Feltspatdrift i Norge

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Feldspar produksjon og eksport i perioden 1861-1961.

Feltspat er et viktig industrimineral og brukes i mange ulike anvendelser. Den ble brukt tidlige på 1700-tallet i Tyskland i keramikk[1], som alternativ til klassisk kinesisk porselen. Verden brukte 23 million tonn feltspat i 2020[2], særlig til glass og keramikk.

Norge har vært en viktig produsent av feltspat siden slutten av 1700-tallet[3], men i nåtiden produseres det kun noen få hundre tonn i Evje-Iveland område og muligens noen ganger i Froland.

Feltspatdriften kan ikke se separat fra driften etter kvarts, glimmer og i bestemte tilfeller også en rekke sjeldne mineraler. For å begrense omfang av artikkelen, skal de bli til egne artikler.

Pegmatitt: kilde til feltspat[rediger | rediger kilde]

I alle tilfeller ble feltspaten utvunnet fra en type bergart som kalles pegmatitt. Dette er grovkornede forekomster av feltspat, kvarts, glimmer og av og til sjeldne mineraler. Disse forekomster finnes som ganger eller lenser i andre bergarter, ofte amfibolitt. Det er observert ganger som kan være alt fra noen centimeter bred, til flere titalls meter, som ofte kan være flere hundre meter lang. Mer sjeldent er de flere kilometer lang.

I Sør-Norge alene finnes det omtrent 5000 betraktelige pegmatitter (større enn 1.000m3)[4], og det har vært gruvedrift i mange av dem. Kun i Evje-Iveland distriktet har det blitt registrert om lag 550 mindre og større gruver.

Flere pegmatitter inneholdt store mengder av en mer finkornet type materiale, enten som skriftgranitt, eller som tint. Tint er ofte mer grovkornet enn skriftgranitt, men mangler en skrift-liknende mønster. Det var også gruvedrift etter disse to materialer til anvendelser hvor det var viktig å ha blandinger av feltspat og kvarts, som for eksempel i glassindustrien og til produksjon av sement.

Den store Glamsland-pegmatitten[5][6] består kun av tint, og det ble brukt en flotasjonsprosess til å skille mellom de ulike mineralfraksjoner.

Historien[rediger | rediger kilde]

Historien om feltspatdriften i Norge begynner faktisk i Danmark (Storemyr 2015). I 1775 ble Den Kgl. Porcelainsfabrik[7] i København opprettet, og den trengte råvarer. Porselensfabrikken utlovde en dusør av 50 riksdaler til den første som fant en forekomst av feltspat i Norge som kunne utnyttes. Det var en Madam Jørgensen[8] som i 1792 leverte den første forsendelse av feltspat og kvarts til fabrikken. Ho leverte 92 tønner kvarts og 69 tønner feltspat til en verdi av 249 riksdaler.

Det blir sagt at Madam Jørgensen opprinnelig var fra Danmark, og gift med Anders Jørgensen Neskilen som var Nordmann. Han skal ha bygd opp en anselig bedrift. Da han etter hvert ble blind, overtok Madam Jørgensen forretningen, og dusøren av 50 riksdaler ser ut til å ha inspirert henne til å sette ut på leting etter feltspat. Den fant ho i Narestø, omtrent 11 km nordøst for Arendal. Dette satte i gang et nytt kapittel i Norges gruvehistorie. Gruve etter gruve bla åpnet langs kysten, hele veien til Stavanger. Norge ble raskt storleverandør av feltspat, kvarts og glimmer.

I den første periode fra slutten av 1700-tallet og i 1800-tallet, var det særlig drift i forekomster som ikke lo for langt fra sjøen. Forekomster med lengre transportveier ble senere interessante når de befant seg ikke for langt fra kjøreveier eller jernbanestasjoner.

Mange feltspatgruver ble drivet av bønder, særlig om vinterstid når det var lite å gjøre. Det gjorde transport på snøen eller isen også en del lettere enn om sommeren.

Mange av de bruddene er forholdsvis små, men det har vært brudd som kunne bli 100-150 meter lang, og noen titalls meter bred.

