Guo Songtao

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Guo Songtao
Goodman Guo Songtao.jpg

Guo Songtao (forenklet kinesisk: 郭嵩焘; tradisjonell kinesisk: 郭嵩燾, også skrevet 郭崧濤; pinyin: Guō Sōngtāo; Wade–Giles: Kuo Sung-t’ao; født 11. april 1818 i Xiangyin i provinsen Hunan i Kina, død 18. juli 1891) var en kinesisk diplomat og statsmann under Qing-dynastiet.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Guo studerte ved Yuelu-akademiet i Changsha og ble der venn med Zeng Guofan. I 1847 fikk han beste karakter ved den kinesiske embedsmannseksamen og fikk kort etter en høy grad ved Hanlin-akademiet.

I 1853 bistod han Zeng Guofan i kampen mot Taipingopprøret i deres hjemprovins Hunan. Under kampen mot opprøret utmerket Guo seg som en sterk talsmann for bruken av den lokale likin-skatten for å finansiere militærkampanjene. Senere hjalp han også Li Hongzhangs Huai-arme i dens kamp mot opprørerne i provinsen Anhui.

Diplomatisk tjeneste[rediger | rediger kilde]

Guo ble et ledende medlem av selvstyrkelsesbevegelsen i Kina i 1860- og 70-årene, og utmerket seg som en talsmann for en moderat og fredelig utenrikspolitikk. Guo ble den første Qing-diplomat som ble stasjonert i et vestlig land. Han var ambassadør i Storbritannia og Frankrike fra 1877 til 1879 som en følge av britiske krav etter «Margary-affæren».

I juli 1877, mens han var kinesisk diplomatisk sendemann til Storbritannia, ledet Guo wn delegasjon fra legasjonen på besøk til ingeniørverkene i Ipswich, til Ransomes and Rapier, der man produserte damplokomotiver, jernbaneutstyr og annet ingeniørutviklet utstyr. Han reiste med tog fra London til og fikk en dyp respekt for det britiske jernbanesystem, og sa at denne to timers lange reisen ville ha tatt to eller tre dager i hans eget land.

Han ble deretter en varm talsmann for jernbaner og andre moderne ingeniørinnovasjoner i Kina. Med dette pådro han seg manges vrede, også innen embedsverket, som mislikte hans pågåenhet. Tidlig i 1878 var han samtidig blitt utnevnt til minister til Frankrike, under bibeholdelse av Storbritannia, og flyttet til Paris. Men mot slutten av året ble han kalt tilbake til Kina.

Etter hjemkomsten oppfattet han seg som i fare, på grunn av at så mange var motstandere av hans syn på modernisering («pro-utenlandsk»), og vendte tilbake til sin hkjemprovins. Der trakk jan seg mesten helt tilbake fra det offentlige liv, og brukte sin tid til å skrive og til å unervise ved et akademi.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Arthur W. Hummel, Sr. (red.): Eminent Chinese of the Ch'ing Period (1644–1912). 2 vols. Washington: United States Government Printing Office, 1943.
  • Kuo, Sung-t'ao, Hsi-hung Liu og Te-i Chang: The First Chinese Embassy to the West; the Journals of Kuo-Sung-T'ao, Liu Hsi-Hung and Chang Te-Yi. Translated by J. D. Frodsham. Oxford: Clarendon Press, 1974.
  • Feng Chen: Die Entdeckung des Westens. Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt am Main, 2001, ISBN 3596601657