Inmarsat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Inmarsat
Inmarsat glass building, City Road, London - geograph.org.uk - 138862.jpg
Org.formoffentlig aksjeselskap
Bransje Telekommunikasjonsbransjen, mobilbransjen, satellite communication
Etablert1979
Datterselskap(er) Stratos Global Corporation
HovedkontorLondon
Antall ansatte596
Omsetning1,28 mrd. dollar (2014)
Nettsidehttps://www.inmarsat.com/
Inmarsat I-3 satellitt

Inmarsat plc er et britisk kommunikasjonsselskap med hovedkvarter i London. Det leverer telefoni- og datatjenester via mobile terminaler som kommuniserer med bakkestasjoner gjennom elleve geostasjonære kommunikasjonssatellitter.

Selskapet har sin bakgrunn i International Maritime Satellite Organization, en internasjonal ideell organisasjon grunnlagt i 1979. Denne organisasjonen ble i 1999 delt i to, med den kommersielle virksomheten lagt til Imarsat plc og den ideelle virksomheten lagt til den mellomstatlige organisasjonen International Mobile Satellite Organization[1].

Inmarsat er børsnotertLondon Stock Exchange.

Historie[rediger | rediger kilde]

Inmarsat ble stiftet i 1979 som en ideell internasjonal organisation som sprang ut av International Maritime Organization (IMO) under FN[2]. Hovedformålet var å etablere pålitelige kommunikasjonstjenester til skipsfarten på global basis for at øke sikkerheten til sjøs. Inmarsat har siden utvidet sine tjenester til også å dekke luftfart og landbaserte anvendelser [3]. I 2005 ble firmaet omgjort til aksjeselskap og satt i handel på London Stock Exchange[4].

Oppgaver og produkter[rediger | rediger kilde]

Satellittelefon til Inmarsat M4-nettet

Inmarsats opprinnelige utgangspunkt i IMO er stadig synlig i forbindelse med den rollen selskapet har i internasjonale sjøsikkerhetsavtaler. Det er bl.a. krav til mange fartøyer at de skal ha bestemte typer Inmarsatutstyr om bord til nød- og sikkerhetskommunikasjon, og Inmarsats infrastruktur spiller en fremtredende rolle ved håndtering av nødssituasjoner. Disse kravene og operasjonelle prinsipper er fastlagt i GMDSSsystemet som ble vedtatt i 1988 ved IMO-konvensjonen SOLAS (Safety Of Life At Sea).

Utover dette tilbys det nå også kommunikasjonsformer som tale, telex, telefaks, ISDN og datakommunikasjon ved mange forskjellige hastigheter. Det seneste skudd på stammen er etableringen av en ny BGAN-service som fullt utbygd kommer til å gi global bredbåndskommunikasjon.

Inmarsats satellitter er geostasjonære og befinner seg derfor alle omtrent over ekvator. Deres dekning går til omkring 78°N og 78°S; polarområdene har ikke dekning da de ikke kan nås fra en geostasjonær posisjon.

Inmarsatproduktene deles normalt inn i tre segmenter som stiller forskjellige krav både til terminalene og til nettet:

  • Landmobilt utstyr, som oftest har antenner som skal stilles på jorden og peiles mot den satellitt man ønsker å bruke. Der finnes også varianter som er optimerte til å bruke på kjøretøy i bevegelse.
  • Maritimt utstyr, som ut over krav om vanntetthet og lignende, også normalt krever antennesystemer som automatisk kan spore satellitten under skipets bevegelser i vannet. Inmarsat-C er en unntagelse ettersom det ikke bruker retningsbestemte antenner.
  • Aeronautisk utstyr, som er tilpasset luftfartens store sikkerhetskrav og som er beregnet til å virke ved høye hastigheter der dopplereffekten spiller inn på signaltransmisjonen.

