Konfirmasjon

konfirmasjon

Konfirmasjon (av latin confirmare, «bestyrke, bekrefte») er et ritual fremvokst i kristendommen. For ulike kristne trosretninger har konfirmasjon hatt varierende betydning, for eksempel en forbønnshandling eller en bekreftelse av løftet som en kristen eller den kristnes foreldre gav ved dåp, eller en særlig sakramental nådegave. Begrepet konfirmasjon er også tatt i bruk av ikke-kristne organisasjoner, og da som en ren barn/voksen-overgangsrite.

Ordet konfirmasjon

Ordet konfirmasjon stammer fra latin confirmare, som betyr 'sterk' eller 'fast' (engelsk 'firm'). Den norske form ferming er en variant som ligger opp mot gammelnorsk (norrøn) terminologi. I det tyske språkområde benyttes Firmung om det katolske sakramentet, mens Konfirmation er for ikke-sakramentale seremonier innen de protestantiske kirker. Også på dansk skjelnes det mellom firmelse (forbeholdt det katolske sakrament) og konfirmation (protestantiske og andre seremonier hvorav ingen er sakramentale). På islandsk brukes ferming uansdett kirkesamfunn.

Konfirmasjon er første gang belagt i en nedtegnet pinsedagspreken som tillegges biskop Faustus av Riez (ca. 450), der det benyttes for å uttrykke den teologiske grenseoppgang i forhold til dåpen: «I dåpen blir vi gjenfødt til livet, etter dåpen blir vi 'konfirmert' til kamp; i dåpen blir vi tvettet, etter dåpen blir vi styrket». Hele den sammenlignende forklaringen bruker et militært bilde; biskopen trekker en sammenligning til tjeneste i den keiserlige hær. Ordet synes her å være rent beskrivende; det er ikke åpenbart at det er et egennavn benyttet for en romersk militærseremoni av dette eller lignende navn.

Begrepet konfirmasjon er også tatt i bruk av ikke-kristne organisasjoner.

Overgangsritual eller ikke?

Overgangsritualer ved fødsel, og sener fra barne- til voksenalder, finnes i de fleste kulturer verden over. Det har fått ulik vekt og utforming innen de forskjellige deler av kristendommen. Historisk sett har det ikke vært forstått som et overgangsritual mellom barndom og voksenalder; dette er et element som er tilkommet i noen trossamfunn senere. Konfirmasjonen var i tidlig kristen tid (og fortsatt i de østlige og orientalske kirker, det være seg de er ortodokse eller katolske) knyttet til dåpen, som vanligvis finner sted i spedbarnsalder.

I noen trossamfunn betraktes det som et sakrament, i andre som en ikke-sakramental bekreftelse eller styrking av konfirmanten, eller som en forbønnshandling.

I Den norske kirke har konfirmasjonen siden 1981 vært regnet som en ren forbønnshandling, hvor det er Gud som bekrefter løftene som ble gitt konfirmanten i dåpen. Historisk sett har konfirmasjonen i Den norske kirke hatt en dobbel karakter, hvor ritualet ikke bare tjente som «en offentlig bekreftelse av dåpens nåde» men også «hvor konfirmantene både var objekt for Guds bekreftelse og subjekt i sin personlige bekreftelse på at de ville leve i dåpens pakt».

I land der konfirmasjonen finner sted midt eller sent i tenårene, har folkelig tradisjon tillagt den en betydning som overgangsritus som strengt tatt ikke er nærværende i teologisk forstand. I Norge er en slik tolkning, nemlig at konfirmasjonen markerer overgangen fra barn til voksen, noe som har en klar sammenheng med at den i flere hundreår var knyttet til skoleavslutningen. Dessuten var konfirmasjonen i Norge en forutsetning ikke bare for ekteskapsinngåelse, men også for engasjement som lærling eller ansettelse i arbeid.

