Hippolytus av Roma

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hippolytus av Romas martyrium på Sardinia

Hippolytus av Roma, eller Hippolyt eller Hippolytos, (født ca. 170 i Roma, død 235Sardinia) var en av den tidligste kristendoms betydeligste skribenter. Han betegnes som kirkefader, var tilsynelatende i en overgang motpave og etter sin død kåret til helgen som Sankt Hippolytus.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Hippolytus må være født i annen halvdel af det 2. århundre, sannsynligvis i Roma men muligens med bakgrunn fra Lilleasia. Han omtales av Photius (i hans Bibliotheca) som disippel av Irenaeus eller som tilhørende dennes teologiske retning.

Han var presbyter i den romerske kirke under biskop Zefyrinus i begynnelsen av 200-tallet, og en ung Origenes hørte ham undervise og forkynne.

På grunn ab uenigheter om teologiske spørsmål og kirkens disiplin kom Hippolytus i åpen konflikt med Zephyrinus, som han beskyldte for å gi for langt snøre til monarkianismen, som var en kjettersk bevegelse, samt for å undergrave den kristne kirkes disiplin ved å la folk som hadde gjort seg skyldige i grove forbrytelser komme tilbake til kirken.

Det kom til et brudd med paven, og da Zephyrinus døde, og dey skulle velges ny pave i 217, var Hippolytus og en markant del av den romerske kirke ikke tilfreds med valget hans etterfølger Callistus, så Hippolytus ble valgt som pave parallelt med denne. Denne situasjon er oppstått flere ganger senere i historien, og man omtaler den uoffisielle pave som motpave. Hippolytus regnes som regel for å være den første motpave.

Under den romerske keiser Maximinus I Thrax opplevde den kristne kirke store forfølgelser, og Hippolytus ble sammen med Callistus' etterfølger, pave Pontian I, deportert til Sardinia i 235, hvor begge døde. På det tidspunkt var Hippolytus åpenbart blitt forsonet med den offisielle kirke, idet likene av både Pontian og Hippolytus det følgende år ble bragt til Roma, der de fikk offisielle begravelser.

Ettertiden har tillagt ham en dramatisk død svarende til den som legenden tillegger hans mytologiske navnebror Hippolytos, som angivelig var sønn av Theseus. Der var tale om at Hippolytos ble sønderrevet ved at bli trukket av ville hester, og en så voldsom dødsform kombinert med en kristen tro har gitt den historiske Hippolytus helgenstatus.

Skrifter[rediger | rediger kilde]

Hippolytus er berømt for sin omfattende skribentvirksomhet, der skulle omfatte bibelfortolkning, forsvarsskrifter for kristendommen og kirkerett. Dessverre er hans arbeider ikke bevart i en utstrekning eller tilstand som gjør det mulig for moderne forskere å ha noe fullgodt grunnlag for å forstå hans betydning.

Blant de best bevarte skrifter er Kommentar til profeten Daniel og Kommentar til Høysangen samt et polemisk skrift med tittelen Argument mot alt kjetteri, som er blitt kjent under titlen Philosopumena. Det bestod opprindelig av ti bind, men bind to og tre er ikke bevart. Selv om vrrket har vært meget høyrost, regnes det nå ikke for å være særlig viktigt blant annet er en rtkke informafjoner heri funnet å være utroverdige.

Dessuten skrev Hippolyt ifølge eldtre kirkehistorikere en kirkeordning: «Den apostoliske tradisjon», som blant annet omhandler det oldkirkelige katekumenat. Senee er denne tilordningen blitt noe anfektet.

Bibliografier[rediger | rediger kilde]

Johann Albert Fabricius utgav Hippolyti opera graeca et latine i to bind (1716-1718), men dette verk samt Jacques Paul Mignes Patrologia Graeca regnes nå for foreldede. Et arbeide med å uygive en samlet kritisk bibliografi blv påbegynt i slutten av 1800-tallet, men er et stort og vanskelig arbeide på grunn av tekstenes tilstand. De ovenfor nevnte tekster er originale, men en rekke andre tekster av Hippolytus eksisterer i oversatte utgaver til blant annet georgisk og slavonsk.