Franz Weidenreich
| Franz Weidenreich | |||
|---|---|---|---|
| Født | 7. juni 1873[1][2][3][4] Edenkoben[5][6] | ||
| Død | 11. juli 1948[1][2][3][7] (75 år) New York[8][6] | ||
| Beskjeftigelse | Antropolog, paleontolog, arkeolog, forhistoriker, paleoantropolog, universitetslærer, anatom | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Université de Strasbourg | ||
| Nasjonalitet | Det tyske keiserrike Weimarrepublikken | ||
| Medlem av | Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina | ||
Franz Weidenreich (født 7. juni 1873 i Edenkoben i keiserdømmet Tyskland, død 11. juli 1948 i New York City i USA) var en tysk anatom og antropolog som ble kjent for sine studier om menneskelig evolusjon. I 1940 ble han amerikansk statsborger.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Franz Weidenreich var den yngste av fire barn av jødiske foreldre.[9] Etter å ha gått på det humanistiske gymnasium i Landau studerte han medisin i München, Kiel, Berlin og til slutt ved univertsitetet i Strassburg, hvor han tok doktorgraden i 1899.
Karriere[rediger | rediger kilde]
Deretter var Weidenreich assistent til 1901, etter sin habilitering som privatlektor innen anatomi ved Universitetet i Strassburg under Gustav Schwalbe, en antropolog og forsker på neandertalere. I 1903 etterfulgte han Wilhelm Pfitzner som prosektor ved Universitetet i Strassburg. I 1904 ble han utnevnt til professor i anatomi der, en stilling han innehadde til 1918. Fra 1921 til 1924 var han professor og vitenskapelig medlem av kreftinstitututtet ved Universitetet i Heidelberg.
Han var midlertidig formann for Deutsches Volkspartei i Elsass-Lothringen, og under første verdenskrig var han byrådsmedlem i Strassburg. Forfatteren Peter Wyden, født Peter Weidenreich i Berlin i 1923, var hans nevø, Den amerikanske senator Ron Wyden en grandnevø.
Forskning[rediger | rediger kilde]
Frankfurt am Main[rediger | rediger kilde]
På slutten av 1928 tok Weidenreich imot en lærerstilling i fysisk antropologi og rasestudier ved Johann Wolfgang Goethe-universitetet i Frankfurt am Main. Til å begynne med ulønnet grunnla og ledet han Instittutt for Fysisk Antropologi fra 1929, og fra 1930 som honorærprofessor. I sine antropometriske undersøkelser kom Weidenreich til den konklusjon «at det ikke er isolert renrasethet […], men tvert imot, nettopp den rasemessige penetrasjonen som fører til den høyeste kulturelle utvikling».
Franz Weidenreich var en av de såkalte Hindenburgjødene (frontlinjekjempere i første verdenskrig) og ble derfor ikke avskjediget i 1933.[10]
Weidenreich tok ulønnet permisjon sommersemesteret 1934 og hadde et gjesteprofessorat i Chicago til desember 1934.
Beijing[rediger | rediger kilde]
Våren 1935 emigrerte han først til Beijing. Samme år ble hans tillatelse til å undervise i Frankfurt tilbakekalt på grunn av hans jødiske avstamning.[1] Otmar Freiherr von Verschuer overtok senere hans stilling i Frankfurt am Main.
I 1935 ble Franz Weidenreich tilbudt stillingen som gjesteprofessor ved Union Medical College ved Tsinghuauniversitetet i Beijing, for å etterfølge Davidson Black, som hadde dødd relativt ung. Der og ved Rockefeller Foundations Kenozoiske forskningslaboratorium forsket og dokumenterte han de fossile restene av Pekingmennesket funnet i 1920- og 1930-årene og som i dag stort sett tilregnes Homo erectus.
Alle funn av Pekingmennesket fra denne perioden gikk tapt i uroen under Andre verdenskrig. Takket være Weidenreichs detaljerte tegninger og fordi han fikk laget høykvalitets avstøpninger av alle fossilene, er vitenskapelige versjoner av fossilene fortsatt tilgjengelige – om enn kun for i svært begrenset omfang - selv etter tap av originalene forble funn mulig. Som så mange andre amerikanske statsborgere forlot Weidenreich Kina som et resultat av den japanske invasjon av Nord-Kina og returnerte til New York i 1941, hvor han fortsatte å motta lønn fra Rockefeller Foundation for sitt arbeid i Beijing.