I andre trossamfunn er konfirmasjonsalderen ofte langt lavere. Forståelsen av konfirmasjonen varierer mellom de forskjellige kirkesamfunn.

Begrepet konfirmasjon er også tatt i bruk av ikke-kristne organisasjoner. En rekke sekulære organisasjoner, for det meste moderne human-etiske organisasjoner, arrangerer konfirmasjoner for eldre barn, som et uttrykk for deres livsvalg. I Norge har Human-Etisk Forbund siden 1951 arrangert Humanistisk konfirmasjon (før 2005 kalt Borgerlig konfirmasjon) som består av et kurs som avsluttes med en høytidelig seremoni.

I det tidligere DDR ble det av ideologiske grunner innført og fremmet en seremoni kalt Jugendweihe (ungdomsvigsel), som ble forutgått av en forberedelsestid i kommunistpartiets regi. I dette historisk overveiende protestantiske området lyktes det langt på vei gradvis å trenge tilbake den kristne konfirmasjon. Denne Jugendweihe har overlevd den tyske samling og har en del oppslutning i delstatene som tidligere lå i DDR. Selve uttrykket Jugendweihe var ikke et kommunistisk påfunn; det grep tilbake til et konsept som oppstod i Tyskland i 1852, og som stod i åpen opposisjon til katolsk og protestantisk konfirmasjon.

Tradisjonell kristen konfirmasjon

Luthersk konfirmasjon

«En Catechisation», litografisk reproduksjon av et maleri av Adolph Tidemand til Norske Folkelivsbilleder utgitt i 1854, viser overhøring av konfirmanter forut for konfirmasjonen i en norsk kirke tidlig på 1800-tallet. Den høye gutten forestiller en konfirmant som tidligere ikke har bestått katekismeprøvene og må testes på nytt.

KIlde: Nasjonalbiblioteket

Forbønnshandling under konfirmasjon i Den norske kirke

Foto: Pål Berge, 2006

Konfirmasjon i Lunder kirke.

Foto: Hans Olav Lien, 2012

Ved kirkeordinansen av 1537, en omfattende lovsamling som ble utgitt som en praktisk-teologisk håndbok for kirkens virksomhet i 1539, ble den evangelisk-lutherske kirke og obligatorisk konfirmasjon innført i Danmark-Norge.

I Norge ble konfirmasjon påbudt ved lov i 1736. Det ble lovfestet at alle i løpet av sin ungdomstid skulle konfirmeres gjennom en offentlig eksamen i den kristne tro og en kirkelig innvielse med håndspåleggelse og forbønn. Med påbudet ble konfirmasjonen en juridisk nødvendighet for full inntreden i det voksne samfunn. Ingen kunne tas ut til militærtjeneste, inngå ekteskap, være fadder ved dåp eller vitne i retten uten konfirmasjonsattest. Og dersom man ikke hadde møtt til konfirmasjon innen fylte 19 år, kunne man straffes med tukthus eller gapestokk. Om konfirmanten ikke besto den offentlige eksamen i kirken ble han «attvist» og måtte konfirmeres på nytt neste år.

Grunnlaget for hva konfirmantene skulle kunne, var samlet i biskop Erik Pontoppidans bok «Sandhed til Gudfrygtighet». Full tittel: «Sandhed til Gudfrygtighet, udi en eenfoldig og efter Muelighed kort, dog tilstrekkelig Forklaring over Sal. Doct. Mort. Luthers liden Cathechismo, indeholdende alt det, som den, der vil blive salig, har behov, at vide og giøre». Boken presenterte 759 forklaringer på bibelske tekster, og under eksaminasjonen i kirken skulle konfirmanten være i stand til å gjengi disse ordrett. Konfirmanten skulle også høytidelig gjenta sine dåpsløfter.

Konfirmasjon var tvungen fram til 1912. Da ble konfirmasjonen frivillig, og alle straffebestemmelsene rundt ordningen ble opphevet. I alterboken fra 1920 ble løfteavleggelsen utelatt og konfirmasjonen ble oppfattet som en ren velsignelseshandling.

