Gipsmaker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Utsnitt av stukktak fra Kongens gate 5 i Christiania. taket er datert 1662 og fremstiller de den gang kjente fire verdensdeler. Taket er trolig utført av dønnikmester Jens Jensen Vind, og ble da huset ble revet i 1898 flyttet og montert i Bysamlingen på Norsk Folkemuseum. Billedsamlingen Oslo Museum, Fotografert ca. 1898, fotograf ukjent.

En gipsmaker, dønnikermaker eller stukkatør er en håndverker som lager dekorasjoner av gips til bygninger.

Bruken av gips kan spores tilbake 8 000 år. I Romerriket hadde gipsmakerkunsten spesielt stor utbredelse, men den ble glemt med Romerrikets fall. Kunsten overlevde i de arabiske delene av det tidligere Romerriket, og dette førte til en rik arabisk gipsmakertradisjon. Tidlig i renessansen kom kunsten tilbake til sentrale deler av Europa.

I norske hus fra 1800-tallet med gipsrosetter og lister er det hovedsakelig utenlandske håndverkere fra Danmark og Tyskland som har stått for arbeidet. Vi har også bygninger helt tilbake til 1600-tallet med rike dekorasjoner.

Jens Jensen Vind ble som dønnikermaker kalt fra København til Christiania i 1638 for å gjøre arbeider på Akershus slott[1]. Han utførte stukktak i alle de viktigste rommene i Sydfløyen. Han slo seg ned i byen og er nok også mester for flere tak i byens fornemste borgerhjem. Han nevnes siste gang i 1665 og døde trolig i slutten av 1660-årene. Han er trolig mester for et stukktak med dyremotiver i Rådhusgaten 19[2] og taket fra Kongens gate 5 som nå er på Norsk Folkemuseum.

I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Desig og håndverk. Du må gå et år på skole og tre år i lære i bedrift. Første skoleåret er vg1 design og håndverk. Ved fagprøve skilles mellom verkstedgipsmakere, gipspussere og stukkmarmorgipsmakere. Det er krav om grunnkurs byggfag.

Gipsmakerfaget er (pr. 2016) med på Utdanningsdirektoratets liste over små og verneverdige håndverksfag. Dette innebærer blant annet at bedrifter innen faget mottar utvidet støtte fra fylkeskommunen når de tar inn nye lærlinger.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kjellberg 1938, s. 115-116.
  2. ^ Lexow (1982) s. 88.
  3. ^ Utdanningsdirektoratets informasjon om ordningen Arkivert 10. juni 2016 hos Wayback Machine.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kjellberg, Reidar (1936): «Fra senmiddelalderen til enevelde.» I: Grevenor, Henrik** (red): Det norsk håndverks historie II. Oslo.
  • Lexow, Jahn Henrik (1982): «Arkitektur 1536-1814.» I: Norges kunsthistorie bind 3. Oslo. ISBN 82-05-12267-9

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]