Islandsk film

Islandsk film viser til de filmer som blir innspilt på Island, på islandsk språk, av islandske regissører eller på andre måter er knyttet til filmproduksjonen på Island. Island har en kort filmhistorie i forhold til andre nordiske land, men er ikke den minste nasjonen hva angår antall filmer produsert per innbygger.

Island produserer gjennomsnittlig tre filmer hvert år, som er mye med tanke på at øya har knapt 304 000 innbyggere. I de senere år har islandsk film fått flere priser på filmfestivaler, blant annet Den islandske filmfestivalen, Cannes-festivalen og flere andre. Regissører som Friðrik Þór Friðriksson, Þráinn Bertelsson, Hrafn Gunnlaugsson, Ágúst Guðmundsson og Kristín Jóhannesdóttir har oppnådd suksess med sine filmer og vunnet priser på slike festivaler.

Pionertiden

Den islandske filmhistorien begynte forsiktig i 1906 med en tre minutter lang dokumentar som ble filmet på Island av dansken Alfred Lind. Samme året fikk Island sin første kino i Reykjavík. Senere lagde svensken Victor Sjøstrøm filmen Berg-Ejvind och hans hustru i 1918. Denne filmen var basert på et manus av den islandske forfatteren Jóhann Sigurjónsson. Filmen ble filmet i Sverige, men Norden ble oppmerksomme på den islandske filmkulturen.

Det kom ikke noen langfilm fra Island før i 1979, men det var allikevel en rekke kortfilmer som var produsert før dette. En av disse var blant annet Islands første lydfilm med tale Milli fjalls og fjöru (1949). Filmen ble laget av gamle filmruller fra 1924 og restaurert av Loftur Guðmundsson, Oscar Gíslason og Ásgeir Long.

Ekspandering og utfordringer

På slutten av 1970-tallet skjedde det en del forandringer i den islandske filmindustrien. For eksempel ble den første filmfestivalen på Island arrangert i 1978, der to av Islands viktigste regissører; Friðrik Þór Friðriksson og Hrafn Gunnlaugsson fikk for første gang vise frem sine egne filmer.

I 1979 ble det islandske filmfondet opprettet, fondet hadde et budsjett på 300 000 islandske kroner. Filmfondet har et drøyt dusin ansatte, og er et av de viktigste organene i islandsk film. Det øverste styret består av fem personer og velges for en fire års periode. Hvilke filmer som skal få produksjonssubsidier bestemmes av et råd på tre personer. Disse tre ansettes for ett år av gangen. Direktøren og det øverste styret har dermed ingen reell makt, men kan hjelpe med å samle inn ekstra bidrag til filmen for regissøren. Flere av de som har sittet i styret har også selv laget film og TV-programmer senere. Knútur Hallsson, Guðbrandur Gíslason, Þorsteinn Jónsson og Bryndís Schram er noen av dem.

På begynnelsen av 1980-tallet oppstod det imidlertid noen problemer. Året startet med den store kassasuksessen Land og synir (1980) av Ágúst Guðmundsson. Den solgte 110 000 billetter og skapte en stor økning av produksjonen av film på Island. Hele 27 filmer ble laget i løpet av 1980-tallet, men ingen av dem nådde opp til den suksessen som Land og synir hadde. Det skyldtes først og fremst av at fjernsynet ble populært og fjernsynet ble en større eller like stor attraksjon som kino. I tillegg til dette ble filmfondets subsidier halvert. Situasjonen bedret seg noe da man innførte moms på kinobilletter i 1984, dette førte til at filmfondet fikk en fast inntekt. I 1986 bedret man filmtilbudet ytterligere med en ny TV-kanal (Stöð 2) som skulle vise TV-filmer og dokumentarer. Dermed kunne islandske regissører lage lavbudsjettsfilmer og likevel få dem vist. For å skape ytterligere inntekter på kino, måtte man betale dobbelt så mye for å se en islandsk film enn for en utenlandsk film.

