Hikikomori

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hikikomori (ひきこもり eller 引き籠もりhikikomori, bokstavelig «å trekke innover, å være innesperret», dvs., «akutt sosial tilbaketrekning») er en japansk term som blir brukt om fenomenet der tilbaketrukne ungdommer eller unge voksne velger bort et sosialt liv, ofte med en hensikt om å isolere seg fullstendig fra samfunnet. Termen hikikomori refererer både til det sosiologiske fenomenet og folk som inngår i denne samfunnsgruppen.

Definisjon[rediger | rediger kilde]

Det japanske Helse-, arbeids- og velferdsdepartamentet definerer hikikomori som en person som nekter å forlate sin bolig på en periode over seks måneder, og dermed isolerer seg fullstendig fra samfunnet.[1] Psykiateren Tamaki Saito definerer «hikikomori» som «en tilstand som er blitt et vesentlig problem i slutten av tjueårene, og som innebærer en total isolasjon fra samfunnet i seks måneder eller mer, men som fremdeles ikke kan knyttes til et primært psykologisk problem.»[2] Nylig har forskere foreslått seks spesifikke kriterier som må oppfylles for å «diagnostisere» hikikomori: 1) å tilbringe mesteparten av tiden sin i hjemlig isolasjon, 2) tydelig og bastant unnvikelse av sosial omgang, 3) symptomer som i stor grad forstyrrer ens normale rutiner, funksjon i arbeidslivet (eller akademia), eller sosiale aktiviter og forhold, 4) oppfatning av den isolerte som egosyntonisk,[klargjør] 5) isolasjonen må ha foregått i over seks måneder, og 6) fravær av andre mentale forstyrrelser som kan forårsake isolasjonen.[3]

Typiske trekk[rediger | rediger kilde]

Selv om mange føler et visst press fra samfunnet de lever i, er det bare hikikomori som reagerer på en måte som gjør at de isolerer seg fullstendig. I noen tilfeller låser de seg selv inne på rommet sitt, i leiligheten eller huset sitt over lengre perioder; opptil flere år er ikke uvanlig.[4] Svært få av dem har venner, ettersom det naturlig nok ikke er mulig å opprettholde noen forhold i denne tilstanden. Hikikomori favoriserer innendørsaktiviter, men i noen tilfeller vil noen våge å gå utenfor huset.[5] Tilbaketrekningen fra samfunnet begynner gradvis. En hikikomori fremstår gjerne som ulykkelig, usikker, sjenert og mindre pratsom.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Graden av fenomenet varierer mellom de individuelle tilfellene, og i de mest ekstreme forekomstene holder noen personer seg i isolasjon i flere år, til og med tiår. Ofte begynner hikikomori med et underliggende problem som skolenekting (Futōkō, 不登校). Helse-, arbeids- og velferdsdepartamentet har anslått at det finnes rundt 3 600 000 tilfeller av hikikomori i Japan,[6] og at rundt én tredjedel av dem er 30 år eller eldre. Ifølge regjeringens statistikk fra 2010 finnes det imidlertid 700 000 personer som er hikikomori. Gjennomsnittsalderen er 31 år.[7] Disse tallene varierer stort fra ekspert til ekspert. Hikikomori som er rundt 40 år og har vært tilbaketrukket i mer enn 20 år blir gjerne referert til som den «første generasjonen», og det er en økende bekymring rundt deres gjenintegrering i samfunnet. Dette blir kalt «2030-problemet» med tanke på den tiden da disse personene er i 60-årene og mister foreldrene sine.[7] I tillegg anslår regjeringen at 1,55 millioner personer i Japan er på grensen til å bli hikikomori.[7] Tamaki Saito anslo først at antallet hikikomori lå på rundt én million tilfeller i Japan, men når man tar i betraktning at unge voksne blir gjemt vekk av sine foreldre, er det vanskelig å frembringe et nøyaktig estimat.[8]

I USA og Frankrike er det oppstått et fenomen som har alle karakteristikkene som kan knyttes til hikikomori.[9]

Opphavsteorier[rediger | rediger kilde]

Gjennomgripende utviklingsforstyrrelser og autismespekterforstyrrelser[rediger | rediger kilde]

