strekk i lysken[10], men kom allikevel med på All-Star-laget, fikk All-NBA First Team-prisen og NBA All-Defensive Team-prisen.[13] Uten Chamberlain, som hadde lagt opp NBA-karrieren sin, vant Los Angeles Lakers kun 47 kamper denne sesongen. Etter fem tap mot Milwaukee Bucks uttalte West at han begynte å bli gammel, og at han skulle avslutte sin NBA-karriere: «Jeg er ikke villig til å ofre mine standarder. Kanskje jeg forventer for mye.»[10] På denne tiden hadde West scoret flere poeng enn noen annen Los Angeles Lakers-spiller i NBAs historie.[21]

Trenerkarriere[rediger | rediger kilde]

I 1996 signerte West centeren Shaquille O'Neal.
Foto: SSGT Chad Chisholm, USAF
I 1996 byttet West til seg shooting guarden Kobe Bryant.
I 1999 signerte West den seks ganger NBA-mesteren Phil Jackson som trener.
Foto: Michael Sandoval
Wests spillerdrakt nummer 44 (oppe til venstre) ble hengt opp i Staples Center i 1983.

West ble trener for Los Angeles Lakers i 1976–1977-sesongen. I de tre sesongene valgte han centeren Kareem Abdul-Jabbar til å styre laget slik at laget kvalifiserte seg for sluttspillet hver sesong, og helt til finalen i 1977.[37] Etter at han var ferdig med trenerkarrieren, ble han talentspeider i tre år til før han ble hovedtrener for den samme klubben før 1982–1983-sesongen.

NBA krediterer West for sine glansdager som førte til at Lakers vant fire mesterskap i 1982, 1985, 1987 og 1988.[10] Etter en nedgangsperiode i 1990 klarte West å få Los Angeles tilbake på rett spor ved å ansette treneren Del Harris, centeren Vlade Divac og guarden Nick Van Exel.

Lakers vant 48 kamper denne sesongen, og kom til Western Conference-semifinalen før de røyk ut. West vant da sin første NBA Executive of the Year Award.[38] Ved å signere Shaquille O'Neal, bytte Vlade Divac mot Kobe Bryant og signere treneren Phil Jackson la West grunnlaget for Los Angeles' tre NBA-mesterskap fra 2000 til 2002.[10] Byttet som gjorde at Lakers skaffet seg Bryant samt byttet som sendte Memphis Grizzlies' Pau Gasol til Lakers blir sett på som noen av de beste byttene i NBAs historie. Lakers kom best ut av begge disse byttene.

I 2002 ble West hovedtrener for NBA-klubben Memphis Grizzlies. Slik kommenterte han sin trang for å utforske noe nytt: «Etter å ha vært en del av Lakers' suksess i så mange år, har jeg alltid lurt på hvordan det hadde vært å bygge et vinnerlag som ikke har opplevd så mange seiere fra før. Jeg vil hjelpe til å gjøre en forskjell.»[39] Wests Memphis Grizzlies-karriere var ikke like suksessfull som Los Angeles Lakers-karrieren, men fortsatt imponerende.

West lot være å selge og kjøpe spillere, og fikk heller det maksimale potensialet ut av spillerne han allerede hadde. Blant disse var Pau Gasol, James Posey og Jason Williams. I tillegg signerte han treneren Hubie Brown, som ble kåret til årets trener i 2004.[40] West vant sin andre NBA Executive of the Year Award det samme året.[38] I 2007 trakk West seg fra hovedtrenerjobben da han var 69 år gammel. Chris Wallace tok da over jobben i Memphis Grizzlies.

