Into the White

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Into the white
Into the white
Kopi av Heinkel 111 brukt ved innspillingen
Nasjonalitet Norge Norge
Språk Engelsk
Tysk
Norsk
Regissør Petter Næss
Produsent Peter Aalbæk Jensen
Manus Ole Meldgaard, Dave Mango, Petter Næss
Medvirkende Rupert Grint, Stig Henrik Hoff, David Kross, Florian Lukas, Lachlan Nieboer, Kim Haugen, Knut Joner, Sondre Krogtoft Larsen, Morten Faldaas
Sjeffotograf Daniel Voldheim
Klipp Frida Eggum Michaelsen
Utgitt Norge 9. mars 2012
Aldersgrense 11 år
Budsjett 15 millioner kr[1]

Into the white er en film regissert av Petter Næss, basert på hendelser på Strynefjellet under invasjonen av Norge i 1940. Filmen handler om tre tyske flygere og to britiske som blir skutt ned og må nødlande på henholdsvis Heilstuguvatnet[2] og Breidalsvatnet[3] 27. april 1940. Flygerne må søke ly i samme jakthytte under vinterstormene og tvinges til å samarbeide for å overleve.

Det britiske flyet var Blackburn Skua L2940 som i 1974 ble hevet fra Breidalsvatnet. [4] Restene av det tyske Heinkel-flyet ligger fortsatt i fjellet ved Grotli, til filminnspillingen ble det laget en kopi som etter innspillingen har ligget ved hotellet.[5]

Roller[rediger | rediger kilde]

Skuespiller Rolle
Florian Lukas Løytnant Horst Schopis
Rupert Grint Skytter Robert Smith
David Kross Unteroffizier Josef Schwartz
Stig Henrik Hoff Feldwebel Wolfgang Strunk
Lachlan Nieboer Kaptein Charles P. Davenport

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Dagbladet, VG og Dagsavisens anmeldere gav filmen terningkast fire. Øystein David Johansen i VG mente filmen rommet «glitrende skuespillerprestasjoner» selv om historien var noe velmenende: «Gjennom smått absurde, fint timede «husholdningsutfordringer» utvikler historien seg nesten til en «buddy»-film etter de førte uforsonlige møtene».[6] Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet omtalte den som en «dramakomedie som er noe nær en feelgood-film fra okkupasjonstiden, med stort hjerte og mellomhøy panne».[7] Hun mente filmen var varm og inkluderende, men tam. Espen Svenningsen Rambøl fra Dagsavisen roste skuespillerne og mente den var «tradisjonell, men vellaget».[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]