På 1980-tallet utga Hrafn Gunnlaugsson en trilogi av historiske filmer med tema fra islandsk middelalder som fikk en del internasjonal oppmerksomhet, blant annet for filmenes uglamorøse og «skitne realisme». Den første var Hrafninn flýgur (Ravnen flyr, 1984), deretter Í skugga hrafnsins (Ravnens skygge, 1988) og til sist Hvíti víkingurinn (Den hvite viking, 1991). Filmene har siden fått forlenget liv på DVD.

Komediene redder dagen

1980-tallet var på ingen måte et godt tiår for islandsk film, men det var allikevel én sjanger som klarte å trekke et akseptabelt publikum, komedien. Folkekomediene var langt billigere å produsere enn andre typer sjangerfilmer. Man kan si at folkekomediene talte direkte til den islandske folkesjelen.

Filmen Magnús (1989) er ingen typisk folkekomedie, men den tar allikevel opp mange av de temaene som gjør islandsk film særegent, deriblant kjærligheten til naturen, søken etter det overnaturlige, motsetningene mellom storbyen og landsbygda og personlig gransking. Av de mer typiske folkekomediene finnes Gullsanur (1984) av Ágúst Guðmundsson og Stella í orlofi (1986) av Guðný Halldórsdóttir.

Barnefilm

I likhet med Norge har man også på Island satt av et viss antall prosenter av filmfondets budsjett spesielt for barnefilmer. Ingen av barnefilmene til dags dato har blitt noen store suksesser, men det hindrer ikke en jevn tilstrømming av slike filmer på Island. Noen av Islands mest kjente regissører har også lagd barnefilmer, blant annet: Þráinn Bertelssons Jón Oddur og Jón Bjarni (1981), Þorsteinn Jónssons Punktur, punktur, komma, strik (1981), Hrafn Gunnlaugssons Hin helgu vé (1993) og Friðrik Þór Friðrikssons Bíódagar (1994).

Kjennetegn

Et kjennetegn som går igjen i islandsk film er skillet mellom by og land. Filmene fra tiden 1980-1990 dekker et bredt spekter av handlinger, men de aller fleste kretser rundt det moderne og det tradisjonelle ved hjelp av forskjeller mellom by og land. Nostalgi og savn etter det landlige tradisjonelle livet går igjen i mange filmer. Dette kan forklares av den unormalt raske urbaniseringen og moderniseringen Island gikk igjennom fra begynnelsen av 1970-tallet og tiden etter. Fra år 2000 har tendensen blitt å fokusere det moderne urbane livet, uten å blande inn nostalgien til det tradisjonelle. ^[1]

Fremtiden

På tross av overraskende stor suksess internasjonalt på 90-tallet sliter nå den islandske filmindustrien. Allerede i finansfasen får de fleste islandske regissører problemer. De fleste islandske spillefilmer har sjelden mer enn 20 prosent sponsing fra islandsk filmfond, de resterende 80 prosent dekkes inn av lokale investorer, utenlandske koprodusenter og investorer og Nordisk Film og TV-fond. Med en stadig hardere konkurranse om pengene ender islandske regissører ofte opp igjen med smuler. Mange på kontinentet har rett og slett sett seg lei av å ta mesteparten av risikoen og la Island få all æren for filmene. I tillegg har Finanskrisen fra 2008 ført til store kutt i den islandske kultursektoren. Islands nåværende ekstremt dårlige finansielle situasjon skaper stor usikkerhet rundt fremtiden for islandsk film.

Kjente regissører

Kjente filmer

Referanser

^ Birgir Thor Møller (mars 2008). «A brief history of Icelandic cinema». Icelandic Film Centre. Arkivert fra originalen 27. oktober 2004.

Litteratur

Nestingen, Andrew K.; Elkington, Trevor Glen (2005): Transnational Cinema in a Global North, Nordic Cinema in Transition, Wayne State University Press
Gjerde, Kari (1998): «Island verdens minste beste filmland», artikkel i Rushprint: film- og TV-bladet
Cowie, Peter (2000/2005): Icelandic films, Icelandic Film Centre

[1] Birgir Thor Møller (mars 2008). «A brief history of Icelandic cinema». Icelandic Film Centre. Arkivert fra originalen 27. oktober 2004.

[1]