Hallkjell Huk
Hallkjell Huk var en lendmann i Norge i første halvdel av 1100-tallet. Hallkjell tilhørte Blindheimætten, en stormannsslekt fra Sunnmøre, og var i tjeneste hos den norske kongen Harald Gille.
Lendmann hos Harald Gille[rediger | rediger kilde]
Hallkjell er kjent som mannen som en gang i 1120-årene fikk hentet Harald Gille fra Irland. Harald hadde irsk mor, og påstod at faren hans var Magnus Berrføtt (norsk konge 1093-1103).[1] Snorre forteller i Magnussønnenes saga at Hallkjell reiste til Sudrøyene («sør-øyene», det norrøne navnet på Hebridene), hvor han møtte Harald, som da hadde kommet fra Irland. Hallkjell tok med både Harald og moren hans til Norge og kong Sigurd Jorsalfare. Sigurd var, dersom Haralds påstander om farsætt var riktig, Haralds halvbror. Sigurd krevde at Harald skulle bære jernbyrd for å bevise herkomsten sin. Harald bestod prøven, og ble anerkjent som Sigurds bror.[2]
Kong Harald ble drept i 1136, og sønnene Sigurd, Inge og Øystein ble konger. Det oppstod i 1155 splittelse blant brødrekongene, der Sigurd og Øystein gikk sammen mot Inge for å frata ham kongeverdigheten.[3] Både Hallkjell og sønnene hans støttet først Øystein og Sigurd, men etter at Sigurd ble drept senere samme år gikk begge Hallkjells sønner over til Inge.[4] Kong Øystein skal ha vært svært pengekjær, og etter en tale kongen holdt etter noen kamper i 1157 lar Snorre Hallkjell uttale følgende: «La nå gullkistene dine følge deg og verge landet ditt.»[5] Kort tid etter ble Øystein drept av Hallkjells sønn Simon Skalp.[6] Etter dette hører vi ikke noe mer om Hallkjell, og kanskje døde han kort tid etter.
Blindheimætten[rediger | rediger kilde]
Hallkjell tilhørte den såkalte Blindheimætten, fra Borgund på Sunnmøre. I middelalderen sørget de mektigste ættene i landet for å gifte seg med hverandre, slik at eliten var knyttet sammen i et landsomfattende nettverk. Blindheimætten, og også Giskeætten og Rein-ætten (slekten som bodde på gården Rein i Trøndelag), stammet alle fra den angelsaksiske høvdingen Skule Kongsfostre. Skule fulgte med kong Olav Kyrre fra England til Norge etter slaget ved Stamford bro i 1066, og Hallkjell Huk var blant Skules mange mektige etterkommere.[7]
Hallkjell var sønn av lendmannen Jon Smørbalte, og hadde to sønner; Simon Skalp og Jon Hallkjellsson. Begge sønnene ble gift med døtre av Harald Gille, henholdsvis Maria og Margaret. Jons sønn, som også het Hallkjell, ble senere leder for Øyskjeggene, en gruppe som kjempet mot kong Sverre Sigurdsson.[8]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Moseng m.fl (2007): 113-114
- ^ Snorre: Magnussønnenes saga, kap. 26
- ^ Moseng m.fl (2007): 126
- ^ Snorre: Haraldssønnenes saga, kap. 30
- ^ Snorre: Haraldssønnenes saga, kap. 31
- ^ Snorre: Haraldssønnenes saga, kap. 32
- ^ Krag (2005): 254-255
- ^ Blindheimætten. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 21. september 2016 fra https://snl.no/Blindheim%C3%A6tten.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Krag, Claus, Vikingtid og rikssamling 800-1130, Aschehougs Norgeshistorie. Aschehoug, Oslo 2005
- Moseng, Opsahl, Pettersen & Sandmo, Norsk historie 750-1537. Universitetsforlaget, Oslo 2007
- Snorre Sturlason, Norges kongesagaer. Oversatt av Anne Holtsmark. Gyldendal, Oslo 1979