I Den norske kirke sees konfirmasjonen først og fremst som en forbønnshandling der kirken bekrefter løftene som Gud gir i dåpen. Dåpen er en forutsetning for å delta i den avsluttende forbønnsgudstjenesten. Slik understrekes dåpens grunnleggende betydning for tro og tilhørighet til Kristus og kirken. Handlingen forutgås av en opplæring i troen; tidligere var dette forbundet med strenge regler i Den norske kirke, og utspørringen i kirken på konfirmasjonsdagen kunne være svært krevende for kandidatene.

Som det heter på Den norske kirkes hjemmeside:

I Den norske kirke understrekes at det er Gud som bekrefter sine løfter. Konfirmanten ses mer som objekt enn som subjekt i konfirmasjonsgudstjenesten.

I de øvrige lutherske kirker som praktiserer konfirmasjon, er meningen mye av den samme, skjønt elementet med at konfirmasjonen skal føre den enkelte frem til kristen bekjennelse og inn i sin kristne menighet er ofte mye sterkere.

Dette elementet er imidlertid ikke fraværende i Statskirken:

I samsvar med oppdraget fra Kirkens Herre døper kirken barna når de som bringer dem til dåpen, vil at barna skal døpes og oppdras i den kristne forsakelse og tro. Opplæringen i konfirmasjonstiden er en viktig del av kirkens arbeid med å oppfylle sitt ansvar for dem som er døpt: Kirken vil be for de unge, undervise dem og hjelpe dem til å leve som kristne i forsakelse og tro, tilbedelse og tjeneste. (Fra Dnks hjemmesider.)

Vanlig konfirmasjonsalder er i Den norske kirke 14-15 år.

En undersøkelse blant konfirmanter i Norge, Sverige, Danmark, Finland, Sveits, Tyskland og Østerrike i 2009 viste at godt under halvparten av de spurte konfirmantene trodde på at Gud skapte verden eller at Jesus stod opp fra de døde. Disse grunnene ble hyppigst oppgitt som motivasjon for konfirmasjon:

• «Fin markering med familie og venner»
• «Fellesskap med andre konfirmanter»
• «Penger og gaver»

En annen undersøkelse, fra 2011, tydet på at en gjennomsnittlig konfirmant i Norge fikk 26 000 kroner i gaver til konfirmasjonen. Konfirmanter i Sverige, Danmark og Finland fikk betydelig mindre.

I 2019 ble 54,4 % av 15-åringene i Norge konfirmert i Den norske kirke. Tendensen var synkende med nærmere 2 prosentpoeng per år.

Baptistisk konfirmasjon

Kristne samfunn som praktiserer troende dåp som baptistsamfunnene og pinsebevegelsen, tror i utgangspunktet ikke på konfirmasjonen som en rituell handling. Dåpen blir bekreftelsen da den skjer i voksen alder på den enkeltes tro og selvstendige valg. Likevel praktiserer mange av disse samfunnene en tilsvarende alternativ konfirmasjon, for å bevare tradisjonen rundt ritualet og for å undervise ungdom om den kristne tro. I Norge finnes tentro, som er et samarbeid mellom frikirkelige trossamfunn der målet er å kunne tilby ungdom en alternativ konfirmasjon.

Konfirmasjon i andre protestantiske trossamfunn

Enkelte andre protestantiske trossamfunn kjenner også en konfirmasjonsseremoni, men det gjelder slett ikke alle, heller ikke alle lutherske trossamfunn. En grunn er at konfirmasjonen, slik den var overlevert fra Den katolske kirke, faktisk ble avvist som sakrament av Martin Luther (slik at den lutherske konfirmasjon er innholdsmessig teologisk vesensforskjellig fra den forkastede katolske konfirmasjon). I Norge har enkelte ikke-lutherske trossamfunn, som f.eks. Metodistkirken, en konfirmasjonsseremoni som ligner noe på den lutherske. Fra 1964 av ble i Metodistkirken den første offentlige bekjennelsen av troen kalt konfirmasjon hos dem som var døpt som barn. En begrunnelse for riten lyder slik på metodistisk hold:

Ved å gjeninnføre konfirmasjonen som håndspåleggelse i det nåværende dåpsritualet ble det understreket at i konfirmasjon er Den hellige ånd virksom. Konfirmasjonen er en guddommelig handling. Ånden gir kraft til mennesker som er «født av vann og Ånd» til å «leve som Jesu Kristi trofaste disipler.»

I Den Evangeliske Forente Brødrekirken fantes det ingen slike ritualer før unionen med Metodistkirken i 1968.

Detalj fra Rogier van der Weydens alterstykke De syv sakramenter: Utsnittet viser fra venstre dåp, konfirmasjon (foretatt av en biskop) og skriftemål.

Katolsk konfirmasjon

I Den katolske kirke regnes konfirmasjon, også kalt ferming, som ett av syv sakramenter, nærmere bestemt som et av de tre initieringssakramenter (ved siden av dåp og nattverden når den gis for første gang). Det regnes som et pregende sakrament, noe som innebærer at det gir et uutslettelig merke på sjelen og derfor ikke kan gjentas.

Den katolske konfirmasjon forankres i en praksis som beskrives i Det nye testamente og som de første kristustroende ble gjenstand for. Selve ordet konfirmasjon finnes riktignok ikke i Bibelen (det dukker opp i kirkelig autoritativ sammenheng på galliske bispesynoder i 439 og 441), men det finnes beskrivelser for eksempel i Apostlenes Gjerninger 8,14-17 og 19,5-6, og i Hebreerbrevet 6,2. Her mener man å se sakramentet i beskrivelsen av håndspåleggelsen og dens virkning, og det fremgår at selv om den vanligvis skjedde i direkte sammenheng med og innholdsmessig tilknyttet dåpen, var det likevel en distinkt og vesentlig rite.

Apostlene i Jerusalem fikk nå høre at Samaria hadde tatt imot Guds ord, og de sendte Peter og Johannes dit ned. | De kom ned og ba for dem, slik at de skulle få Den hellige ånd. | For Ånden var ennå ikke kommet over noen av dem, de var bare døpt til Herren Jesu navn. | Nå la de hendene på dem, og de fikk Den hellige ånd (Apg 8,14-17).

Etter å ha hørt dette, lot de seg døpe til Herren Jesu navn. | Og da Paulus la hendene på dem, kom Den hellige ånd over dem (Apg 19,5-6).

... med undervisning om renselsesbad og håndspåleggelse ... (Hebr 6,2).

Man bruker ofte navnet ferming (av latin firmare, «å styrke»), men ordet konfirmasjon er også hyppig i bruk. Fermingen forstås som et tillegg til dåpen. Den foretas ved salving med hellig olje (krisma) og håndspåleggelse. Den hellige krisma som benyttes skal være velsignet av biskopen under oljevigselsmessen i forkant av den forutgående påskefeiring.

Den sakramentale virkning av fermingen oppsummeres slik i Den katolske kirkes katekisme (nr. 1303):

(F)ermingen (gir) vekst og utdypelse av dåpens nåde:

* den grunnfester oss sterkere i vårt barnekår hos Gud som gjør at vi kan si: «Abba, Far» (Rom 8, 15);

* den gjør oss sterkere til ett med Kristus;

* den øker i oss Den hellige ånds gaver;

* den gjør vårt bånd til Kirken mer fullkomment;

* den gir oss særlig styrke fra Den hellige ånd til å utbre og forsvare troen ved ord og gjerning som Kristi sanne vitner, til modig å bekjenne Kristi navn og til aldri å skamme oss over korset.