Hikikomori har likhetstrekk med den sosiale tilbaketrekningen man finner hos personer med gjennomgripende utviklingsforstyrrelser, en gruppe med forstyrrelser som inkluderer Aspergers syndrom, atypisk autisme og «autisme».[trenger referanse] Dette har ført til at noen psykiatere har fremlagt hypotesen at de som lider av hikikomori kan være påvirket av gjennomgripende utviklingsforstyrrelser og andre forstyrrelser som kan påvirke sosial integrering, men at deres lidelse skiller seg fra en vestlig definisjon grunnet et sosialt og kulturelt press som er unikt for Japan.[10] Suwa og Hara (2007) oppdaget at 5 av 27 tilfeller av hikikomori hadde en høyfunksjonell gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, og de brukte en vignett[klargjør] til å illustrere forskjellen mellom primær hikikomori (uten noen åpenbar mental forstyrrelse) og hikikomori med høyfunksjonell gjennomgripende utviklingsforstyrrelse; der 10 av 27 hadde primær hikikomori.[11]

Ifølge Michael Zielenzigers bok Shutting out the Sun: How Japan Created its Own Lost Generation er fenomenet mer likt posttraumatisk stresslidelse.[trenger referanse] Forfatteren hevder at hikikomori som ble intervjuet til boken hadde oppdaget en uavhengig tankegang og et selvbilde som det japanske samfunnet ikke kunne imøtekomme.[trenger referanse]

Fenomenet kan også knyttes til begrep som «engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse», «schizoid personlighetsforstyrrelse» og «sosial fobi».

Sosial og kulturell påvirkning[rediger | rediger kilde]

Fenomenet blir ofte referert til som et sosialt problem i den japanske diskursen, men hikikomori kan skyldes flere mulige medvirkende faktorer.

Akutt sosial tilbaketrekning i Japan berører kvinner og menn i like stor grad, fordi sosiale forventninger varierer fra kjønn, men de mest hyppig rapporterte tilfellene innebærer ofte en familie i den øvre middelklassen der den eldste sønnen nekter å forlate hjemmet. Mange av disse tilfellene har ofte rot i en serie med sosiale eller akademiske nederlag.

I boken The Anatomy of Dependence (Tokyo: Kodansha, 1973, oversatt av John Bester), identifiserer Takeo Doi symptomene rundt hikikomori, og forklarer at utbredelsen har hatt grobunn i den japanske psykologiske termen amae (som i den freudianske idéen om forholdet mellom mor og barn).[trenger referanse] Unge voksne føler seg overveldet av det moderne japanske samfunnet, eller ute av stand til å innfri deres forventede sosiale roller fordi de ikke har utviklet sitt «sanne jeg» og en «offentlig fasade» som kreves for å takle voksenlivet, også kjent som honne og tatemae (på japansk).

Det viktigste poenget rundt diskusjonen om hikikomori ligger rundt utviklingen fra ungdom til det ansvarlige voksenlivet fullt av forventninger. Det er tegn på at moderne samfunn som Japan ikke har tilstrekkelig med forberedelse til voksenlivet, og det største fokuset ligger på at ungdommen skal bli suksessfulle og føre videre det deres overordnede har bygget opp. I tillegg har kulturen et sterkt fokus på kompleks sosial oppførsel tilpasset ulike situasjoner og rigide hierarki, noe som fører til et potensielt fryktinngytende sett med forventninger rettet mot ungdommen.[12]

Generelt sett kan utbredelsen av hikikomori-tendenser i Japan skyldes tre viktige punkt:

  1. Middelklasse velstanden i et post-industrialistisk samfunn som Japan tillater foreldre å støtte sine barn økonomiske over lang tid. I familier med lavere inntekt forekommer ikke hikikomori fordi barn som unngår sosial kontakt blir tvunget til å støtte familien ved å jobbe.[13]
  2. Foreldrenes uoppmerksomhet klarer ikke å identifisere tilbaketrekkingen før det er for sent.[14]
  3. Et tiår med flate økonomiske indikatorer og et varierende jobbmarked gjør at det eksisterende systemet som krever årevis med skolering for elitejobber virker som et meningsløst strev for mange.[15] Fedrene i det japanske samfunnet i dag nyter godene av en livsvarig stilling i et stort firma, men de som er på vei ut i jobbmarkedet får ikke noen slike garantier nå lenger.[16] Den unge generasjonen i Japan mistenker dermed at systemet som ble lagd for deres besteforeldre og fedre ikke lenger fungerer i praksis,[17] og dette fører igjen til at flere ikke finner mål eller mening med livet. Dette gjør visse personer mer belastet for å bli tilbaketrukket.

