Gråor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Gråor
Gråor
Gråor
Vitenskapelig(e)
navn
:
Alnus incana
(L.) Moench, 1794
Norsk(e) navn: Gråor
Hører til: Magnoliophyta,
Magnoliopsida,
Fagales,
Betulaceae,
Alnus
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat:
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for gråor
Utbredelsen til europeisk gråor,
subsp. incana inkludert subsp. kolaensis

Gråor eller gråolder (Alnus incana) er et løvtre av oreslekta innenfor bjørkefamilien. Den kan på god jord bli opptil 20 meter høy med stamme og kjegleforma krone. På fattigere jord eller myrjord vokser den ofte buskaktig.

Gråora har glatt grå eller lysegrå bark med et grønt skjær. Eldre bark kan få noen dype furer nederst på stammen. Vinterknoppene er purpurrøde, skuddene er rødbrune på oversida og olivengrønne på undersida. Årskvistene er brungrå og kan være filthårete. Bladene er skarpt tannede og mattgrønne på oversida og grålige på undersida. Unge blad er hårete over det hele, mens eldre blad er hårete bare langs nervebanene. Bladplaten er spist eggeformet eller oval, den er rund eller bare svakt spiss i bunnen, men tydelig spiss ytterst. Nervene er tydelige, oppå er de ofte gulgrønne.

Gråora er blant de trærne som blomstrer tidligst; i Norge blomstrer den gjerne i mars samtidig med hassel. Hunnraklene sitter i grupper på 3 til 8 på lysebrune, finhårede stilker. Frøet sitter i en nøttefrukt som flyter godt, slik at ora lett sprer seg langs vassdrag.

Ora vokser i symbiose med soppen Schinzia alni, som lever i knoller på orerøttene. Disse tar opp nitrogen fra lufta. Den rike tilgangen på nitrogen gjør at ora kan tillate seg å felle grønne blader. Slik øker næringsinnholdet i skog med oretrær.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Utbredelsen til gråor i vid betydning:
     Alnus incana subsp. tenuifolia
     Alnus incana subsp. rugosa
     Alnus incana subsp. incana
     Alnus incana subsp. hirsuta

Gråor finnes i Nord- og Øst-Europa og i Kaukasus. I Norge vokser gråor vilt over nesten hele landet. Gråor vokser gjerne på flommarker og i fuktige lier, og helst på leirgrunn. Den er hardfør og tåler godt frost. Gråora er rask til å etablere seg på nye flater, som på rasmark. Treet vokser raskt, men det blir ikke særlig gammelt, ofte bare 40 år, men kan også bli opptil 200 år.

I Sibir, Øst-Asia og Nord-Amerika finnes nærstående former som enten regnes som underarter av gråor, eller som egne arter.

Underarter og varieteter[rediger | rediger kilde]

Vanlig gråor, ssp. incana, er i Norge vanligst i lavlandet, men finnes ikke ytterst på kysten.

Kolagråor (Alnus incana subsp. kolaensis) er en underart som har en mer nordøstlig utbredelse, og er vanlig i fjellskogen nord i Norge og Finland. Den er en busk, og barken dens er brun eller rødbrun. Både knoppene og kvistene er snaue uten hår. Bladplaten blir inntil 5 cm lang, og er rund med svake lapper, og fint tannet. Spissen er butt og bladbunnen er rund eller svakt hjerte-innsnevret mot den rød-gule bladstilken. Bladene er grønne både oppå og under, og nervene er litt lysere gulgrønne.

Sølvgråor (Alnus incana var. argentata) er en varietet av gråor, og vokser i Sverige bare helt innerst i Bottenviken (Tornedalen). Videre vokser den langs hele vestkysten av Finland og nedover i sørlige Finland. Bladet er mørk grønt og tett besatt med sølvgrå hår på oversiden. Det er ganske grovt tannet og nervene oppå er litt nedfuret i bladplaten.

Mellomformer av underartene er vanlige.

Bruk[rediger | rediger kilde]

Veden er løs og lett. Ettersom den er lett er brennverdien tilsvarende lav, omtrent som for gran, med tørr gråorved har den fordelen at den gir lite røyk og lite gnister.

Under andre verdenskrig ble gråor sterkt etterspurt som brensel i gassgeneratorer, som også ble brukt til framdrift av biler.

Å putte blader fra svart- eller gråor i skoene skal lindre sprukken hud og forebygge gnagsår, ifølge et gammelt kjerringråd, samt hjelpe mot svettelukt om man legger bladene i skoene over natt.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]