Henricus Glareanus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Henricus Glareanus, tegning av Hans Holbein den yngre

Henricus Glareanus (ofte bare Glarean, egentlig Heinrich Loriti, også Loritis, Loritti, Loretti; født 28. februar eller 2. juni 1488 i Mollis, kantonen Glarus, død 27. eller 28. mars 1563 i Freiburg im Breisgau) var en sveitsisk musiker, musikkteoretiker, dikter, lærer, filolog, historiker, geograf, matematiker og humanist.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Etter grunnleggende utdanning i Bern og hos Michael Rubellus i Rottweil, studerte Glareanus i Wien og med Matthias Aquensis i Köln. I Köln 1512 ble han Magister og samme år utnevnte keiser Maximilian I ham til Poeta Laureatus etter at Glarean hadde skrevet et hyllingsdikt til keiseren. Glarean stilte seg på Johannes Reuchlins side i striden mot kölner-dominikanerne, og på grunn av vanskeligheten denne konflikten førte med seg, slo han seg i 1514 ned i Basel der han snart kom i kontakt med boktrykkerne Johann Froben og Heinrich Petri, den lærde humanisten Erasmus av Rotterdam og reformatoren Oswald Myconius.[1] Aegidius Tschudi var hans elev og ble senere hans venn. Glareanus var motstander av reformasjonen, og da Basel ble en reformert by, slo han seg ned i Freiburg der han ble professor i poetikk ved byens universitet og underviste i poetikk, historie og geografi fram til han ble emeritert i 1560.

Glareanus' første publikasjon var et lite verk om grunnleggende musikkbegreper som sannsynligvis var ment til bruk i undervisningen, Isogoge in musicen (1516). Hans Dodecachordon (dvs «tolv-strengs instrument») fra 1547, er et av de mest innflytelsesrike musikkteoretiske verk fra renessansen, spesielt viktig var Glareanus' forslag om å øke antall kirketonearter fra åtte til tolv. De fire nye er eolisk og jonisk, begge i både autentisk og plagal form. Disse er tilsvarer henholdsvis moll- og durskalaene. Glareanus gikk så langt som å skrive at jonisk var den skalaen tidens komponister benyttet seg mest av.[2]

Dodecachordon fikk en enorm innfytelse og mange senere teoretikere, som eksempelvis Zarlino, aksepterte de tolv modi. Selv om distinksjonen mellom plagal og autentisk modus ikke blir brukt lengre, dvs at vi nå bare har seks modi, er Glareanus' forklaring av skalaene gyldig den dag i dag.[2]

Glarean-prisen[rediger | rediger kilde]

10. juli 2007 delte Schweizerische Musikforschende Gesellschaft for første gang ut Glarean-Preis, en pris som deles ut hvert andre år for fremragende forskning.

Verk[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hans Ulrich Bächtold: Glarean, artikkel i HLS
  2. ^ a b Miller, Grove, Vol. VII s. 423

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Dodekachordon