New York City[rediger | rediger kilde]
Fra 1941 til 1948 var Franz Weidenreich forskningsmedarbeider ved American Museum of Natural History i New York City. Etter at han kom tilbake fra Kina var han en av grunnleggerne av hypotesen om den multiregionale opprinnelsen til moderne mennesker. Han brukte det faktum at mennesker fra alle etniske grupper som lever i dag har fruktbare etterkommere til fortiden og antok at det bare fantes én forfedreart i fortiden, hvis regionale varianter utviklet seg stort sett uavhengig av hverandre til det anatomisk moderne mennesket (Homo sapiens). For eksempel hevdet han i 1947 han at homininfossilene som ble oppdaget i Kina (inkludert Gigantopithecus) var restene av forfedre til dagens nordasiatiske «mongolske gruppe», fossilene til javamennesket beskrevet av Gustav Heinrich Ralph von Koenigswald var restene av forfedre til dagens «australske gruppe», og neandertalerfossilene rester av forfedre til moderne europeere.[11]
På grunn av tallrike fossilfunn fra Afrika og på grunn av genetiske markører, ble den multiregionale modellen senere erstattet av teorien Out of Africa II - antagelsen om at slekten Homo hadde sin eneste opprinnelse i Afrika. Ian Tattersall, en etterfølger etter Weidenreich ved American Museum of Natural History, påpekte også at Weidenreich var gjenstand for en dobbel misforståelse: Som anatom så han bort fra de grunnleggende prinsippene for biologisk systematikk – kriteriene for å avgrense arter – og dessuten forstod han også evolusjonsprosessen feilaktig, innen rammen av ortogenesemodellen.[12]
Skrifer i utvalg[rediger | rediger kilde]
- Rasse und Körperbau. Julius Springer, Berlin 1927.
- Ein neuer Pithecanthropus-Fund in China. I: Natur und Museum. Band 60, Nr. 12, 1930, s. 546–551.
- Rasse und Geist. J. A. Barth, Leipzig 1932.
- Grundsätzliches zur Rassenfrage. I: Die medizinische Welt. 18. februar 1933, s. 247 ff.
- The ramification of the middle meningeal artery in fossil hominids and its bearing upon phylogenetic problems. I: Paleontologica Sinica. (Nr. 110). Neue Folge D, Nr. 3, Peiping 1938, s. 1–16.
- Six lectures on Sinanthropus pekinensis and related problems. I: Bulletin of the Geological Socienty of China [= Acta Geologica Sinica]. Band 19, Nr. 1, 1939, s. 1–111, doi:10.1111/j.1755-6724.1939.mp19001008.x, Übersicht
- The Skull of Sinanthropus pekinensis. A Comparative Study on a Primitive Hominid Skull. I: Paleontologica Sinica. (Nr. 127). Neue Folge D, Nr. 10, Pehpei 1943, S. iii – 484, Fullstendig tekst hos archive.org
- The ‚Neanderthal man‘ and the ancestors of ‚Homo sapiens‘. I: American Anthropologist. Band 45, Nr. 1, 1943, s. 39–48.
- Apes, Giant and Man. University of Chicago Press, Chicago 1946
- Facts and speculations concerning the origin of Homo sapiens. I: American Anthropologist. Band 49, Nr. 2, 1947, s. 187–203, doi:10.1525/aa.1947.49.2.02a00010
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- McCORT, J J (1957), «Franz Weidenreich; 1873-1948.», N. Engl. J. Med. 257 (14): 670–1, Oct 3, 1957, ,
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Franz-Weidenreich, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 117239798, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Frankfurter Personenlexikon, frankfurter-personenlexikon.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 65927[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Вейденрейх Франц, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 123590694[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Frankfurter Personenlexikon.
- ^ Ernst Klee: Deutsche Medizin im Dritten Reich. Karrieren vor und nach 1945. S. Fischer, Frankfurt am Main 2001, ISBN 3-10-039310-4, s. 42 og 53.
- ^ Franz Weidenreich: Facts and speculations concerning the origin of Homo sapiens. I: American Anthropologist. Band 49, Nr. 2, 1947, s. 187–203, doi:10.1525/aa.1947.49.2.02a00010, Volltext (PDF)
- ^ Ian Tattersall: The Strange Case of the Rickety Cossack – and Other Cautionary Tales from Human Evolution. Palgrave Macmillan, New York 2015, s. 56–58, ISBN 978-1-137-27889-0.