Utmerkelser og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Jerry Wests karriere var veldig vellykket. Mens han spilte guard på banen vant han prisene All-NBA First Team og All-NBA Second Team hele tolv ganger, ble NBA All-Star 14 ganger og ble kåret til All-Star-kampens mest verdifulle spiller i 1972, samme året som han ble NBA-mester. West er den spilleren som har scoret mest poeng i gjennomsnitt per kamp på et år i NBA-sluttspillet med 46,3 poeng per kamp. West kom med på de tre første NBA All-Defensive Team-lagene som kom fra han var 32 år gammel. Han har også vunnet prisen NBA-finalens mest verdifulle spiller i 1969. Han kom med i Naismith Memorial Basketball Hall of Fame i 1979 og ble kåret til en av NBAs 50 beste spillere i 1996. I tillegg til alle disse utmerkelsene har Jerry West fått æren av å bli avbildet i NBA-logoen.[10]

Totalt i karrieren scoret han 25 192 poeng, ga 6 238 målgivende pasninger og tok 5 366 returer på sine totalt 932 kamper.[13] Av spillere som har lagt opp sin profesjonelle karriere, er det bare Michael Jordan, Elgin Baylor og Wilt Chamberlain som har flere poeng per kamp enn Wests 27.[10] West scoret mest av Los Angeles Lakers-spillerne i syv sesonger[17], og det er kun Michael Jordan som har et høyere gjennomsnitt av poeng per kamp i sluttspillene, med sine 33,5 mot Wests 29,1 poeng per kamp, av spillere som har lagt opp proffkarrieren sin.[41]

Los Angeles Lakers trakk Wests spillerdrakt, nummer 44, fra stallen i 1983.[17] I mars i 2008 kåret ESPN West til den tredje beste shooting guarden noensinne.[42] Som trener førte West Los Angeles Lakers til tre NBA-sluttspill, og som hovedtrener vant han syv NBA-sluttspill. Han bygde Los Angeles Lakers-dynastiet i 1980–årene under trener Pat Riley og spillerne Magic Johnson, Kareem Abdul-Jabbar og James Worthy, og førte det senere videre til spillere som Kobe Bryant og Shaquille O'Neal under treneren Phil Jackson i 2000-årene.[10]

På sommeren i 2000 i byen Morgantown i West Virginia dedikerte guvernøren Cecil H. Underwood veien utenfor West Virginia University Coliseum til West ved å kalle den «Jerry West Boulevard». Den samme veien slutter seg til «Don Knotts Boulevard», som også er dedikert til en annen WVU-student.[43] Hans nummer 44 ble den 26. november 2005 det første nummeret som ble utmerket i West Virginia University, og den 17. februar 2007, ble det bygget en bronsestatue av West utenfor WVU Coliseum.[44]

Spillerprofil[rediger | rediger kilde]

West var en alt i alt god guard, som kunne dele ballen og spille på lagkameratene som en point guard, samtidig som han kunne skyte som en shooting guard. I tillegg til dette var han også noenlunde like god i forsvar som i angrep.[10] Han avfyrte skuddet sitt som etter hvert ble omtalt som «lightning quick», eller «lynkjapt», fra kommentatorene i NBA, og West ble etter hvert også kjent for å treffe på viktige skudd mot slutten av kamper, noe som gjorde at han fikk tilnavnet «Mr. Clutch».[10]

Da West hadde spilt forward tidlig karrieren, var han også god til å ta returer, med lange og velegnede armer, raske hender og godt instinkt i forsvar. Det ble også sagt at West var en av de beste spillerne i NBA til å holde et øye med ballen. Det ble sagt at han var en av de beste mann-mot-mann-forsvarsspillerne og blokkeringsspillerne blant guarder i ligaen.[18] Da det for første gang ble valgt NBA All-Defensive Team i 1969, kom han med hvert år til han endte karrieren sin i 1974.[13] West har til tross for dette blitt kommentert for å alltid ha trent for å bli bedre. Han ble sjelden særlig fornøyd over sitt eget spill.[18]