Med «Den hellige ånds gaver» har man gjerne anført som «visdoms og forstands ånd, råds og styrkes ånd, kunnskaps og fromhets ånd, gudsfrykts ånd» (Jes. 11,1-2).

Det er i utgangspunktet forbeholdt biskoper å foreta ferming, men en prest kan gjøre det etter tillatelse fra sin biskop.

Vanlig fermingsalder i henhold til katolsk kirkerett for den latinske kirke er omkring 7 år, men i Norge har Den katolske kirke av hensyn til norske tradisjoner valgt å legge fermingen til samme alderstrinn som Den norske kirke. Denne beslutningen ble tatt på et tidspunkt da det i Norge var lovpåbudt at lutheranere skulle konfirmeres, og at den lutherske lå i en alder som gjorde at den ble oppfattet også som en uteksaminering til voksenlivet. For den katolske kirke å holde på sin generelt mye lavere fermingsalder ville da ha påført unge mennesker en ytterligere annerledeshet i forhold til storsamfunnet.

Den katolske ferming forutgås av opplæring i troen, med alderstilpasset innhold.

Historisk sett har fermingsalderen ligget ennå lavere enn syvårsalderen; i norsk katolsk middelalder var nok syvårsalderen å anse som i seneste laget for dette sakramentet.

I de orientalske katolske kirker utføres ferming etter tilnærmet samme regler som i Den ortodokse kirke; se nedenfor.

Ortodoks konfirmasjon

I Den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker kalles konfirmasjonen gjerne krismering (samme ord som går igjen i Kristus = den salvede), ferming eller myronsalving. Krismering betyr salving. Oljen som brukes kalles hellig myron.

For tydeligere å fremheve Den hellige ånds gave ved konfirmasjonen føyde man meget tidlig i kirkens historie til en salving med velluktende olje (krisma). Denne salvingen peker hen på kristennavnet, for «kristen» betyr «salvet» og kommer av Kristi eget navn, Han som «Gud salvet med Hellig Ånd» (Apg 10, 38). Denne salvingsriten eksisterer ikke bare i de ortodokse kirker, men òg i Den katolske kirke.

Normalt fermes ortodokse kristne i forbindelse med dåpen, så i praksis er de fleste ortodokse «konfirmert» under barnedåpen. Konfirmasjonen innebærer dermed ingen forutgående opplæring i troen, men det innebærer at ortodokse kirker anser småbarn som fullverdige kirkemedlemmer som allerede fra de er døpt kan ta fullverdig del i kirkens liv og i nattverden.

Den ordinære måte er at presten salver kandidaten med krisma idet han lager korsstegn med sin salvede finger på vedkommendes panne, øyne, ører, nesebor, brystkasse, rygg, hender og føtter og hver gang sier: «Den hellige ånds gaves innsegl» (gresk: Σφραγὶς δωρεᾶς Πνεύματος Ἁγίου). Følger man deretter reglene når det gjelder voksne (og det skjer ikke alltid) skal den nydøpte bære sin hvite khiton i syv dager, hvorpå krismaen vaskes av av en prest.

Flere steder i den ortodokse kirke,hvor kirken er i diasporas, legges det opp til en "ungdomsvelsignelse" som følger årskullet til de som konfirmeres som for eksempel i Den norske kirke. Men dette er ikke en "konfirmasjon" i tradisjonell betydning, kun en forbønnshandling.^{[trenger referanse]}

Anglikansk konfirmasjon

Den tradisjonelle lære blant anglikanerne, slik det uttrykkes i De trettini artikler, er at konfirmasjonen er et av de fem alment betegnede sakramenter («commonly called sacraments»). Kun en biskop kan meddele konfirmasjonen. Når konfirmasjonen gis i meget ung alder, oppfordres kandidatene til å foreta en ytterligere fornyelse av dåpsløfter når de nærmer seg attenårsalderen.

