Fjellnyala
| Fjellnyala | |||
|---|---|---|---|
_male.jpg) Bukk, fjellnyala kalles også balebukk.
| |||
| Nomenklatur | |||
| Tragelaphus buxtoni (Lydekker, 1910) | |||
| Populærnavn | |||
| fjellnyala, balebukk | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Pattedyr | ||
| Orden | Klovdyr | ||
| Familie | Kvegfamilien | ||
| Slekt | Tragelaphus | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste: | |||
ver 3.1  EN —
Sterkt truet | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk, montan og afroalpin sone, 1 800–4 300 moh. | ||
| Utbredelse: | Etiopia, Afrika | ||
 | |||
Fjellnyala (Tragelaphus buxtoni) kalles også balebukk og er en storvokst monotypisk art i slekten buskbukker (Tragelaphus) og inngår i delgruppen Tragelaphini, som består av oksedyr (Bovinae) i kvegfamilien (Bovidae).[2] Underarter er ikke kjent.[2] Arten er stedegen for de sørøstre etiopiske høylandene i Etiopia.
Verdens naturvernunion regner arten som sterkt truet av utryddelse og anslo i 2016 en totalpopulasjonen av voksne, forplantningsdyktige dyr til omkring 1 500–2 500 individer.[1]
Taksonomi
[rediger | rediger kilde]_female.jpg)
_juvenile.jpg)
Populærnavnet fjellnyala er uheldig, fordi arten minner lite om den langt mindre sørøst-afrikanske arten nyala (Nyala angasii),[2] selv om likheter i eksteriøret nok var opphavet til at arten fikk benevnelsen -nyala.[2] Disse artene er imidlertid ikke spesielt nært beslektet. Faktisk er fjellnyala nærmere beslektet med storkuduer (Strepsiceros) enn med nyala.[2]
Beskrivelse
[rediger | rediger kilde]Fjellnyala blir omkring 90–135 cm i skulderhøyde og voksne dyr veier typisk 150–320 kg.[3] Arten her utpreget kjønnspreg,[2] i det hannene blir betydelig større enn hunnene.[3][2] Hanner som lever i skogområder blir dessuten større enn dem som lever i alpine områder.[3] Kroppen og hodet utgjør cirka 190–260 cm i lengde.[3] I tillegg kommer en kort hale på cirka 20–25 cm.[3]
Hannene har cirka 1 meter (85–118,7 cm målt langs ytterkurven[4]) lange spiralhorn, som er vridd en og en halv til to omganger. Yttersiden av hornmaterien er gjerne enten mørk brun eller gråaktig, mens hornspissene er gule. [2]
Dyra har glatt, skinnende gråaktig nøttebrun til mørkere gråbrun pels, som av og til har svake hvite stripe- eller flekkmarkeringer. Pelsen blir gjerne noe mørkere med alderen og gjerne mer ragget i kaldt klima. Hannene er dessuten alltid mørkere enn hunnene. Unge hanner har gjerne større innslag av brunt enn grått, mens unge hunner er mer rødbrune. Buksiden er gjerne blekere i utfargingen.[2]
Inndeling
[rediger | rediger kilde]Inndelingen følger i hovedsak Bovids of the World.[2][5][6]
- Bovidae, kvegfamilien
- Bovinae, oksedyr
- Boselaphini
- Tragelaphini, skruehornantiloper
- Ammelaphus, småkuduer
- Nyala, nyala (monotypisk)
- Tragelaphus, buskbukker
- T. eurycerus, bongo
- T. buxtoni, fjellnyala (monotypisk)
- T. spekii, sitatunga
- T. scriptus, skriftantilope
- T. sylvaticus, sørlig skriftantilope
- Strepsiceros, storkuduer
- Taurotragus, elander
- Bovini, villkveg og bøfler
- Antilopinae, antiloper
- Bovinae, oksedyr
Habitat
[rediger | rediger kilde]_(28673672733).jpg)
Fjellnyalaen foretrekker landskap med spredt buskvegetasjon med gressganger, heder og krattskog. Arten holder til i høyder fra 1 800 moh og oppover til omkring 4 300 moh,[1] noe som inkluderer både den montane- og den afroalpine sonen.
