James Lovelock

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
James Lovelock
James Lovelock, 2005 (cropped).jpg
Født26. juli 1919[1][2]Rediger på Wikidata (102 år)
Letchworth Garden City, Storbritannia
Beskjeftigelse
10 oppføringer
Biolog, kjemiker, universitetslærer, mytograf, økolog, miljøverner, science fiction-forfatter, biokjemiker, meteorolog, birøkterRediger på Wikidata
Akademisk grad Ph.d.Rediger på Wikidata
Utdannet ved University of ManchesterRediger på Wikidata
Nasjonalitet StorbritanniaRediger på Wikidata
Medlem av Royal SocietyRediger på Wikidata
Utmerkelser
10 oppføringer
Fellow of the Royal Society (1974)[3], kommandør i den britiske imperieorden, Dr A. H. Heineken Prize for Environmental Sciences (1990), Volvo miljøpris (1996), Blue Planet Prize (1997), Companion of Honour (2003)[3], Fonseca Prize (2009)[4], æresdoktor ved Universitetet i Kent, æresdoktor ved University of Edinburgh, Wollastonmedaljen (2006)[5]Rediger på Wikidata

James Ephraim Lovelock (født 26. juli 1919 i Letchworth i England) er en britisk naturvitenskapsmann og miljøaktivist. Han er mest kjent for sin hypotese om jorden, kalt Gaiahypotesen. Ifølge denne teorien oppfører jorden selv seg som en organisme, og betraktningsmåten kom til å «sette ord på en ny økobevissthet».[6]

Studier av mikrofossiler viser at for omtrent tre milliarder år siden begynte fotosyntetiserende bakterier å ta opp karbondioksid fra atmosfæren og avgi oksygen. Gradvis – gjennom millioner av år – ble den kjemiske sammensetningen av atmosfæren endret fra dominans av karbondioksid til dominans av ei blanding av oksygen og nitrogen – dvs. en atmosfære som kan underholde moderne organisk liv, slik som høyere dyreliv og mennesker. Lovelock begynte å betrakte Jorda som om han var en ekstraterrestrisk, intelligent organisme og tok til å formulere en hypotese som skulle forklare hvorfor Jorda framstår som den er, ikke så mye som en planet velsignet med diverse livsformer, men som en planet som er blitt omformet og omstøpt ved hjelp av et sjølutviklende og sjølregulerende levende system. Sett på denne måten ser hele planeten Jorda ut til å kvalifisere som et selvstendig levende vesen. Lovelock samarbeidet med Lynn Margulis om å utvikle teorien.

Gaiahypotesen inneholder elementer som har blitt fanget opp som deler av New Agebevegelsens verdensbilde: «videreutviklet i en åndelig retning, slik at jorden også blir en følsom og tenkende organisme» og at «absolutt alt liv på jorden […] utgjør én enhet, som manipulerer jordens atmosfære slik at den tar vare på jordens behov.»[6]

Lovelock har ved flere anledninger argumentert for at kjernekraft er den eneste energikilden som kan motvirke global oppvarming.[7] Han skrev i 2006[hvor?] at det er for sent for mennesket å redusere CO2-utslippene. Jorden vil uansett bli så varm, at store områder ikke kan produsere mat og dermed bli ubeboelige.

I fra 2012 har han hatt et mer kritisk syn på IPCC sine klimamodeller og har stilt seg kritisk til argumentasjon og tiltak. «Climate change has become a religion, and in religions facts does not matter» er et av han kritiske utsagn fra de senere år.

I 2003 ble han utnevnt til Order of the Companions of Honour. Han er også utnevnt til kommandør av Order of the British Empire, og mottok Wollastonmedaljen i 2006.

På norsk finnes bøkene Gaia : vår levende jord (1990, ISBN 82-09-10594-9), Gaia : søkelys på jordens helsetilstand (1992, ISBN 82-02-13552-4) og Gaias hevn (2006, ISBN 978-82-430-0385-9)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000026087, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Internet Speculative Fiction Database, ISFDB forfatter-ID 76509, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Royal Society, «Biography», besøkt 14. juni 2019[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.usc.gal[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.geolsoc.org.uk, besøkt 21. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Sitat fra Mehren & Skys innledning i antologien New Age, 2007. Utdrag fra Gaia (1979) inngår i antologien.
  7. ^ Nukes Are Green, Nicholas Kristof, The New York Times, 9 April 2005. Retrieved 4 October 2007.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]