Fredrik III av Det tysk-romerske rike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fredrik III av Det tysk-romerske rike
Født21. sep. 1415Rediger på Wikidata
Innsbruck (Gefürstete Grafschaft Tirol)[1]
Død19. aug. 1493Rediger på Wikidata (77 år)
Linz[1]
BeskjeftigelseHersker Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleEleonora av Portugal (1452–)[2][3]
FarErnst
MorCimburgis av Masovia
SøskenAlbrecht VI av Østerrike
Margaretha av Østerrike
Katharina av Østerrike
BarnMaximilian I av Det tysk-romerske rike[2]
Kunigunde av Østerrike
Christof von Habsburg[4]
Helene von Habsburg[4]
Johann von Habsburg[4]
NasjonalitetDet tysk-romerske rike
GravlagtStefansdomen
Grabmal Kaiser Friedrichs III.
Medlem avRosenkransbrorskapet
UtmerkelserRidder av Det gyldne skinns orden
Gylne rose
Ridder av Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem
Hosebåndsordenen
Våpenskjold
Fredrik III av Det tysk-romerske rikes våpenskjold

Fredrik III, (født 21. september 1415 i Innsbruck, død 19. august 1493 i Linz) var keiser av Det tysk-romerske rike.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fredrik ble født i Innsbruck som sønn av Ernst av Østerrike og Cymburgis av Masovia.

Han var fra 1424 var han hertug av Innerösterreich, Steiermark og Krain, fra 1457 også i Niederösterreich og fra 1463 dessuten i Oberösterreich.

Konge, keiser[rediger | rediger kilde]

I 1440 ble han valgt til konge av romerne (tysk konge) (noen ganger regnet som Fredrik IV). I 1452 ble han kronet til tysk-romersk keiser av pave Nikolas V. Det var den siste keiserkroningen som fant sted i Roma, og den nest siste som ble foretatt av en pave.

Fredrik giftet seg 1. august 1441 (ved stedfortreder) med Eleonora av Portugal.[5], datter af den portugisiske konge Edvard I og hans hustru Eleonore av Aragon.

Han var en stillsom og filosofisk natur og anses å ha vært vel svak for den krevende keiserverdigheten.[6]

Fredrik viste liten interesse for Det tysk-romerske rike og konsentrerte seg om sine habsburgske arveland, som ble utvidet da han arvet han sin slektning Ladislaus Postumus i 1457 og sin bror Albrecht VI i 1463. Han mislyktes imidlertid i sitt forsøk på å etterfølge Ladislaus også som konge i Ungarn og Böhmen.

Han lyktes med å få sin sønn, Maximilian, gift med Maria av Burgund, arving til de burgundiske arvelandene. Karl den dristige hadde i den sammenheng tilskanset seg fordeler på rikets bekostning mot at hans datter Maria i 1477 ble trolovet med. I 1485 erobrete Mattias I Corvinus Wien og større delen av Østerrike. Året derpå ble Maximilian opphøyet til Fredriks medregent og gjenerobret i 1490 habsburgernes arveland fra ungarerne.

Fredrik III døde i 1493.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator ola2002153686, besøkt 23. november 2019[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ The Peerage person ID p11357.htm#i113570, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Biographie, Deutsche. «Friedrich III. - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 2. februar 2019. 
  6. ^ a b Svensk uppslagsbok, Malmö 1932

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Leksikonbedrag

Annet

  • Hartmut Boockmann, Heinrich Dormeier: Konzilien, Kirchen- und Reichsreform 1410–1495 (= Gebhardt. Handbuch der deutschen Geschichte. Bd. 8). Klett-Cotta, Stuttgart 2005, ISBN 3-608-60008-6.
  • Paul-Joachim Heinig: Kaiser Friedrich III. (1440–1493). Hof, Regierung, Politik (= Forschungen zur Kaiser- und Papstgeschichte des Mittelalters. Bd. 17). 3 Bände, Böhlau, Köln 1997, ISBN 3-412-15595-0 (Zugleich: Gießen, Universität, Habilitations-Schrift, 1993).
  • Paul-Joachim Heinig: Kaiser Friedrich III. (1440–1493) in seiner Zeit. Studien zum 500. Todestag am 19. August 1493/1993 (= Forschungen zur Kaiser- und Papstgeschichte des Mittelalters. Bd. 12) Böhlau, Köln u. a. 1993, ISBN 3-412-03793-1. (Rezension)
  • Franz Fuchs, Paul-Joachim Heinig, Martin Wagendorfer (Hrsg.): König und Kanzlist, Kaiser und Papst. Friedrich III. und Enea Silvio Piccolomini in Wiener Neustadt (= Forschungen zur Kaiser- und Papstgeschichte des Mittelalters. Bd. 32). Böhlau, Wien u. a. 2013, ISBN 3-412-20962-7 (online)
  • Paul-Joachim Heinig: Friedrich III. In: Bernd Schneidmüller, Stefan Weinfurter (Hrsg.): Die deutschen Herrscher des Mittelalters. Historische Porträts von Heinrich I. bis Maximilian I. C. H. Beck, München 2003, ISBN 3-406-50958-4, S. 495–517.
  • Paul-Joachim Heinig: Art.: Friedrich III. (1440–93). In: Werner Paravicini (Hrsg.): Höfe und Residenzen im spätmittelalterlichen Reich. Ein dynastisch-topographisches Handbuch, Bd. 1: Dynastien und Höfe (= Residenzforschung. Bd. 15). Thorbecke, Ostfildern 2003, S. 341–351, ISBN 3-7995-4515-8.
  • Heinrich Koller: Kaiser Friedrich III. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 2005, ISBN 3-534-13881-3. (Rezension)
  • Karl-Friedrich Krieger: Die Habsburger im Mittelalter. Von Rudolf I. bis Friedrich III. 2., aktualisierte Auflage. Kohlhammer, Stuttgart 2004, ISBN 3-17-018228-5.
  • Konstantin Moritz A. Langmaier: Erzherzog Albrecht VI. von Österreich (1418–1463). Ein Fürst im Spannungsfeld von Dynastie, Regionen und Reich (= Forschungen zur Kaiser- und Papstgeschichte des Mittelalters. Bd. 38). Böhlau, Köln u. a. 2015, ISBN 978-3-412-50139-6 (online).
  • Alois Niederstätter: Das Jahrhundert der Mitte. An der Wende vom Mittelalter zur Neuzeit. Österreichische Geschichte 1400–1522. Ueberreuter, Wien 1996, ISBN 3-8000-3527-8.
  • Susanne Wolf: Die Doppelregierung Kaiser Friedrichs III. und König Maximilians (1486–1493) (= Forschungen zur Kaiser- und Papstgeschichte des Mittelalters. Bd. 25). Böhlau, Köln u. a. 2005, ISBN 3-412-22405-7 (online).
Forgjenger:
 Albrecht II 
Konge av Tyskland og tysk-romersk keiser
Etterfølger:
 Maximilian I