Gamlebyen (Fredrikstad)

Gamlebyen
	Torget i Gamlebyen
Land	Norge
	; Gamlebyen; 59°12′12″N 10°57′15″Ø
	Gamlebyen på Commons

Gamlebyen er den eldste delen av Fredrikstad i Østfold. Den ble grunnlagt i 12. september 1567 på østsiden av Glomma, hvor elva deler seg i to løp. Kong Frederik II signerte byfundasjonsbrevet og Fredrikstad ble den første norske by som ble grunnlagt etter middelalderen og den første som kongen tillot å oppkalle etter kongen selv.

Gamlebyen i Fredrikstad, med sin unike bybebyggelse innenfor de velbevarte festningsverkene fra 1660-tallet, gjør den til Nord-Europas best bevarte festningsby. Den regnes også som Norges første renessanseby. Det var her Mossekonvensjonen ble undertegnet av kronprins Carl Johan på vegne av den daværende svenske kongen.^[1]

Forhistorie

Kunnskapen om hva som skjedde i området før Fredrikstad ble grunnlagt i 1567 er liten, men noe er kjent. Alt fra forhistorisk tid har det bodd mennesker her. Østfold er særdeles rikt på fornminner helt tilbake til eldre steinalder, og området rundt Fredrikstad er ikke noe unntak. I historisk tid er det første vi hører om området øya Isegran, hvor det har vært hevdet at jarlen og sysselmannen Alv Erlingsson hadde et privat borganlegg allerede på 1200-tallet. Øya omtales kort i en islandsk krønike i året 1287. Fra middelalderen vet vi også at det lå to herregårder her ved Glommas utløp, gårdene Sigerstad og Nygård. Sigerstad lå rett ved det som idag er Gamlebyen, mens den nåværende bydelen Cicignon ligger der Nygård lå. Begge var setegårder for mektige norske adelsfamilier i senmiddelalderen, slektene Bolt, Rømer og Galle. Fredrikstad, det som i dag utgjør Gamlebyen, ble anlagt på gården Brubergs grunn, en gård som trolig har inngått i Alv Erlingssons jordegods på slutten av 1200-tallet.

Byens grunnleggelse

Bakgrunnen for at Fredrikstad ble grunnlagt i 1567 var atter et svensk angrep og nedbrenningen av byen Sarpsborg i 1567 under Den nordiske syvårskrigen. Sarpsborgs utsatte beliggenhet gjorde at byens borgere bad kong Frederik II om å få gjenoppbygge byen nærmere Glommas utløp. Her mente man at det ville være lettere å forsvare byen, samtidig som innbyggerne kunne sikres gode levekår. Bymarkene øst for byen var svært viktige for valget av ny bygrunn. Gode beiteforhold var helt avgjørende for en bybefolkning som i stor grad var bønder. Kongen aksepterte borgernes forespørsel, og 12. september 1567 signerte han brevet som tillot flyttingen av byen og etablering på gården Brubergs grunn. Den nye byen skulle få en tung start, og allerede på 1570-tallet ble den brent av svenskene ved et par anledninger. Likefullt maktet byen gradvis å vokse utover slutten av 1500- og første halvdel av 1600-tallet ble en oppblomstringstid for sjøfart og handel i byen. Borgerne livnærte seg av jordbruk, men flere slo seg stort opp på trelasthandel av skipsfart. Byens handelsprivilegier gav borgerne enerett på all handel i tre mils omkrets.

Fredrikstad karakteriseres ofte som Norges første renessanseby, med kvartaler avgrenset av gater anlagt i et regelmessig mønster. Selv om hovedtrekkene i kvartalsplanen nok stammer fra 1500-tallet, hadde byen den første tiden en mer middelaldersk bypreg, med to langsgående gater parallelt med elven og smalere veiter på tvers. Disse ble senere utvidet.

Fredrikstad festning

Utdypende artikkel: Fredrikstad festning

Det som i flere hundre år skulle komme til å fullstendig dominere Fredrikstad, var befestningen av byen. Fredrikstad festning slik den fremstår idag, stammer i hovedsak fra 1660-årene. Imidlertid ble det allerede under Hannibalsfeiden på 1640-tallet oppført en provisorisk befestningsvoll rundt byen. På samme tid ble det anlagt en liten tømmerskanse på Isegran, og syd i byen skal det ha blitt oppført et blokkhus. Med tapet av Båhuslen i 1658 ble det for alvor aktuelt å befeste Fredrikstad. I 1663 begynte arbeidet med festningsanleggene som skulle beskytte byen og gjøre byen til et viktig militært støttepunkt og depot for den norske hæren. Ledelsen for byggingen av festningsanleggene ble gitt til nederlenderen generalkvartermester Willem Coucheron. Han oppførte dem etter det såkalte gammelnederlandske befestningssystem med lave jordvoller og en bred vollgrav. Dette egnet seg godt på slettelandet ved Glommas utløp. Coucheron arbeidet samtidig med et annet stort festningsprosjekt, på Fredriksten festning i Halden. Utover 1700-tallet var det store planer om å forbedre og bygge ut festningen, men kun mindre arbeider ble gjort i 1730- og 1740-årene. Det var ikke økonomi i Danmark-Norge til å gjennomføre planene.