Det lønte seg ofte ikke å sprenge vekk overliggende fjell, og derfor finnes det mange brudd i form av synker; et hul som i skrå vinkel går ned inn i fjellet. Arbeidet i slike synker var ekstra farlig på grunn av fallende stein. Som ofte slet man med vann som renn inn i gruva, og ikke sjelden var dette grunnen til å gi opp. Å kjøpe pump gjorde man kun for de største forekomster.

Om de viktigste litteraturkilder[rediger | rediger kilde]

Blant geologisk litteratur som gir gode opplysninger om feltspatdriften, er det særlig noen publikasjoner fra første halvdel av 1900-tallet. Etter hvert ble det skrivet stadig mindre om feltspatdrift, og finnes det heller undersøkelser av spesifikke forekomster for å vurdere om det er økonomisk lønnsomt.

Sør-norske feltspatdistrikter og -gruver, situasjonen 1928 etter Andersen, O. [9][rediger | rediger kilde]

Andersen skriver i 1930 i forordet at det var mening å beskrive alle norske feltspatforekomster, men på grunn av manglende midler, måtte publikasjonen begrense seg til Sør-Norge. Andersen sluttet i 1928 som statsgeolog, flyttet til utlandet og arbeidet ble ikke ferdiggjort. Men økende etterspørsel om informasjon om feltspat, gjorde at Norges Geologiske Undersøkelse ved dr. C. Bugge ba Andersen til å fullføre sitt arbeid.

Han nevner at det på denne tid fantes spredte forekomster på Vestlandet og i Trøndelag, men vurderte at de fleste av dem er ubetydelig. Han skriver videre at det fantes store forekomster i Nord-Norge, særlig i Tysfjordstrøket.

Andersen beskriver her kun de forekomster som han selv har besøkt, og skriver at det var umulig å besøke alle gruver. Han påstår at det fantes flere hundre småforekomster som ikke er med i boken hans. Og at det sikkert fantes flere større gruver som burde ha vært med.

Forekomstbeskrivelsen konsentrerer seg på beliggenhet, nåværende tilstand, størrelse av forekomsten, innhold av ulike typer feltspat, oppbygningen av forekomsten, og om det har blitt funnet andre mineraler enn de hovedmineraler. Han har bevisst unnlat å estimere de produserte feltspatmengder siden han vurderte slike tall til å være usikkert, og som kan være misledende.

Publikasjonen, som kalles Feltspat II, ble publisert i 1931, sammen med Feltspat III, i en og samme bok som fikk betegnelse 128b.

Eiker[rediger | rediger kilde]

Her finnes det flere kjente forekomster av feltspat, men i 1928 er det kun fra Gulliksrud gruve rapportert om nevneverdig produksjon. Gruva befinner seg i utmarken ca. 6 km fra Darbu stasjon. Pegmatitten danner en ca. 550 meter lang gang, med en bredde fra 20-30 meter til stedvis 50 meter. Det skal på dette tidspunkt ha blitt produsert noen hundre tonn feltspat.

Bamble[rediger | rediger kilde]

Andersen (1931) lister følgende feltspatbrudd: Toner, Hafsund, Vågøen, Trossby, Hasalvik Bakerovnen), Isnes, Breisand, Østre Kjørstad, Vestre Kjørstad I (Vestre brudd), Vestre Kjørstad II (Østre brudd), Havredal, Feset I (Nedre brudd), Feset II (Øvre brudd), Tegndal I (Nordre forekomster), Tegndal II (Søndre forekomst), Roslandsdalen, Skogstad, Skjær, Mo (Sankeklevene feltspatbrudd), Lille Furuholmen.

Kragerø[rediger | rediger kilde]

Andersen (1931) lister følgende feltspatbrudd: Store Furuholmen, Stråholmen, Fluer, Stusholmen, Røsholmen, Jesper, Sukkertoppholmene, Risøen, Kirkeholmen (Fjordgløtt), Gresholmen (Holmen), Malmtangen, Svaneflekken, Mørkeviken, Midt Gumø I, Midt Gumo II, Vestre Gumø, Kalstadgangen, Lindvikskollen, Dalane (Sjåen, Høisjåen), Tangen, Søndre Kalstad I, Kalstad II, Skåtø, Brændtholmen, Hesstangen, Østre Rønningen (Berø feltspatbrudd), Godfjell.

