Greta Nissen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Greta Nissen
Greta Nissen.jpg
FødtGrethe Ruszt-Nissen
30. januar 1906
Norge Oslo, Norge
Død15. mai 1988 (83 år)
USA Montecito, California, USA
Ektefelle Weldon Heyburn (1932–1936)
Stuart D. Eckert (1941–1988)
Beskjeftigelse Skuespiller, danser, teaterskuespiller, filmskuespiller
Nasjonalitet Norge, USA
Aktive år1923–1938
IMDbIMDbRedigere på wikidata

El Brendel og Greta Nissen

Greta Nissen (født Grethe Ruszt-Nissen 30. januar 1906 i Oslo, død 15. mai 1988 i Montecino i California) var en norskfødt, amerikansk skuespillerinne.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Greta Nissen var datter av norske Agnes Magdalene Nissen og handelsagent Carl Nissen fra Flensburg i Tyskland. Hun vokste opp i Dybwads gate 3 og Bogstadveien 47 i Kristiania.[1] Som barn fikk hun takket være et stipend fra dronning Maud studere ballett i København.

Ballett[rediger | rediger kilde]

Greta Nissen ble således først danserinne, og studerte ballett med Mikhail Fokin, og debuterte som solo-ballerina på Nationaltheatret i 1923. Hun opptrådte på Casino, turnerte i Norge og opptrådte på dansk film.

Tidlig i 1924 kom hun som medlem av en dansk ballettrupp til New York City, der hun etter kort tid ble engasjert for større dansenummer for George S. Kaufman i musikalen Beggar on Horseback.[2]

Film[rediger | rediger kilde]

Greta ble så oppdaget av filmprodusenten Jesse L. Lasky fra Paramount Pictures og kom til å medvirke i mer enn tyve filmer. I 1925 hadde filmen For evig og altid[sic] premiere, med Greta Ruszt Nissen i en av rollene. Arbeiderbladet omtalte filmen da den ble vist på Kino-Palæet i Oslo i oktober samme år. «Endelig skulde vi få skue vår landsmanninne og – ifølge de amerikanske aviser – nyoppdukkede store filmstjerne – Grete Ruszt Nissen i hennes første film «Lost a Wife», eller «For evig og alltid» som filmen er døpt her hjemme» skrev Arbeiderbladets anmelder, som imidlertid var kritisk til resultatet:[3]

«Forunderlig at de smarte amerikanske filmmenn har undlatt å ågre med Grete Ruszt Nissens pund: hennes store dansetalent. Det har de simpelthen gravet ned, til skade for sig selv, for filmen, for Grete og for oss. I stedet for å gi henne en rolle hvor hun kunde få anledning til å glimre med sin dans, har man nøiet sig med til stadighet å utstille hennes ben. Dem er det selvfølgelig ingenting å si på, Grete har en nydelig figur og ofte, men slett ikke alltid, også et vakkert ansikt.

Men skuespillerinne er hun ikke – ennu iallfall. Det er påtagelig at den unge dame, som jo ikke har vandret den tornefulle, men såre nødvendige vei fra statistinne til primadonna, ikke føler sig hjemme på scenen og i det idiotiske stykke man har latt henne spille i, og det er sikkert til like stor lettelse for henne selv som for oss at hun nu har besluttet sig til å opgi filmen og vende tilbake til dansen.»[3]

I 1927 skrev immigrantavisen Nordisk Tidende at den danske, musikalske filmkomedien Lille Lise Let-Paa-Taa skulle vises i Brooklyn Academy of Music til inntekt for det lokale danske gamlehjem (Det danske alderdomshjem i Brooklyn), og at «(h)er vil vi træffe vore gamle bekjendte Grethe Ruszt Nissen, Stina Berg, Oscar Stribolt, den gamle, uforglemmelige Stribolt og mange flere». I samme nummer av avisen står det en annonse for denne filmfremvisningen, der Nissen er oppført som trekkplaster men omtales som «Den verdensberømte norske filmstjerne Grete Ruth Nissen». Det fremgår av denne annonsen at også det kjente, komiske radarparet Telegrafstolpen og Tilhengeren var med i Lille Lise Let-Paa-Taa.[4]

I 1928 hadde Nissen en rolle i filmen Fazil.[5]

Greta Nissen var det opprinnelige valget til den kvinnelige hovedrollen i filmen Luftens dæmoner (originaltittel Hell's Angels) av Howard Hughes, men mistet rollen på grunn av sin norske aksent da filmen skulle spilles inn på nytt med lyd. Hun ble erstattet av Jean Harlow, og filmen hadde premiere i 1930.[5][6] I 1933 flyttet Nissen til Storbritannia og spilte i noen få britiske filmer. I 1937 sluttet hun som filmskuespillerinne. Hennes siste film var Cafe Collette.

Blant dem hun spilte mot på film kan nevnes Lionel Barrymore, Paul Cavanagh, Louise Fazenda, Patric Knowles, Margaret Lockwood, Edmund Lowe, Victor McLaglen, Adolphe Menjou, George O'Brien og Claire Trevor.

Nissen døde i 1988 av Parkinsons sykdom.

Teater[rediger | rediger kilde]

På Broadway[rediger | rediger kilde]

Teater- og filmforfatteren Gladys Unger skrev teaterstykket Double Exposure (også kalt North Star) spesielt for henne. Stykket ble prøvespilt for publikum i Rochester i New York innen det ble bestemt at det skulle bli overført til Broadway.[7]

I London[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Solberg, Niels Petter (2002). Engstad, Brita Møystad, red. Norske filmdivaer i Hollywood. Oslo: Det Norske Samlaget. s. 11. ISBN 82-521-6110-3. 
  2. ^ Hans J. Wollstein (1994). Strangers in Hollywood: the history of Scandinavian actors in American films from 1910 to World War II. Scarecrow Press. s. 272. ISBN 978-0-8108-2938-1. Besøkt 30. juli 2010. 
  3. ^ a b «KINO». Arbeiderbladet 11. oktober 1925 (norsk). urn.nb.no. Besøkt 31. desember 2017. 
  4. ^ «Nordisk Tidende 24. november 1927». Nasjonalbiblioteket - urn.nb.no (norsk). Besøkt 31. desember 2017. 
  5. ^ a b Kiki Sørum. «Hollywood i moten : film som trendsetter». urn.nb.no (norsk). Besøkt 31. desember 2017. 
  6. ^ Sigurd Evensmo. «Den nakne sannheten : sex i filmene». urn.nb.no (norsk). Besøkt 31. desember 2017. 
  7. ^ Solberg, Niels Petter (2002). Engstad, Brita Møystad, red. Norske filmdivaer i Hollywood. Oslo: Det Norske Samlaget. s. 28. ISBN 82-521-6110-3. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]