Det japanske utdanningsystemet[rediger | rediger kilde]

Det japanske utdanningssystemet, like de man finner i Kina, Singapore og Sør-Korea, stiller store krav til ungdommen. Et stort antall forventninger, et høyt fokus på konkurranse, og det rigide fokuset på å pugge fakta med den hensikt å stå på inngangseksamener til videre utdanning skaper et enormt stressnivå. Utdanningssystemets rot i konfusianske verdier om samfunnet blir fremdeles sett på som en viktig del av samfunnets generelle produktivitet og suksess.[18]

I denne sosiale rammen blir studenter i stor grad utsatt for et enormt press, både fra sine foreldre og fra samfunnet, med den hensikt å tilpasse seg samfunnets doktriner.[19] Nekting av disse doktrinene blant japansk ungdom har ført til hikikomori, freeter, NEET (Not currently engaged in Employment, Education or Training) og parasite singles.

På begynnelsen av 60-tallet begynte presset på ungdommen å forekomme tidligere i livet deres, noen ganger ble det press allerede før påbegynt skolegang, der små barn måtte konkurrere i inngangseksamener for å komme inn på den beste førskolen. Dette ble sagt for å forberede barna til inngangseksamenen til den beste barnehagen, som igjen krevde at de måtte ta en inngangseksamen for å komme inn på de beste grunnskolene, osv., og til slutt for å komme inn på det beste universitetet.[20] Mange unge voksne tar ett år fri bare for å forberede seg til disse eksamenene, disse blir populært kalt ronin (å være «uten mester»).[21] Prestisjeuniversitetene har de vanskeligste inngangseksamenene, og Universitetet i Tokyo har den vanskeligste.[22]

Siden 1996 har det japanske Utdanningsdepartementet grepet tak i det økende presset på ungdommen, de har prøvd å skape en mindre stressende hverdag ved å redusere antallet skoledager i uken fra seks til fem, fjerne to fag fra planen, og ved å generelt sett tilpasse læreplanen etter en vestlig modell. Dette stopper derimot ikke japanske foreldre fra å sende barna sine på såkalte juku, private puggeskoler som skal forsikre at barna oppnår best mulig resultat.

Etter å ha blitt uteksaminert fra videregående skole eller universitetet, har japansk ungdom en tendens til å møte et veldig tøft jobbmarked, og de fleste ender som regel opp med deltidsjobber med liten inntekt.[23][trenger bedre kilde] En annen kilde til press er fra deres medstudenter, som kan trakassere eller mobbe studenter av flere grunner, inkludert utseende, velstand, hvordan man yter akademisk eller atletisk. Noen har blitt straffet for å mobbe andre, noe som bringer skam over familien. Å nekte å delta i samfunnet gjør hikikomori til en ekstrem subgruppe av en mye større gruppe japansk ungdom, som inkluderer såkalte «parasite singles» og «freeters» (frivillig deltidsjobbende).

Finansielt[rediger | rediger kilde]

Hikikomori blir som regel økonomisk støttet av foreldrene sine, eller gjennom sosialhjelp.[trenger referanse] Å ta en jobb er nærmest umulig ettersom det krever sosialisering i stor grad. I sjeldne tilfeller har noen hikikomori blitt ekstremt velstående.[trenger referanse]

Japansk finanskrise[rediger | rediger kilde]