Søndeled[rediger | rediger kilde]

Andersen (1931) lister følgende feltspatbrudd i Søndeled: Sivik, Ramskjær, Rød I, Rød II, Rød III, Frøyna, Lindstøl, Stuøen, Hjembu, Skjelsø, Skuggestøl, Åmland (Fransåsen).

Tvedestrand[rediger | rediger kilde]

Andersen(1931) lister følgende feltspatbrudd i Tvedestrand (inkludert Holt som han lister separat): Auselheia (heigrubene), Rosseland (Storemyr grube), Lien, Lunde (Løndalen), Holt, Sundsdalen, Hesnes, Vivesøl, Kjenes.

Vegårshei[rediger | rediger kilde]

Andersen (1931) lister følgende feltspatbrudd: Ljøstad, Hovdan, Hella, Haven, Åspevik, Kibbevik.

Arendal[rediger | rediger kilde]

Andersen (1931) lister følgende feltspatbrudd: Narestø, Alvekilen, Mørefjær, Garta, Hella I, Hella II, Hella III, Alve, Sandå, Noddeland, Våje I, Våje II, Kittilsplass, Seldal.

Froland[rediger | rediger kilde]

Andersen (1931) lister følgende feltspatbrudd: Lyngrot I (Gloserhei), Lyngrot II (Fjærbu), Lauvrak.

Evje[rediger | rediger kilde]

Andersen (1931) lister følgende feltspatbrudd: Tveit, Flåt, Landsverk I, Landsverk II (Rumpetrollskjerpet), Landsverk III (Hagebruddet, Berylbruddet), Landsverk IV (Furulunden), Haugen (Haugefjell), Åvesland I, Møybaslia), Åvesland II (Lindalen), Åvesland III (Suvalia), Åvesland IV (Einerkilen), Rosseland (Evjemoen), Åsland, Åneland I (Arendaliterfjell), Åneland II (Smænelia), Åneland III (Fotspor, øvre og nedre), Åneland IV (Ånelandslia), Åneland V (Kattedalen), Underland I (Undeland, Unneland), Underland II (Berylbruddet), Åmland I (Bjønnækrafjell, Heia), Åmland II, Kleggetveit, Høgetveit, Lauvland I (Skavdalen), Lauvland II (Bagli), Lauvland III (Saga), Lauvland IV (Brattekleiv), Øvre Lie I (Likleiven), Øvre Lie II (Liegruben), Øvre Lie III (Lietunet), Klep.

Hornnes[rediger | rediger kilde]

Andersen (1931) lister følgende feltspatbrudd: Ås I, Ås II.

Hidra[rediger | rediger kilde]

Andersen (1931) lister følgende feltspatbrudd: Mårstad (Helle), Urstad, Hæstad I (Brotdalen), Hæstad

Sør-norske feltspatdistrikter - situasjonen 1928 etter Barth, T.F.W.[10][rediger | rediger kilde]

Barth skriver i sitt forord i 1930 at han beskriver alt til sammen 126 forekomster, 74 i Iveland og Vegusdal og 52 i Vest-Agder. Han skriver at han har beskrevet alle forekomster han hadde kunnskap om, men ikke i hvilken grad han har besøkt alle forekomster.

Iveland[rediger | rediger kilde]

Barth (1931) lister følgende feltspatbrudd: Tveit, Dalane, Frøyså (Det gamle feltspatbrudd), Frøyså (Gilderdalen I, nordlige brudd), Frøyså (Gilderdalen II, sydlige brudd), Rosås (Lonegruben), Hiltveit I, Hiltveit II, Birketveit (Spellarhaugen), Ertveit, Landås I, Landås II, Landås III (Beinmyr), Omdal, Håland I, Håland II, Fosbæk, Ljosland (Knipan I t.o.m. IV), Mølland I, Mølland II, Thortveit, Rostadheia ved Mølland (Rostadheia I t.o.m. IV), Håvårstad I, Håvarstad II, Knausen, Heia, Salane, Kleptjønn, Eptevann I, Eptevann II, Eptevann III, Eptevan IV, Skjerp 400 m syd for Østre Frigstad, Brudd ca. 300 m øst for Østre Frigstad, Brudd ca. 20 m vest for Midtre Frigstad, Stifjell, Høiland, Lite brudd ca. 50 m N for Høiland, Steli, Stemyr, 3 brudd NO for "Gammel sag", Småliane, "Amerika", Lite skjerp straks nord for "Amerika", Brudd på østsiden av Lonene, Pålstien, Tuftane, Dauren, Klystra I, Klystra II, Synken, Brudd 300 m NV for Synken, Brudd 400 m NV for Synken, 4 brudd ved Kjørka, Brudd 300 m NV for Kjørka, Brudd 100 m SØ for Kjørka.