Unitarisk konfirmasjon

Unitarisk konfirmasjon er en forbønnshandling, vanligvis når konfirmanten er 14 år gammel. Forut for konfirmasjonen har kandidaten gått gjennom ett år med undervisning i katekisme. Under konfirmasjonsgudstjenesten besvarer konfirmanten et spørsmål fra den unitariske katekisme. Presten vil deretter lede menigheten i forbønn for konfirmanten. I noen unitarmenigheter vil konfirmanten også for første gang motta nattverden og avlegge en spesiell unitarisk ed, der konfirmanten bekrefter sin unitariske dåp og sin tilhørighet i unitarmenigheten.

Konfirmasjon hos mormonene

I De siste dagers helliges kirke regnes konfirmasjonen som en frelsesnødvendig ordinans, og meddeles vanligvis kort etter dåpen. En eller flere som har del i det melkisedekske prestedømme legger hendene på vedkommendes hode, og en av dem fremsier ordinansens formular og tilføyer eventuelt noen passende velsignelsens ord. Ved konfirmasjonen blir den konfirmerte offisielt medlem av kirken og mottar Den hellige ånds gave.

Ikke-religiøse konfirmasjoner i Norge

Humanistisk konfirmasjon arrangeres av Human-Etisk Forbund. De fleste deltagerne fyller 15 år i løpet av det året konfirmasjonen finner sted. Forbundet har siden 1997 kunnet innhente navne- og adresselister fra Det sentrale folkeregister over alle i aktuell alder, og kan derfor med brev invitere alle, både medlemmer og ikke-medlemmer til konfirmasjon. Kurset tar utgangspunkt i et ikke-religiøst, sekulært verdensbilde, og har til hensikt å støtte og styrke konfirmanten (ordet "konfirmasjon" kan også bety "støtte" og "styrke"), samtidig som man foretar en symbolsk markering av overgangen fra barn til voksen. Humanistisk konfirmasjonen består av et kurs og en seremoni. På kurset tar konfirmantene opp sentrale tema som menneskerettigheter, identitet, ungdom og samliv, rus, ansvar for verden, livssyn og humanisme, verdensreligioner, med mer. Avslutningshøytideligheten finner gjerne sted i rådhus eller kulturhus, og inneholder som regel en høytidelig prosesjon, hilsningstale, kulturinnslag og utdeling av kursbevis.

Holistisk forbund arrangerer holistisk konfirmasjon; første gang våren 2006. Holistisk konfirmasjon er et årlig tilbud i Oslo. I 2012 ble det for første gang arrangert holistisk konfirmasjon i Stavanger. I 2013 blir det også arrangert holistisk konfirmasjon i Bergen.

Humanistene arrangerer et alternativ til humanistisk konfirmasjon, første gang i Oslo i 2006. Programmet består av en sommerleir som kombinerer kursundervisning og sosiale aktiviteter, etterfulgt av en seremoni. Kursene tar for seg samfunnsaktuelle tema som utfordrer ungdommene til å reflektere. Aktuelle tema er humanisme og menneskeverd, demokrati og deltakelse, etikk, mangfold og inkludering, klima og miljø, kropp og selvbilde, og psykisk helse. Sommerleiren går over fem dager i skolens sommerferie, ved leirsteder på Østlandet, Vestlandet og Trøndelag. Avslutningsseremonien gjennomføres i september i Oslo, Bergen og Trondheim.

Se også

• Dåp
• Overgangsrite
• Sakrament

Eksterne lenker

• Om Den norske kirkes (protestantiske) konfirmasjon
• Om katolsk konfirmasjon (ferming)
• Om humanistisk konfirmasjon
• Om akademisk konfirmasjon
• Om holistisk konfirmasjon
• Video fra en unitarisk konfirmasjon
• Nettutstilling fra Arkivverket om konfirmasjon
• Konfirmasjon - religion, artikkel hos Store norske leksikon
• Humanistisk konfirmasjon, artikkel hos Store norske leksikon
• Konfirmasjonens historie hos norgeshistorie.no