Fakaofo
| Fakaofo | |||
|---|---|---|---|
 Satellittfoto av Fakaofo | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Stillehavet | ||
| Areal | 4 km² | ||
| Administrasjon | |||
| Land |  Tokelau | ||
| Demografi | |||
| Befolkning | 568 (2019) | ||
| Befolkningstetthet | 142 innb./km² | ||
| Posisjon | |||
 Fakaofo 9°22′48″S 171°13′08″V | |||
Fakaofo er en av de tre atollene som utgjør det selvstyrte nyzealandske territoriet Tokelau i det sørlige Stillehavet. Den er også kalt Bowditch-øya.
Geografi[rediger | rediger kilde]
Fakaofo er den sørligste av de tre øyene i Tokelau. Atollen har en landmasse på 4 km², der 2,49 km² egner seg til dyrking av kokospalmer og andre trær. Det finnes mange felt for dyrking av pulaka, en type taro. Lagunen er på 59 km².[1] Det er kraftig nedbør. Ferskvannsforsyningen er vanskelig.
Atollen er lukket og uten dype passasjer mot havet, slik at det er vanskelige ankrings- og havneforhold.[2]
Historie[rediger | rediger kilde]
Analyser av karbondatering indikerer at Fakaofo og Atafu har hatt kontinuerlig bosetting fra minst 750–550 år siden og fram til den første europeisk kontakten i 1765.[3]
Fakaofo var den mest folkerike og mektigste av atollene og Tokelau ble samlet til én politisk enhet under ledelse av folk fra Fakaofo.[4]
Tokelau ble først kjent for europeere fra andre halvdel av 1700-tallet, men Fakaofo var den siste atollen som ble kjent. Det er flere krav på å ha oppdaget Fakaofo. Kaptein Smith på hvalfangstskuten «General Jackson» fra Bristol i Rhode Island anses som den første utlending som kom til Fakaofo. Det skjedde i 1835. Imidlertid er det mulig at USS «Dolphin» og Hiram Paulding besøkte atollen i 1825, men da uten at amerikanerne forsto at det var en tredje tokelauisk atoll.[5]
Midt på 1800-tallet ble atollen rammet av flere katastrofer. Folketallet på Fakaofo ble påvirket av sykloner og tørke. Det var hungersnød mellom 1846 og 1852. Katolske misjonærer tvang i 1852 omkring 500 av innbyggerne til å reise til Uvea.[6] Omkring 90-100 innbyggere var tilbake. Dysenteri tok livet av 64 innbyggere. Peruanske slavehandlere bortførte 140 personer, 54 % av befolkningen, i februar 1863.[7] Etter katastrofene var det omkring 60 personer igjen på Fakaofo. Seks av disse var menn, to av dem tokelauere.[6]
Befolkning[rediger | rediger kilde]
Fakaofo hadde i 2019 en befolkning på 568,[8] opp fra 506 i 2016.[9] I 2013 var befolkningen på 515.[10]
I landsbyen på Fakaofo ble det etter hvert for liten plass, og fra 1966 ble det reist nye bygninger og boliger på en småøy i nærheten, Fenuafala. Her ble også ny skole og sykehus plassert.[11] Fenuafala ligger to kilometer vest for den opprinnelige landsbyen,[12] som kalles Fale (ordet betyr landsby).
