Humanitær folkerett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Genèvekonvensjonen av 1864.

Humanitær folkerett eller internasjonal humanitær rett er den delen av folkeretten som søker å begrense humanitære lidelser i væpnede konflikter. Den skal beskytte mennesker som ikke (lenger) deltar i stridighetene, og begrense midler og metoder for krigføring. Humanitær folkerett inkluderer Genèvekonvensjonene, som tar sikte på å beskytte krigens ofre, og Haag-konvensjonene, som omhandler selve krigføringen, samt etterfølgende tilleggstraktater og sedvanerett.[1][2]

Grunnregler i humanitær folkerett:[3]

  1. Soldater hors de combat («utenfor kampen»), og personer ​​som ikke deltar i stridighetene, skal beskyttes og behandles humant.
  2. Det er forbudt å drepe eller skade en fiende som overgir seg eller som er hors de combat.
  3. Sårede og syke skal samles og behandles av den parten i konflikten som har dem i sin makt. Bygninger og kjøretøy merket med logoen til Røde Kors, Røde Halvmåne og Den røde krystall skal beskyttes.
  4. Både krigsfanger og sivile skal beskyttes mot alle former for vold og represalier. De skal ha rett til å kontakte sine familier og motta hjelp.
  5. Grunnleggende rettssikkerhet skal gjelde. Ingen skal holdes ansvarlig for en handling de ikke har utført. Ingen må utsettes for fysisk eller psykisk tortur, kroppslig avstraffelse eller grusom eller nedverdigende behandling.
  6. Partene i en konflikt har ikke et ubegrenset valg av metoder og midler for krigføring. Metoder og midler som fører til overdreven lidelse er forbudt.
  7. Partene i en konflikt skal til enhver tid skille mellom sivilbefolkningen og de stridende. Angrep skal kun rettes mot militære mål.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Humanitær folkerett. FN-sambandet (22. desember 2010).
  2. ^ What is international humanitarian law?] (engelsk). ICRC (juli 2004).
  3. ^ Basic rules of the Geneva Conventions and their Additional Protocols (engelsk). ICRC (17. oktober 1988).