Arne Willy Dahl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Arne Willy Dahl
Født22. feb. 1949Rediger på Wikidata (75 år)
BeskjeftigelseAktor, lokalpolitiker, hørespillforfatter Rediger på Wikidata
Embete
  • Generaladvokat (1989–2014) Rediger på Wikidata
Akademisk gradCand.jur. (1973)
EktefelleLaila Riksaasen Dahl
PartiKristelig Folkeparti[1]
NasjonalitetNorge

Arne Willy Dahl (født 22. februar 1949) er en norsk jurist. Han var fra 1988 til 2014 Norges generaladvokat, den øverste lederen for Den militære påtalemyndighet.

Arne Willy Dahl har juridisk embetseksamen fra 1973. Dahl har tidligere vært høgskolelektor ved Krigsskolen i Oslo og krigsadvokat for Østlandet. I tillegg har Dahl vært direktør ved juridisk avdeling ved Forsvarets Overkommando. For øvrig har Dahl vært statsadvokat ved både Oslo statsadvokatembeter og Riksadvokatembetet.

Dahl har hatt vervet som president i International Society for Military Law and The Law of War (ISMLLW), som har sitt hovedkontor i Brussel. Ved sin avgang som president i 2012 ble han samtidig utnevnt som ærespresident.[trenger referanse]

Dahl tok over stillingen som generaladvokat etter Odd Emil Blomdal.

Arne Willy Dahl har gjennom flere år vært aktiv i lokalpolitikken i Nittedal og har sittet tre perioder i Nittedal kommunestyre hvor han har representert Kristelig folkeparti (KrF).[2] Han har også vært fylkesleder for Akershus KrF.

Han er gift med tidligere biskop Laila Riksaasen Dahl.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Hørespill[rediger | rediger kilde]

Dahls lydmessig meget avanserte hørespill handler om krisesituasjoner som militæret må regne med kan oppstå i virkeligheten.

  • Det blåser på Haltenbanken (produsert 1993 reprise 1993 og 2001)
  • En landsby i Kravonia (produsert i 1993, reprise 2001)
  • Matteus 24 (produsert 1993, reprise 2001)
  • Kontakt i Porsangen (produsert 2001, reprise 2001)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ krf.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ 75 års omtale i Aftenposten 22. februar 2024

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Hartenstein, Tilman: Det usynlige teatret: Radioteatrets historie 1926-2001, Oslo 2001, s. 212