West sitt alt i alt gode spill og hans gode holdning førte til at han en kamp greide å score 44 poeng, med 16 av 17 treff fra banen og tolv av tolv straffekast, tok tolv returer og ga tolv målgivende pasninger. I tillegg til dette ble det uoffisielt talt at han blokkerte ti skudd, noe som ville fått han til å få en historisk firedobbel-dobbel dersom dette hadde blitt offisielt.[10] Som et godt eksempel på det at West sjelden var fornøyd med seg selv, sa han etter denne kampen: «I forsvar, fra lagets synsvinkel, føler jeg ikke at jeg spilte veldig godt. Jeg er så vidt fornøyd med hvordan jeg spilte.»[10]

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Jerry Allan West ble født som nummer fem av seks barn i en fattig familie.[10] Hans mor, Cecil Sue West, var hjemmeværende, og hans far, Howard Steward West, var elektriker i en kullgruve.[45] Jerry West var en sjenert og innadvent gutt som vokste opp med en far som ofte var for sliten til å leke med barna etter jobb. Jerry var så liten at han trengte vitamintilskudd og ble holdt borte fra barnesport da det var fare for at han ville bli skadet.[9] Han trakk seg enda mer tilbake da hans bror døde i Korea-krigen i en alder av 22 år da West var tolv år.[9] Som en typisk innadvent person brukte West dagene sine på å jakte, fiske og på å spille basketball så ofte at NBA så på det som en besettelse.[10]

West var gift med collegekjæresten Martha Jane Kane fra 1960 til 1976, til de skilte seg.[11] De har tre sønner; David, Mark og Michael.[39] West giftet seg med sin nåværende kone i 1978. Sammen har de to sønner; Ryan og Jonathan.[11][39] Jonathan West spiller som guard for Jerry Wests gamle lag, West Virginia Mountaineers.[46]

Som person ble West ofte beskrevet som en innadvent og nervøs person med karaktertrekk som bonde, men fikk ros for sin kompromissløse arbeidsetikk. Angående hans sjenanse kunne romkameraten hans på WVU fortelle at West aldri hadde hatt et stevnemøte på hele det første året, og Lakers' trener Fred Schaus tilbakekalte han en to ukers periode da hans guard aldri sa et ord.[47]

I tillegg til å være sjenert, var West også svært rastløs. Schaus beskrev han som «bunt av nerver». Medspilleren Rod Hudley kunne fortelle at da de besøkte barer, ville West helst sno seg unna og forlange at de skulle dra et annet sted før alle andre hadde slått seg ned.[47] Hans første kone, Martha Kane, røpet også at West hadde problemer med å åpne seg for henne. Etter en kamp som han hadde tapt stort, prøvde hun å trøste han da de kjørte hjem fra kampen. Da sa West kun «kom deg ut» da de var ved verandaen til huset, kjørte av gårde og ønsket å være alene.[47]

Wests aksent var så tykk at treneren avbrøt han og spurte han om han kunne snakke engelsk[18], og Baylor kommenterte en gang: «Rykter er trygge hos deg, Tweety Bird. Du sender dem videre, men ingen kan forstå deg.»[47]

West ble belønnet for sin ekstremt gode mentale styrke og gode arbeidsetikk. NBA beskrev West slik: «perfeksjonisme, selvtillit og en usammenlignbar vilje til å vinne... intensiteten er så høy at den kunne smeltet bly».[10] Los Angeles Lakers-kommentatoren, Chick Hearn, sa en gang: «Han tok et tap verre enn noen annen spiller jeg noen gang har kjent. Han ville sette seg ved seg selv og stirre ut i luften. Et tap tok bare futten ut av han.»[10]