Festningen og festningsbyggingen ble en veiskille for byen. I forbindelse med oppførelsen av vollen i 1660-årene ble ni av byens opprinnelig kvartaler jevnet med jorden. Det ble gjort for å komprimere festningsanlegget. Mange som ble kastet ut, flyttet utenfor festningsvollene til forstaden Vaterland. Festningen og det militære nærværet i byen la også store hindringer for borgerne. Handelen hadde dårlige tider, og bøndene som måtte ut på markene med budskapen, var helt prisgitt de militære for eksempel når festningsportene var åpne og lukket. I tillegg var borgerne underlagt kravene fra de militære om innkvartering av soldater. Dette var en særlig tung byrde.

Festningsverkene omfattet ikke bare befestningen rundt Gamlebyen. Også på vestsiden av Glomma ble det oppført permanente befestninger. Både på Isegran og Cicignon ble det anlagt skanser i 1670- og 1680-årene. Arkitekten bak mange av disse generalmajor Johan Caspar de Cicignon fra Luxembourg. Han var også ansvarlig for Christiansten Fort, som senere ble omdøpt til Kongsten fort. Dette fortet ble bygget på Galgeberget øst for Gamlebyen 1677–85.

Branner

Fredrikstad har flere ganger opp gjennom sin historie blitt herjet av brann. Brannen i 1624 var den første og la byens sydlige del i aske. Deretter brant den nordlige delen helt ned under brannen i 1653, mens hele byen gikk tapt i brannen i 1672. Under de tre neste brannene i 1690, i 1700 og i 1712 ble noen bygninger stående, som kirken og hospitalet sammen med noen privathus. Den siste gangen byen ble totalt rammet var under brannen i 1764. Den gangen ble alle byens privathus ødelagt sammen med alle sjøboder og lagerbygninger som befant seg mellom vollene og elven. Under denne brannen brant også kirken for sjette gang ned, mens de militære bygningene stort sett ble reddet. Brannen i 1830 la igjen en stor del av de sentrale delene av byen i aske, men mye ble også reddet. Det har vært branner etter dette også, men ikke like omfattende. De har stort sett dreid seg om enkelte kvartal.

Det eneste av byens kvartaler som ikke har blitt brannherjet etter 1764 er kvartalet som ligger mellom Kasernegaten, Kirkegaten, Torvgaten og Toldbodgaten. Her finner vi følgelig de eldste bevarte private bygårdene i Gamlebyen: Salamandergården i Færgeportgaten 79 fra 1764, Sindinggården i Toldbodgaten 36a fra 1771, Vennehaabet fra 1779 og Dunkejongården fra 1784.

Forsteder

Rett sør for Gamlebyen ligger forstaden Vaterland. Som nevnt flyttet en del av innbyggerne hit etter at festningen ble anlagt i 1660-årene. Vaterland ble en fattig bydel, og huset blant annet sjøfolk og håndverkere. På 1700-tallet fikk Gamlebyen konkurranse fra bebyggelsen som vokste opp på vestsiden av Glomma, på herregården Nygårds grunn. Mange slo seg ned her, i det som fra 1735 fikk status som en forstad til Fredrikstad. Forstaden, som ofte gikk under navnet Hestehagen, omfattet området mellom Kongeveien/Nygaardsgaten og Vesterelva. Bedre havneforhold og nærheten til den viktige havna Gressvikfloa gjorde at folk slo seg ned her. For å få borgerstatus i byen måtte man dog være bosatt innenfor byvollene i Gamlebyen. Etter bybrannen i 1764 var det ønsker om å flytte hele den sivile bebyggelsen ut av Gamlebyen og over på vestsiden. Særlig de militære myndighetene så dette som en god anledning til å omgjøre Fredrikstad festning til et rent militært anlegg, uten sivil bebyggelse. Men det ble aldri noe av, og de fleste borgerne flyttet tilbake til sine gamle tomter inne i festningsbyen.