Vegusdal[rediger | rediger kilde]

Barth (1931) lister følgende feltspatbrudd: Stavtjønn, Katterås.

Kristiansand[rediger | rediger kilde]

Barth (1931) lister følgende feltspatbrudd: Groviken, Strømme, Rona, Torsvik, Søm, Møvig, Fossevigen, Skede, Flekkerøy – Åshavn, Flekkerøy (aller vestligst).

Kyststrøket mellom Kristiansand og Lindesnes[rediger | rediger kilde]

Barth (1931) lister følgende feltspatbrudd: Ramslandsvågen, Myrsnes, Mandalen.

Anorthosit-området ved Farsund[rediger | rediger kilde]

Barth (1931) lister følgende feltspatbrudd: Rømteland, Eikeland, Rudfjord, Egeland, Eitland.

Feltspatforekomster i Bjørlykkes Feltspat V i 1939[11][rediger | rediger kilde]

I publikasjonen Feltspat V av Harald Bjørlykke presenterer han kun lister med forekomstnavnet og de sjeldne mineraler som finnes der. Her listes kun navnet av forekomstene uten beskrivelse.

Problemet med hans arbeid er, at det finnes ikke noe skille mellom forekomster i utmarka og forekomster som er virkelige brudd hvor det har vært gruvedrift. Det gjør arbeidet hans ubrukelig i denne sammenheng.

Fra hans arbeid kom det fram, fordi i sjeldne tilfaller står det eksplisitt at det er brudd, at det har vært flere feltspatgruver i Østfold, og at antall forekomster i Iveland er nå adskillig høyere enn i Barths Feltspat III.[12]

Gruvedrift etter feltspat og kvarts på Hidra[13][rediger | rediger kilde]

I perioden 1850-1931 har det vært gruvedrift etter feltspat og kvarts i noen større og mindre brudd/gruver på Hidra. Gruveproduktene ble delvis brukt i porselensfabrikker i Norge, og delvis eksportert til England, Frankrike, Belgia, Tyskland, Danmark og Polen.

Ulland nevner åtte gruver: Slådelslia (Ligruven), Urstad, Veisdal, Skolehusgruva, Igletjønn, Meåsen, Veisdal, Helle.

På Mindat.org finner man i tillegg: Kokjen, Reserau, Sønnevig.[14]

Egersund Fajancefabrikk[15] blir nevnt som kunde.

Noen av disse gruver var rik i aksessoriske mineraler, og som ble tatt vare av. De ble solgt til Christiania Minekompani. Eksplisitt blir nevnt kun salg av thoritt, men gadolinitt-(Y)[16], aeschynitt-(Y)[17], Euxenitt-(Y)[18] m.m. som også ble funnet i noen av disse gruver, ble sikkert også samlet inn og solgt. Det var særlig barn som samlet disse sjeldne mineraler, og fikk inntil 5 kroner pr. fyrstikkeske.


Feltspatdrift i Sveio kommune, Vestlandet[rediger | rediger kilde]

Om lag 8 km nord for Haugesund, på Langanesethalvøya, finnes det mer enn 30 små feltspatbrudd. [19] [20] I tillegg ble det her utvunnet glimmer. Den største befinner seg ved Melkevik på sørkysten av halvøya og er om lag 36 m lang. Størrelsen av de øvrige impliserer at det aldri ble utvunnet signifikante mengder feltspat på denne halvøya. Det mangler historiske opplysninger i litteraturen.

Drift i moderne tider[rediger | rediger kilde]

Glamsland i Lillesand[21][22][rediger | rediger kilde]

Glamsland gruve ble åpnet i 1986 og hadde opptil 35 ansatte. Bedriften ble overtatt av gruveselskapet North Cape Minerals i 1994 (ble omdøpt til Sibelco Nordic AS i 2010), og ble nedlagt i 2011. Forekomsten er en finkornet type pegmatitt, og driften foregikk med flotasjon som produserte konsentrater. Pegmatitten inneholdt i snitt 40% albitt (plagioklas, natronfeltspat), 30% mikroklin (kaliumfeltspat), 27% kvarts og 2-3% mørke mineraler. Det er beviste reserver til 20-25 million tonn pegmatitt, men med muligens enda mer lengre ned i dybden.