Atferd
[rediger | rediger kilde],_Bale,Ethiopia_(14496349688).jpg)
Fjellnyalaen er et flokkdyr som gjerne ferdes i små grupper på 2–13 dyr.[2] Gruppene, som gjerne er større i åpne habitat, består av hunner og avkom som ledes av en matriark. I omkring halvparten av gruppene vil det imidlertid finnes en voksen (men ikke gammel) bukk.[2] Unge hanner over to år lever gjerne i større ungkarsflokker, der hierarkiet bestemmes gjennom gjentatte interne brytekamper med hornene. Gamle hanner lever gjerne solitært.[2] Arten er ikke territorial.
Arten er mest aktiv tidlig på morgenen og sent på ettermiddagen, men om dyra får ferdes uforstyrret kan de være aktive døgnet rundt.[2] Man tror at arten har sesongvise migrasjoner, mellom høytliggende alpine fjellbeiter i tørketiden og lavereliggende beiter i regntiden.
Det er kjent at arten har to distinkte lydsignaler; hese grynt og et klart bjeff, som fungerer som et varsel om fare. Når dyra flykter fra rovdyr (typisk leopard, kanskje også løve og stripehyene i visse områder) vippes den korte halen opp over ryggen, slik at den hvite undersiden kommer til syne.
Reproduksjon
[rediger | rediger kilde]Fjellnyalaen kan få avkom året rundt, men fødslene topper seg gjerne til tider da de klimatiske forholdene tradisjonelt er gode. For Bale i sør er dette i tiden april–juni, for Arussi lenger mot nord i perioden oktober–desember.
Hunnen går drektig i 8–9 måneder og føder normalt kun én kalv[2]. I den første tiden ligger ungen godt beskyttet av vegetasjonen og blir bare oppsøkt av mora når hun skal die den. Kalven avvennes etter cirka 3–4 måneder,[2] men den vil normalt bli hos mora til den er omkring 2 år gammel. Hunner blir kjønnsmodne når de blir 2–3 år gamle.[2] Det blir også hannene, men de får ikke pare seg før i 5–8-årsalderen. Også da må de kjempe for denne retten.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c IUCN SSC Antelope Specialist Group. 2016. Tragelaphus buxtoni (errata version published in 2017). The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22046A115164345. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22046A50195483.en. Accessed on 30 January 2025.
- ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q José R. Castelló (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives (Vol 104). s. 570–571. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
- ^ a b c d e Evangelista, P., P. Swartzinski, and R. Waltermire. 2007. A profile of the mountain nyala (Tragelaphus buxtoni). African Indaba, 5(2). 48 pp.
- ^ Nowak, R. M. [editor]. 1991. Walker's Mammals of the World (Fifth Edition). Baltimore: The Johns Hopkins University Press.
- ^ Zurano, J. P., Magalhães, F. M., Asato, A. E., Silva, G., Bidau, C. J., Mesquita, D. O., & Costa, G. C. (2019). Cetartiodactyla: updating a time-calibrated molecular phylogeny. Molecular phylogenetics and evolution, 133, 256-262. doi: 10.1016/j.ympev.2018.12.015
- ^ Andrinajoro R. Rakotoarivelo, Thabelo Rambuda, Ulrike H. Taron, Gabrielle Stalder, Paul O’Donoghue, Jan Robovský, Stefanie Hartmann, Michael Hofreiter & Yoshan Moodley: Complex patterns of gene flow and convergence in the evolutionary history of the spiral-horned antelopes (Tragelaphini). Molecular Phylogenetics and Evolution, 2024, S. 108131, doi:10.1016/j.ympev.2024.108131
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) fjellnyala i Encyclopedia of Life
- (en) fjellnyala i Global Biodiversity Information Facility
- (en) fjellnyala hos Fossilworks
- (en) fjellnyala hos ITIS
- (en) fjellnyala hos NCBI
- (en) Kategori:Tragelaphus buxtoni – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Tragelaphus buxtoni – detaljert informasjon på Wikispecies