Byens tyngdepunkt flyttes

Etter opphevelsen av de såkalte Sagbruksprivilegiene vokste det frem en stor sagbruksindustri i Fredrikstad basert på dampsager. Langs Glomma mellom Fredrikstad og Sarpsborg ble det anlagt en rekke sagbruk og byen ble en av de raskest voksende i landet. Senere vokste det også opp en stor teglverksindustri og mot 1900-tallet ble kjemisk industri og skipsbyggning også store. Denne veksten skjedde derimot i forstaden, og Gamlebyen ble mer og mer en sovende bydel. Den militære aktiviteten ble oppretteholdt, men svært redusert etter unionen med Sverige i 1814. I 1903 ble festningen nedlagt som aktivt festningsverk, og den militære tilstedeværelsen ble enda mindre. Den kommunale administrasjon med Rådhuset og politi holdt fremdeles til en god stund i Gamlebyen, men mot slutten av 1800- og inn på 1900-tallet ble også det administrative tyngdepunktet i byen flyttet over elva til Vestsiden.

Fra rivningsplaner til kulturhistorisk perle

I årene etter festningens nedleggelse var det planer om å fylle igjen vollgravene og planere de gamle festningsverkene og renovere, eller rive, mye av den gamle bebyggelsen. Dette ble ikke gjennomført, og fra 1930-årene ble det gradvis en sterkere bevissthet på Gamlebyens unike posisjon og de bevaringsverdige verdiene i bydelen. Blant andre kommandant Jens Meinich bidro mye til bevaringen. Etter den andre verdenskrigen fikk Gamlebyen en ny oppblomstring særlig knyttet til brukskunstorganisasjonen PLUS som etablerte seg i Gamlebyen i 1958 under ledelse av Per Tannum. Organisasjonen skulle holde til her til 1978 og drev håndverksverksteder i flere av de gamle husene. Selv etter at organisasjonen sluttet i 1978 har Gamlebyen bevart et markant innslag av kunstnere og håndverkere, både med verksteder og gallerier.

Den nye given for Gamlebyen har også gjenspeilt seg i turiststrømmen til bydelen. Gamlebyen er idag en av Norges best besøkte turistattraksjoner.

Gamlebyens inndeling

Gamlebyen inndeles i seksten kvartal. Kvartalene er regelmessige, begrenset av gatene i byen. Kun Tøihuset strekker seg over to egentlige kvartaler (kvartalsnummer 0 og 1), mens kirken og den gamle kirkegården ikke har noe kvartalsnummer. Her er de seksten kvartalene med noen av de mest kjente bygningene (kartet er klikkbart):

0. Bakeriet, Tøihuset

1. Tøihuset

2. Soldathjemmet i Fredrikstad

3. Kommandantgården, Ridehuset, Kiørboegården

4. Hospitalet, Det nye rådhus

5. Vennehaabet, Dunkejongården, Sindinggården

6. Infanterikasernen

7. Søetorpgården, Michal Mørcks minde, Frivillighetens Hus Gamlebyen

8. Bullgården, Prestegården, Holtsmarkgården

9. Rosinggården, Kristianegården

10. Vognmann Hansens gård, Torvgaten 64

11. Kommisjonsgården, Binggården

12. Tamburen, Mulvadgården, Bøckmanngården

13. Enigheden i Fredrikstad, Rokkes hotell, Væktergården

14. Balaklava, Feiergården, Gamlebyen skole

15. Salamandergården

I tillegg til kvartalene ligger noen av de militære bygningene utenfor byens kvartaler. De vikigste er:

Se også

Fredrikstad festning

Referanser

^ «Mossekonvensjonen ble undertegnet i Fredrikstad». www.aftenposten.no. 26. juli 2005.

Kilder

Dehli, Martin: Fredrikstad bys historie, bd. 1-6, Fredrikstad 1960-1993
Dahle, Erik: Verneplan for festningsbyen Fredrikstad, Fredrikstad 1969
Svandal, Trond: «Herregårdene som byen slukte» i MindreAlv XII, Fredrikstad 2007
Kaurel, Finn (1914-1998) (1996). Fredrikstad byleksikon. [Fredrikstad]: Fredriksstad blads forl.
Fredrikstad: Gamlebyen og festningen. Oslo: I kommisjon hos Grøndahl. 1934.
Et PLUS i norsk designhistorie. Brukskunstorganisasjonen PLUS 1958-1978, 2008

Eksterne lenker

(en) Gamlebyen, Fredrikstad – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fredrikstad – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
https://www.visitoestfold.com/no/fredrikstad-og-hvaler/Gamlebyen/^{[død lenke]}
Gamlebyen på Lokalhistoriewiki
Gatelangs i Gamle Fredrikstad
Festningsbyen
ScenicNorway, bilder fra Gamlebyen i Fredrikstad

[1] «Mossekonvensjonen ble undertegnet i Fredrikstad». www.aftenposten.no. 26. juli 2005.

[1]