Folketellingen i 2011 viste at 34 % av befolkningen var under 15 år og 46 % under 20 år.[13] 57,8 % av innbyggerne på Fakaofo hadde ved folketellingen i 2011 helt tokelauisk bakgrunn.[14] Den kongregasjonalistiske kirke har tilslutning fra 68,9 % av befolkningen på Fakaofo (2011).[15]
Samfunnsforhold[rediger | rediger kilde]
Det er ett befolkningssentrum på atollen, fordelt på to av småøyene.[16]
Atollen har sykehus og skole.[17] 62,7 % av innbyggerne over 15 år var i 2011 sysselsatt i lønnsarbeid.[18]
Nesten hele befolkningen (98,8 %) bodde i 2011 i bolighus av europeisk type, 90,6 % av boligene hadde private dusjfasliteter i tilknytning til boligen. 95,3 % av husholdningene hadde fryseboks, 80 % hadde telefon. 78,8 % % av husholdningene disponerte aluminiumsbåt, 76,5 % med påhengsmotor.[19]
Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]
Atollen styres av et eldsteråd, taupulega. Landsbyen har en ordfører, pulenuku, og en representant utad, faipule. De som har disse vervene er automatisk medlem av Tokelaus regjering. Fakaofo hadde i 2014 sju representanter i Tokelaus lovgivende forsamling, Fono Fakamua (engelsk: General Fono).[20]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Green og Green, 2007, s. 237.
- ^ Lal, Brij V. og Kate Fortune (red.): The Pacific Islands: An Encyclopedia, Honolulu: University of Hawai'i Press, 2000, s. 611.
- ^ Petchey, Fiona , David J. Addison og Andrew McAlister: «Re-interpreting old dates: Radiocarbon determinations from the Tokelau Islands (South Pacific)», Journal of Pacific Archaeology, bd. 1, nr. 2, 2010, s. 161-167.
- ^ Green, Valerie J. og Roger C. Green: «An accent on atolls in approaches to population histories of Remote Oceania», i Patrick V. Kirch og Jean-Louis Rallu (red.): The Growth and Collapse of Pacific Island Societies. Archaeological and Demographic Perspectives, Honolulu: University of Hawaii Press, 2007, s. 236 og 246.
- ^ Huntsman, Judith og Antony Hooper: «"Who really discovered Fakaofo..."?» Arkivert 1. desember 2020 hos Wayback Machine., Journal of the Polynesian Society, bd. 95, nr. 4, 1986, s. 461-467.
- ^ a b Green og Green, 2007, s. 246-247.
- ^ Maude, H.E.: Slavers in Paradise. The Peruvian Slave Trade in Polynesia, 1862–1864, Stanford: Stanford University Press, 1981, s. 192.
- ^ Final Count. 2019 Tokelau Population Count, Tokelau National Statistics Office, 2020.
- ^ Final population counts: 2016 Tokelau Census, Tokelau National Statistics Office og Statistics New Zealand, 2016.
- ^ Final count. 2013 Population Count, Tokelau National Statistics Office, 2013, s. 3.
- ^ Hoëm, Ingjerd: «Introduction», i Ingjerd Hoëm, Even Hovdhaugen og Arnfinn Muruvik Vonen: Kupu Mai Te Tutolu. Tokelau oral literature, Oslo: Scandinavian University Press, The Institute for Comparative research in Human Culture, 1992, s. 4f.
- ^ «Fakaofo background» Arkivert 13. april 2014 hos Wayback Machine., Tokelau Mind Your Language Board - Komiti O Tau Gagana Tokelau.
- ^ Fakaofo atoll profile: 2011 Tokelau Census of Population and Dwellings, Wellington: Statistics New Zealand, 2012, s. 9.
- ^ Profile of Tokelau Ata o Tokelau Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine., 2012, s. 27.
- ^ Profile of Tokelau Ata o Tokelau, 2012, s. 29-30.
- ^ Tokelau. Pacific Lighthouses. Renewable energy opportunities and challenges in the Pacific Islands region Arkivert 13. april 2014 hos Wayback Machine., International Renewable Energy Agency, 2013, s. 2.
- ^ Lal, Brij V. og Kate Fortune (red.): The Pacific Islands: An Encyclopedia, Honolulu: University of Hawai'i Press, 2000, s. 613.
- ^ Fakaofo atoll profile: 2011 Tokelau Census of Population and Dwellings, Wellington: Statistics New Zealand, 2012, s. 19.
- ^ Fakaofo atoll profile: 2011 Tokelau Census of Population and Dwellings, 2012, s. 19-24.
- ^ «How Tokelau is Governed», Tokelaus regjering.