Kjørbånn gruve, Langøy, Kragerø[23][rediger | rediger kilde]

I en rapport[24] fra 1995 av Norges Geologiske Undersøkelse heter det at det ble produsert 7000 tonn natronfeltspat på Langøy ved Kragerø. Det ble laget to sorteringer; hvit feltspat til porselen, og farget til flisproduksjon, henholdsvis til ca. 150 og 120 kroner/tonn FOB. Årstallet blir ikke oppgitt.

Li gruve, Evje[25][rediger | rediger kilde]

I 2020 ble det utvunnet ca. 150 tonn mikroklin-feltspat i Ligruve (Lid gruve) ca. 7 km sør-sørøst for Evje sentrum. Det har vært drift i denne gruve helt siden begynnelsen av 1900-tallet og er den største i sitt slag i Evje-Iveland distriktet. Feltspaten som blir utvunnet her er særdeles ren og blir brukt til dentale anvendelser, såkalt "tannspat". Alt feltspat blir eksportert til utlandet, særlig til Tyskland, men ofte også til Østerrike, Luxembourg og Japan. Åpen dagbruddet måler ca. 88x65 m, og i tillegg finnes det store underjordiske hul som delvis er fylt med vann. Eieren av Ligruve påstår at det er gruvetunneler på en dybde av 30 meter under vannets overflate.

Iveland[rediger | rediger kilde]

På slutten av 2010-årene skal det ha vært småskala gruvedrift på Beinmyr[26] i Iveland. På Knipane[27] har en gruve blitt gjenåpnet med tanke på å utvinne albitt-feltspat (natronspat). I 2019 ble en prøvesending sendt til Tyskland og kvaliteten viste seg å være tilfredsstillende.

Froland[rediger | rediger kilde]

Pr. 2021 finnes det ubekreftete rykter at det har vært drift/prøvedrift i Froland kommunen.

Statistikk om feltspat[rediger | rediger kilde]

Tabellen til høyre viser det som det finnes av tall om produksjon av feltspat i Norge. De aller fleste tall er hentet inn fra Norsk Bergverksdrift som førte statistikk over produksjon av alle malmer og mineraler. Disse publikasjoner er tilgjengelig på nettsiden til Statistisk Sentralbyrå. Det finnes sporadisk noen tall i Statistisk Årbok.

Det skilles mellom feltspat i stykker og feltspatmel. Det fantes en del feltspatmøller i Norge

Det finnes ingen sentrale registreringer om de mengder feltspat som ble tatt ut i de individuelle gruver. De finner man derimot i noen av de her nevnte NGU publikasjoner.

Etter 1961 eksisterer det ingen eller lite konkret informasjon om hvor mye feltspat eksporterte, inntil Glamsland ble operativ.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ulland, L.A. – Gruvedrift (s63-72) i Hanssen, J., Hansson, H., Larsen, O., (1994) Ytterst mot havet… Kystmuseet – Fedrenes Minne 50 år. Kystmuseet Fedrenes Minne, Hidra.
  • Ulland, L. A. Gruvepioneren Arnt Pettersen Veisdal og utvinning av feltspat og kvarts på Hidra 1850-1931. Artikkel i Julehilsen fra Flekkefjord 2016, side 17-22