Før hans siste mesterskap i 1972 holdt Los Angeles Lakers en «Jerry West-kveld», der elleve-ganger NBA-mester og rival, Bill Russell, sa: «Jerry, du er, i alle verdens kroker, en ekte mester... Hvis jeg kunne få et ønske oppfylt, hadde det blitt at du alltid vil være lykkelig.»[47]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Jerry-West, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ espn.go.com[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b espn.go.com[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ espn.go.com[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Freebase-data fra Google[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c College Basketball at Sports-Reference.com, besøkt 28. juli 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ espn.go.com[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ espn.go.com[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c Ramen, Fred. «Basketball Hall of Famers». Jerry West (engelsk). The Rosen Publishing Group. s. 23. Besøkt 9. januar 2009. 
  10. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w «Jerry West biografi». Jerry West (engelsk). NBA.com. s. 1. Besøkt 8. januar 2009. 
  11. ^ a b c d e f Kiger, Fred W. (19. november 2003). «More info on Jerry West». Jerry West (engelsk). espn.com. s. 1. Besøkt 9. januar 2009. 
  12. ^ Carter, Bob. «The also-ran was a champion». Jerry West (engelsk). espn.com. s. 1. Besøkt 9. januar 2009. 
  13. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q «Jerry West statistikker». Jerry West (engelsk). basketball-reference.com. s. 1. Besøkt 10. januar 2009. 
  14. ^ DeVault, Mark. «Jerry West 1958». Jerry West (engelsk). wvustats.com. s. 1. Arkivert fra originalen 2. oktober 2011. Besøkt 10. januar 2009. 
  15. ^ DeVault, Mark. «Jerry West 1960». Jerry West (engelsk). wustats.com. s. 1. Arkivert fra originalen 2. oktober 2011. Besøkt 18. januar 2009. 
  16. ^ «Jerry West Academy of Distinguished Alumni». Jerry West (engelsk). WVU Almni. s. 1. Arkivert fra originalen 2. desember 2008. Besøkt 18. januar 2009. 
  17. ^ a b c «Lakers Retired Numbers». Jerry West (engelsk). NBA.com. s. 1. Besøkt 2. februar 2009. 
  18. ^ a b c d e f g Taylor, John (2005). The Rivalry: Wilt Chamberlain, Bill Russell, and the Golden Age of Basketball (Intervju). New York: Random House. 
  19. ^ «1961 NBA Playoff Summary». Jerry West (engelsk). basketball-reference.com. s. 1. Besøkt 4. februar 2009. 
  20. ^ a b c «Celtics, Lakers Work OT to Start Rivalry». Starten på rivaliseringen (engelsk). NBA.com. s. 1. Arkivert fra originalen 17. august 2011. Besøkt 5. februar 2009. 
  21. ^ a b c «HISTORY OF THE LAKERS». Historien til Los Angeles Lakers (engelsk). NBA.com/lakers. s. 1. Besøkt 17. mai 2009. 
  22. ^ «Cousy Retires as Six-Time Champion». Cousys tilbaketrekning (engelsk). NBA.com. s. 1. Arkivert fra originalen 21. februar 2012. Besøkt 5. februar 2009. 
  23. ^ a b «Elgin Baylor Bio». Elgin Baylor (engelsk). NBA.com. s. 1. Besøkt 5. februar 2009. 
  24. ^ «1963-64 Los Angeles Lakers Roster and Statistics». Statistikker for LAL i 1963–1964-sesongen (engelsk). basketball-reference.com. s. 1. Besøkt 5. februar 2009. 
  25. ^ «West Averages 46.3 PPG». Jerry Wests rekord (engelsk). NBA.com. s. 1. Arkivert fra originalen 23. mars 2009. Besøkt 6. februar 2009. 
  26. ^ a b «Celtics Win Seventh Straight Finals». NBA-finalen i 1965 (engelsk). NBA.com. s. 1. Arkivert fra originalen 17. august 2011. Besøkt 6. februar 2009. 
