Gud vet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Gud vet (originaltittel God Knows) er en roman av Joseph Heller som ble utgitt i 1984 og med norsk oversettelse samme år. Det er en fortelling av den bibelske kong David av Israel, og hevder å være hans memoarer på hans dødsleie. Imidlertid redegjør denne David for sitt liv ikke rett fram, og fortellingen er ofte muntert oppsprukket ved at bokens jeg i form av David ikke bare har Davids hukommelse, men også Joseph Hellers, og det er mulig å lese romanen som Hellers egen meditering over egen dødelighet, og som en undersøkelse av det jødiske synet på familie, liv og død. Boken er således en historisk roman fylt med bevisste anakronismer. Det er en særskilt og til tider ellevill tragisk-munter versjon av en sentral fortelling fra Det gamle testamente.

Forut for Gud vet hadde Heller skrevet kun tre bøker i løpet av rundt tyve år: Catch-22 (1961, norsk utgave 1963), Det har hendt noe (1974, norsk utgave 1975) og God som gull (1979, norsk utgave samme år). Det er stor spennvidde i hans temaer, fra den andre verdenskrig i første bok, intriger i forretningsverden i andre bok, og den politiske og smålige verden i tredje bok, inntil han tok for seg Det nye testamente i fjerde bok, men det er visse likheter som hans hovedfigurer, mønstre og tanker, selv om hver bok er i seg selv unike i sin tematiske vandring mellom det komiske til tragiske.

I Gud vet er alle de betydelige hendelsene fra Bibelens kong David med: hans barndom hvor han passet sauene, profeten Samuel, hans kamp mot Goliat, kong Saul, Sauls sønn Jonatan og dennes antydende homofile forhold, Batseba og Uria, salmene, Absaloms forræderi, og Salomos visdom, og mere. Fortellingen er fortalt fra Davids synsvinkel fra rundt 900-tallet f.Kr., men delvis med kunnskapen til en 1900-tallets amerikanske synsvinkel, noe som skaper en sprelsk og tildels komisk kontrast mellom Bibelens tildels kunstferdige språk og dagens moderne ord og vendinger som krever en bevisst lesning for å balansere mellom Bibelens verden og bokens bevisste anakronismer. David nevner eksempelvis Michelangelos David-statue hvor han hevder at det er ironisk at en konge av Israel står slik uomskåret. Bokens Davids hovedklage er dog at han ikke fikk sin egen bok i Bibelen, noe han mener er meget urettferdig, særlig ettersom han har den beste historien av dem alle. Ikke bare må man lese om ham i andres bøker i Bibelen, men andre har også kreditert hans historier som sine egne. Hans sønn og etterkommer, Salomo, har gått inn i historien som den klokeste av alle konger mens han i virkeligheten var «dum som et brød» og bare kopierte sin fars visdomsord. Selv Shakespeare, Chaucer og John Milton har stjålet fra ham, hevder fortellingens jeg. Et viktig foretak for bokens jeg er derfor få fortalt historien riktig og om hvordan det virkelig var. Han vil renvaske sitt navn, fortelle at han var både heterofil og omskåret, men skryter samtidig uhemmet om sine erobringer, både som konge og som kvinnejeger.

Mens han samtidig helt klart hadde Guds gunst i sine første år, finner han det senere vanskelig å tilgi Gud for de vanskeligheter han fikk, og de to har siden ikke vært på talefot. Det er av den grunn mulig å lese boken som Davids monolog til Gud, en lang prosafortelling hvor han ønsker at Gud skal forstå, men vet samtidig ikke om Gud er levende eller ikke, og om han lever, bryr han seg? Vet Gud? Til sist er det forfatteren Hellers fundamentale spørsmål som gjenstår, spørsmål som står sentralt i alle hans bøker: hvorfor skaper folk smerte seg imellom? Hvorfor tillater Gud tragedier å skje? Hvorfor er lykke så vanskelig å finne?