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Rörstrand – Om porslin». www.rorstrand.se. Besøkt 17. mars 2021. 
  2. ^ «Feldspar» (PDF). U.S. Geological Survey. Besøkt 18. mars 2021. 
  3. ^ Storemyr, P. (2015). «Madammen som rodde langs Sørlandskysten og startet et mineraleventyr på 1700-tallet. Var det sånn i steinalderen og.». Per Storemyr Archaeology & Conservation. Besøkt 17. mars 2021. 
  4. ^ «Müller et al (2016) NORWEGIAN PEGMATITES I: Tysfjord-Hamarøy, Evje-Iveland, Langesundsfjord.» (PDF). Geological Society of Norway. Besøkt 17. mars 2021. 
  5. ^ «Glamsland». Store Norske Leksikon. Besøkt 16. mars 2021. 
  6. ^ «Glamsland». Norges Geologiske Undersøkelse. Besøkt 16. mars 2021. 
  7. ^ «Royal Copenhagen». www.royalcopenhagen.com. Besøkt 4. mars 2021. 
  8. ^ Storemyr, P. (2015). «Madammen som rodde langs Sørlandskysten og startet et mineraleventyr på 1700-tallet. Var det sånn i steinalderen og.». Per Storemyr Archaeology & Conservation. Besøkt 18. mars 2021. 
  9. ^ Andersen, O. (1931). Feltspat II. Forekomster i fylkene Buskerud og Telemark, i flere herreder i Aust-Agder og i Hidra i Vest-Agder. Nr 128b. Norges Geologiske Undersøkelse. ISBN 82-992203-2-7. 
  10. ^ Barth, Tom F.W. (1931). Feltspat III. Forekomster i Iveland og Vegusdal i Aust-Agder og i flere herreder i Vest-Agder Nr 128b. Norges Geologiske Undersøkelse. ISBN 82-992203-2-7. 
  11. ^ Bjørlykke, H. (1939). Feltspat V. De Sjeldne Mineraler på de Norske Granittiske Pegmatittganger. NGU Nr. 154. Norges Geologiske Undersøkelse. 
  12. ^ Barth, Tom F.W. (1931). Feltspat III. Forekomster i Iveland og Vegusdal i Aust-Agder og i flere herreder i Vest-Agder Nr 128b. Norges Geologiske Undersøkelse. ISBN 82-992203-2-7. 
  13. ^ Ulland, L.A. (1994). «Gruvedrift». Kystmuseet Fedrenes Minne, Hidra. Besøkt 20. mars 2021. 
  14. ^ «Hidra (Hitterø), Flekkefjord, Agder, Norway». Mindat.org. Besøkt 20. mars 2021. 
  15. ^ «fayancemuseum – Steintøy både til hverdag og fest». Grand Egersund. Arkivert fra originalen 2. mars 2021. Besøkt 20. mars 2021. 
  16. ^ «Gadolinite-(Y) fra Hidra». Mindat.org. Besøkt 20. mars 2021. 
  17. ^ «Aeschynite-(Y) fra Hidra». Mindat.org. Besøkt 20. mars 2021. 
  18. ^ «Euxenite-(Y) fra Hidra». Mindat.org. Besøkt 20. mars 2021. 
  19. ^ Ihlen, P.M, Müller, A. (2009). «Forekomster av Myren kvarts langs Hardangerfjorden» (PDF). Norges Geologiske Undersøkelse. Besøkt 18. mars 2021. 
  20. ^ Sverdrup, T.L. (1960). «Pegmatittgangene på Avløypneset mellom Hillesvåg og Mølstrevåg N for Haugesund, Sveio kommune, Hordaland fylke.» (PDF). Norges Geologiske Undersøkelse. Besøkt 18. mars 2021. 
  21. ^ «Glamsland». Store Norske Leksikon. Besøkt 16. mars 2021. 
  22. ^ «Glamsland». Norges Geologiske Undersøkelse. Besøkt 16. mars 2021. 
  23. ^ «Sam Lunøe's Quarry, Langøy, Kragerø Archipelago, Kragerø, Vestfold og Telemark, Norway». Mindat.org. Besøkt 18. mars 2021. 
  24. ^ Olerud, S. (1995). «Norges mineralressurser – produksjon og potensiale» (PDF). NGU. Besøkt 18. mars 2021. 
  25. ^ «Li 02 Feldspar Quarry (Li gruve), Li, Evje og Hornnes, Agder, Norway». Mindat.org. Besøkt 18. mars 2021. 
  26. ^ «Landås 07 Feldspar Quarries (Beinmyr quarries), Landås, Iveland, Agder, Norway». Mindat.org. Besøkt 18. mars 2021. 
  27. ^ «Ljosland 10 Feldspar Quarry (Storsynken), Ljosland, Iveland, Agder, Norway». Mindat.org. Besøkt 18. mars 2021. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Feltspatdrift_i_Norge&oldid=23524768»