Systemer[rediger | rediger kilde]

Inmarsat har opprettet forskjellige systemer med ulike egenskaper [5]:

  • Inmarsat-Aero: Gir tale, fax og dataforbindelser til fly (aeronautisk bruk). Det finnes noen undergrupper som bruker forskjellige antennestørrelser og som gir forskjellige datarater. Ut over denne tjeneste finnes det også aeronautiske varianter av Inmarsat-C og mini-M/M4.
  • Inmarsat-B: Gir tale, telex og fax/data opp til 9,6 kbit/s. Det er også mulighet for høyhastighetsdata på 56, 64 eller 128 kbit/s.
  • Inmarsat-C: Dette er et lavhastighetssystem som tilbyr forskjellige typer datatransmisjon med opp til 600 bit/s. Den lave datahastigheten muliggjør et kompakt system og antenne som ikke behøver å peke mot satellitten. Inmarsat-C systemet brukes til e-mail, telex, posisjonsrapportering og lignenede. Dessuten er systemet en vesentlig del av GMDSS.
  • Inmarsat-M: Et landmobilt system som tilbyr 4,8 kbit/s tale samt 2,4 kbit/s fax/data.
  • Inmarsat-Mini-M: Tilbyr 4,8 kbit/s tale samt 2,4 kbit/s fax/data slik som Inmarsat-M, men er mindre og har ikke global dekning.
  • Inmarsat-M4: Tilbyr de samme tjenester som M og mini-M, men med tilføyelse af ISDNlignende dataoppkoblinger på 64 kbit/s og IP pakkekoblet data (Mobile Packet Data Service MPDS). Dette systemet kalles også GAN (Global Area Network).
  • Inmarsat-Fleet: Dette er en familie av maritime systemer som består af Fleet77, 55 og 33. Tallet for hver system er avledet av antennens diameter i centimeter. De tilbyr stort sett de samme tjenester som M4. De tre forskjellige varianter har forskjellige muligheter i forskjellige dekningsområder med Fleet77 som den kraftigste som tilbyr 128kbit/s ISDN.
  • Inmarsat-D/D+: Inmarsats bud på en personsøker. Den har en ganske lav bitrate og var opprinnelig bare til enveiskommunikasjon (til mobilen). Senere versjoner (D+) tilbyr toveiskommunikasjon.
  • Inmarsat-BGAN: BGAN er en forkortelse for Broadband Global Area Network og er det nyeste systemet, introdusert med oppsending av Inmarsats I-4 satellitter. Systemet tilbyr en varierende rekke tjenester med tale (ned til 4,8 kbit/s) og IP-trafikk (opp til 432 kbit/s).

Nedlagte systemer[rediger | rediger kilde]

  • Inmarsat-RBGAN: RBGAN (Regional BGAN) er forgjengeren til BGAN og tilbyr IP-trafikk opp til 144 kbit/s til områder i Europa, Asia, Afrika og Australia. Nedlagt i 2008.
  • Inmarsat-A: Mulighet til tale, telex og datakommunikation opp til 56 eller 64 kbit/s. Dette system var analogt og ble nedlagt i 2007.
  • Inmarsat-E: Et maritimt nødsystem som er avviklet.

Satellitter[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen ble det leid kapasitet til Inmarsats kommunikasjonstrafikk på andres satellitter, men fra tidlig i 1990-årene begynte opskytningen av egne satellitter.

Inmarsat I-2[rediger | rediger kilde]

Dette er en gruppe på fire satellitter. De brukes i dag som til utleiekapasitet og som reserve. Hver satellitt veier 690 kg (uten brennstoff) og har en sendeeffekt på 1200W

Inmarsat I-3[rediger | rediger kilde]

Denne gruppe på fem satellitter har ut over global basisdekning også mulighet til å etablere et mer fleksibelt dekningsbilde hvor områder med meget trafikk kan få økt kapasitet (såkalte spot-beams). De overfører også hjelpesignaler til GPS-systemet. En stor del af I-3-satellittenes funksjoner er i ferd med å bli overflyttet til de nye I-4. Hver satellitt veier 2068 kg (unntatt F2 som har et annerledes fremdriftssystem) og har en sendeeffekt på 2800W.

Inmarsat I-4[rediger | rediger kilde]

Disse satellitter er seneste generasjon og de hittil største, kraftigste og mest avanserte av Inmarsats satellitter. De kan omstilles til mange forskjellige dekningsmønstre og har hver en transmissjnskapasitet som overstiger alle I-3-satellittene tilsammen. De skal åpne mulighet for global bredbåndskommunikasjon når de er fullt i drift. De veier hver omkring 5900 kg.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jonathan Higgins page 207
  2. ^ Jonathan Higgins, "Satellite Newsgathering", Focal Press, 2007, page 204 ISBN 978-0-240-51973-9
  3. ^ Jonathan Higgins page 205
  4. ^ «Dollars & Sense». Satellitetoday.com. 2. januar 2006. Besøkt 18. april 2011. 
  5. ^ «our services at a glance». Inmarsat. Arkivert fra originalen 13. juli 2011. Besøkt 18. april 2011. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]