Organisasjoner som den ideelle organisasjonen «lila» har prøvd å ta opp kampen mot den byrden hikikomori skaper for den japanske økonomien.[24]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Itou, Junichirou. 2003. Shakaiteki Hikikomori Wo Meguru Tiiki Seisin Hoken Katudou No Guide-line (Guideline on Mental Health Activities in Communities for Social Withdrawal)." Tokyo: Ministry of Health, Labor, and Welfare.
  2. ^ Saitō, Tamaki. 2012. Social Withdrawal: Adolescence without End. Trans. Jeffrey Angles. Minneapolis: University of Minnesota Press.
  3. ^ Teo, Alan R and Albert Gaw. 2010. Hikikomori, a Japanese Culture-Bound Syndrome of Social Withdrawal? A Proposal for DSM-5." Journal of Nervous and Mental Disease 198(6): 444-449.
  4. ^ Teo, Alan R. 2012. Social isolation associated with depression: A case report of hikikomori." International Journal of Social Psychiatry.
  5. ^ «School System and school refusal in Japan». Arkivert fra originalen 8. februar 2005. Besøkt 19. august 2007. 
  6. ^ Sankaku Complex: “Japan Has 3,600,000 Hikikomori”
  7. ^ a b c Hoffman, Michael. «Nonprofits in Japan help 'shut-ins' get out into the open». The Japan Times Online. The Japan Times. Arkivert fra originalen 20. oktober 2011. Besøkt 21. oktober 2011. 
  8. ^ Saitō, Tamaki. 1998. Hikikomori kyūshutsu manyuaru (How to Rescue Your Child from "Hikikomori"). Tokyo: PHP Kenkyūjo.
  9. ^ "Des cas d'hikikomori en France", Le Monde, Vitenskap- og teknologiseksjonen, s. 3, 9, juni 2012
  10. ^ Kary, T., Total Eclipse of the Son: Why are millions of Japanese youths hiding from friends and family?, Psychology Today Magazine, Jan/Feb 2003
  11. ^ Suwa, Mami (1. mars 2007). «‘Hikikomori’among Young Adults in Japan : The importance of differential diagnosis between primary Hikikomori and Hikikomori with High-functioning Pervasive Developmental Disorders.» (PDF). 医療福祉研究 (Medical and Welfare Research). 3: 94–101. Arkivert fra originalen (PDF) 29. september 2013.  «Arkivert kopi» (PDF). Archived from the original on 29. september 2013. Besøkt 8. mai 2013. 
  12. ^ Rohlen, Thomas P. 1989. "Order in Japanese Society: Attachment, Authority, and Routine." Journal of Japanese Studies. Society for Japanese Studies: Vol. 15, No. 1.
  13. ^ Kudō, Sadatsugu and Saitō, Tamaki. September 2001. Argument! Hikikomori. Tokyo: Studio Pot. Shuppan.　工藤　定次(著),斎藤　環(著),「永冨奈津恵」。「激論!ひきこもり」東京：ポット出版、９月、２００１。「ISBN 4939015378」
  14. ^ Kudō, Sadatsugu. October 2001. Hey Hikikomori! It's Time, Let's Go Out. Tokyo: Studio Pot. Ed.,Tokyo: Pot Shuppan.　工藤 定次 (著), スタジオポット(著)。「おーぃ、ひきこもり そろそろ外へ出てみようぜ—タメ塾の本」。出版社:ポット出版、１０月、２００１。「ISBN 493901510」
  15. ^ Okano, Kaori and Motonori Tsuchiya. 1999. "Education in Contemporary Japan: Inequality and Diversity." Cambridge, United Kingdom: Cambridge University Press.
  16. ^ “White Paper on Labour and Economy 2006: Diversification of Employment and Working Life.” 2006. Provisional Translation by Japan Institute for Labour Policy and Training (JILPT). Japanese Ministry of Health, Labour, and Welfare.
  17. ^ Matthews, Gordon, and Bruce White. 2004. Japan's Changing Generations: are young people creating a new society? London: Routledge Courzon.
  18. ^ Rohlen, Thomas P. 1992. "Learning: The Mobilization of Knowledge in the Japanese Political Economy." The Political Economy of Japan. Volume 3: Cultural and Social Dynamics. Kumon, Sumpei and Henry Rosovsky (eds.). Stanford, CA: Stanford university Press, 321-363.
  19. ^ Rohlen, Thomas P. 1996. Building Character. In Teaching and Learning in Japan. Rohlen, Thomas P, and Gerald K. Le Tendre (eds.). Cambridge, U.K.: Cambiridge university Press, 50-74.
  20. ^ White, Merry. 1987. The Japanese Educational Challenge. New York, N.Y.: The Free Press.
  21. ^ Tsukada, Mamoru. 1991. Yobiko Life: A Study of the Legitimation Process of Social Stratification in Japan. Berkeley: University of California.
  22. ^ Ellington, Lucien (2009). Japan (engelsk). ABC-CLIO. ISBN 9781598841626. 
  23. ^ Yoshimoto, K, and Japan Institute of Labor. 1996. "High School and Initial Career of Graduates." JIL Report No. 89.
  24. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. juni 2013. Besøkt 18. juni 2013. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hikikomori&oldid=24217265»