  27. ^ a b c «Red Lights Cigar to Close Coaching Career». NBA-finalen i 1966 (engelsk). NBA.com. s. 1. Arkivert fra originalen 17. august 2011. Besøkt 16. februar 2009. 
  28. ^ «1966-67 Los Angeles Lakers Roster and Statistics». Los Angeles Lakers under 1966–1977-sesongen (engelsk). basketball-reference. s. 1. Besøkt 18. februar 2009. 
  29. ^ a b c «Boston is Alive and Well». NBA-sluttspillet i 1968 (engelsk). NBA.com. s. 1. Arkivert fra originalen 17. august 2011. Besøkt 19. februar 2009. 
  30. ^ a b c d «West's Heroics Can't Deprive Russell of 11th Title». NBA-finalen i 1969 (engelsk). NBA.com. s. 1. Arkivert fra originalen 17. august 2011. Besøkt 21. februar 2009. 
  31. ^ a b c d «Gutsy Reed Rallies Knicks in Game 7». Sluttspillet i 1970 (engelsk). NBA.com. s. 1. Arkivert fra originalen 17. august 2011. Besøkt 2. mars 2009. 
  32. ^ «Mr. Clutch Sinks a 60-Footer». NBA-finalen i 1970 (engelsk). NBA.com. s. 1. Arkivert fra originalen 14. mars 2009. Besøkt 7. mars 2009. 
  33. ^ «Willis Reed». Willis Reed biografi (engelsk). NBA.com. s. 1. Besøkt 7. mars 2009. 
  34. ^ a b «Lakers' Legendary Season Leads to Elusive Title». 1971–1972-sesongen (engelsk). NBA.com. s. 1. Arkivert fra originalen 19. november 2010. Besøkt 15. mars 2009. 
  35. ^ «Knicks Win One for the 'Aged'». Sluttspillet i 1973 (engelsk). NBA.com. s. 1. Arkivert fra originalen 17. august 2011. Besøkt 19. mars 2009. 
  36. ^ «1972-73 NBA Season Summary». Oppsummering av sluttspillet i 1973 (engelsk). basketball-reference.com. s. 1. Besøkt 19. mars 2009. 
  37. ^ «1976-77 Los Angeles Lakers Roster and Statistics». Fakta om Los Angeles Lakers i 1976 og 1977 (engelsk). basketball-reference.com. s. 1. Besøkt 20. mars 2009. 
  38. ^ a b «NBA Awards - Executive of the Year». Liste over vinnere av NBA Executive of the Year-vinnere (engelsk). sportsnetwork.com. s. 1. Arkivert fra originalen 25. mai 2011. Besøkt 20. mars 2009. 
  39. ^ a b c «Memphis Grizzlies Announce the Hiring of Jerry West as Franchise’s New President of Basketball Operations». Memphis Grizzlies kommenterer den nye hovedtreneren (engelsk). NBA.com/grizzlies. s. 1. Besøkt 21. mars 2009. 
  40. ^ Walker, Teresa M. (17. april 2007). «Jerry West Leaving As Grizzlies Exec». Artikkel om Wests Grizzlies-karriere. (engelsk). The Washington Post. s. 1. Besøkt 21. mars 2009. 
  41. ^ «Career Playoffs Leaders and Records for Points Per Game». Liste over toppscorere i sluttspill (engelsk). basketball-reference.com. s. 1. Besøkt 5. april 2009. 
  42. ^ «Greatest SGs». Liste over beste shooting guarder kåret av ESPN (engelsk). ESPN.com. s. 1. Besøkt 5. april 2009. 
  43. ^ «WVU legend has a Morgantown street named in his honor». Artikkel om navning av gatene (engelsk). wvu.com. s. 1. Arkivert fra originalen 1. desember 2008. Besøkt 5. april 2009. 
  44. ^ «Jerry West Statue Erected-Feb.14, 2007» (engelsk). Lester Sculpture. s. 1. Arkivert fra originalen 15. mai 2008. Besøkt 5. april 2009. 
  45. ^ «Jerry West - Born In Cheylan, West Virginia». Personlig fakta om West (engelsk). sports.jrank.org. s. 1. Besøkt 16. april 2009. 
  46. ^ «Jonnie West #4 G». Jonnie West statistikker (engelsk). ESPN.com. s. 1. Besøkt 16. april 2009. >
  47. ^ a b c d e Deford, Frank (7. februar 1972). «A Teddy Bear's Picnic». Jerry West biografi (engelsk). Sports Illustrated. s. 6. Arkivert fra originalen 2. januar 2013. Besøkt 16. april 2009. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jerry_West&oldid=24384698»