Helmut Käutner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Helmut Käutner
Født25. mars 1908[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Düsseldorf[5]
Død20. apr. 1980[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (72 år)
Castellina in Chianti
BeskjeftigelseSkuespiller, filmregissør, manusforfatter, filmskuespiller Rediger på Wikidata
EktefelleErica Balqué
NasjonalitetTyskland
GravlagtWaldfriedhof Zehlendorf
UtmerkelserStort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Berliner Kunstpreis (1956)
Grimme-prisen (1968)
Aktive år1940
IMDbIMDb

Helmut Käutner (født 25. mars 1908 i Düsseldorf i Det tyske keiserrike, død 20. april 1980 i Castellina in Chianti i Italia) var en tysk regissør, skuespiller og kabaretartist som var fremtredende i Tyskland på 1940- og 50-tallet med en rekker populære, upolitiske filmer som kjennetegnes av poetisk realisme som Nattfugler i St. Pauli (Große Freiheit Nr. 7) og Unter den Brücken. I flere av filmene kritiserte han militarisme og byråkrati, blant annet i Autostrada (1946), Den siste broen (1954), Djevelens general (1955) og Himmel uten stjerner (1955).

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Helmut Käutner ble født i Düsseldorf, men vokste opp i Essen. Han studerte blant annet filosofi og teatervitenskap ved Universitetet i München.

Teater[rediger | rediger kilde]

I München var han i 1930 med og dannet en kaberetgruppe som gjennom sin innsats ved feiringen av Goetheåret i 1932 fikk suksess og fikk turnere i den tyskspråklige verden. Gruppen fremtrådte også i filmen Kreuzer Emden fra 1932. Käutner ble raskt en etablert skuespiller og regissør på teaterscener.

Film[rediger | rediger kilde]

I 1939 regisserte han sin første langfilm, Kitty und die Weltkonferenz, som imidlertid ble forbudt i Tyskland straks etter premieren, med henvisning til «pro-britiske tendenser». Käutner så deretter til å holde sine filmer upolitiske. Med unntak av filmen På gjensyn, Franziska! (Auf Wiedersehn, Franziska) fra 1941, der myndighetene fremtvang en krigspropagerende avslutning, er Käutners filmer fra nazistårene utpreget upolitiske. De kjennetegnes i stedet av en poetisk realisme som også vant tilhengere i utlandet. Blant hans viktigste filmer fra den tiden var Ronanze in Moll (1943), Große Freiheit Nr. 7 (1944) og Unter den Brücken (1945). Den sistnevnte gikk nesten tapt i andre verdenskrigs siste fase. Men to kopier ble reddet over til Sverige, og filmen kunne senwre befeste en fremtredende stilling i den tyske filmhistorien.[6]

Etter krigen deltok Helmut Käutner i omorganiseringen av landets teaterverden. Allerede i 1947 var han returnert til filmen, med Autostrada som var Vest-Tysklands aller første langfilm. Blant hans tyske etterkrigsfilmer er Den siste broen (1954), Der Teufels General (1955) og Der Hauptmann von Köpenick (1956), som ble fremgangsrike både i hjemlandet og utenlands.

Mot slutten av 1950-tallet produserte han også to amerikanske filmer. I Hollywood fikk han egentlig ingen suksess, hvorpå han returnerte til hjemlandet med en mer ujevn produksjon.[7]

På 1960-tallet ble Käutners karriere i kinofilmen stadig mer perifer, men han var produktiv innen fjernsyn og radioteater. Käutner sto bak en rekke populære hørespill, først for Radio Hamburg og senere NWDR. Han var også en kjent kabaretartist i Tyskland og skrev teksten til fler av sangene i filmene han regisserte.

I 1977 pensjonerte han seg og slo seg ned i Toscana. Året derpå ble han utnevnt til æresprofessor av Berlins senat.

Han døde i sitt hus i Italia i 1980.[6]

Filmer i utvalg[rediger | rediger kilde]

som skuespiller[rediger | rediger kilde]

  • 1943 : Romanse i moll (Romanze in Moll)
  • 1944 : Nattfugler i St. Pauli (Große Freiheit Nr. 7)
  • 1957 : Han, hun og Paris (Monpti)
  • 1951 : Zu jung für die Liebe? 
  • 1958 : De fredløse (Der Schinderhannes)
  • 1960 : Forvirret, frekk og freidig

som regissør[rediger | rediger kilde]

  • 1939 : Kitty und die Weltkonferenz
  • 1940 : Frau nach Maß
  • 1940 : Kleider machen Leute
  • 1941 : På gjensyn, Franziska (Auf Wiedersehn, Franziska)
  • 1942 : Anuschka
  • 1942 : Vi spiller opp (Wir machen Musik)
  • 1943 : Romanse i moll (Romanze in Moll)
  • 1944 : Nattfugler i St. Pauli (Große Freiheit Nr. 7)
  • 1946 : Unter den Brücken
  • 1947 : Autostrada (In jenen Tagen)
  • 1948 : Der Apfel ist ab
  • 1950 : Königskinder
  • 1950 : Epilog – "Orplid"s hemmelighet (Epilog – Das Geheimnis der Orplid)
  • 1953 : Käpt’n Bay-Bay
  • 1954 : Hans ukjente modell (Bildnis einer Unbekannten)
  • 1954 : Den siste broen (Die letzte Brücke)
  • 1955 : Ludwig II. – Glanz und Ende eines Königs
  • 1955 : Djevelens general (Des Teufels General)
  • 1955 : Himmel uten stjerner (Himmel ohne Sterne)
  • 1956 : Köpernick-kapteinen (Der Hauptmann von Köpenick)
  • 1957 : Han, hun og Paris (Monpti)
  • 1958 : Deilige år (The Restless Years)
  • 1958 : De fredløse (Der Schinderhannes)
  • 1958 : Fremmed i mine armer (A Stranger in My Arms)
  • 1959 : Resten er taushet (Der Rest ist Schweigen)
  • 1959 : Gåsa fra Sedan (Die Gans von Sedan)
  • 1960 : Et glass vann (Das Glas Wasser)
  • 1961 : Schwarzer Kies
  • 1961 : Der Traum von Lieschen Müller
  • 1962 : Die Rote
  • 1963 : Das Haus in Montevideo
  • 1964 : Lausbubengeschichten
  • 1970 : Die Feuerzangenbowle

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Helmut Kautner, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Helmut-Kautner, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000404, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b «Helmut Käutner». Filmportal.de (tyska). Det tyske Filminstitutt. Besøkt 24. november 2012. 
  7. ^ «Store norske leksikon» (norsk). Besøkt 31. januar 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]