Etnomedisin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
J.F.C. Hecker: Die grossen Volkskrankheiten des Mittelalters. Berlin 1865.
Gedoppelter Handgriff der Justine Siegemundin, som først ble publisert i 1690. Kobberstikket er fra 2. utg. 1723.

Etnomedisin (av gresk ethnos som betyr «folk») eller folkemedisin er et sammenliknende studium av hvordan folk klassifiserer, oppfatter og søker måter å helbrede sykdommer.

Etnomedisinen er en del av etnobotanikken, og en undergruppe av medisinsk antropologi, som særlig konsentrerer seg om å kartlegge tradisjonell medisin. Kildene er i mindre grad basert på skriftlige kilder, men forekommer ofte som muntlig traderte kunnskaper og helbredelsesmåter, slik de har vært tatt vare på og har blitt utført gjennom århundrer.[1]

Magisk og rasjonell medisin[rediger | rediger kilde]

Det kan ofte være vanskelig å skjelne mellom de rituelle og magiske elementer i utøvelsen og de rasjonelt begrunnede sider av den folkelige medisinske praksis. Det kan dessuten opptre psykologiske ringvirkninger ved bruk av supranormale eller «overnaturlige» handlinger, f.eks. som reaksjon på helbrederens bruk kommandospråk: «Stå opp og gå!»[2]

Til de rasjonelle midlene, basert på århundrer med prøving og feiling, hører bruken av urter, ulike former for bandasjering, og det en regner som den eldste av alle former for helbredse; den antiseptiske metode – å blåse på eller slikke på sår -.

Kunnskaper om etnomedisin ble i hovedsak formidlet via:

  • a. muntlig tradisjon,
  • b. folkelige legebøker (lærde-, astrologiske-, og jordmorsbøker], og
  • c. svartebøker.

Årsakssammenheng[rediger | rediger kilde]

Tegning fra et 1200-talls manuskript av Pseudo-Apuleius’ Herbarium, som viser en liggende, gravid kvinne, mens jordmoren med en poleimynte i hånden lager en eliksir med støter og morter.
Medisinplanten polei mynte (mentha pulegium).

Sykdommer ble gjerne sett på som straff eller som resultatet av en overtredelse. Slikt kunne skyldes at en hadde brutt et tabu, at en var blitt angrepet av en sykdomsdemon,[3] eller noen ved hjelp av magiske gjenstander påfører den enkelte skadeverk.

I svartebøkene omtales sykdomsdemonene som mara, tussen eller ikti (dvs. gikta), og disse kunne enten være menneskeliknende vesener eller i dyreskikkelser (for eksempel tannverksorm).

Helbrederen[rediger | rediger kilde]

De som drev med helbredelse var gjerne etter sin tilnærmelsesmåte og utøvelse av legerådene omtalt som signere, kloke (koner og menn), runekaller, ganfolk eller trollmenn og –kvinner. Fremgangsmåten var gjerne at en foretok en diagnostisering av sykdommen og dens årsak. I trollformlene foregikk diagnosen ved opplesning av teksten, hvor en hellig person møter sykdomsdemonen og spør den ut hva den har fore. Demonen forteller da hva dens ærend er, for eksempel å knuse marg og bein eller suge blod. Dermed går en over i neste fase hvor den hellige person forviser demonen til et øde sted.[4]

Det var først på 1800-tallet at lek og lærd medisin kom i et mer markant motsetningsforhold, og lovverket ble formet slik at en søkte å forhindre de alternative helbrederne i å utøve yrket.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Acharya og Anshu 2008, s. 440ff.
  2. ^ Bergh og Edvardsen 1990, s. 71.
  3. ^ Grambo 1979, s. 54.
  4. ^ Grambo 1979, s. 32f.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Deepak Acharya og Shrivastava Anshu: Indigenous Herbal Medicines: Tribal Formulations and Traditional Herbal Practices, Aavishkar Publishers Distributor, Jaipur (India) 2008. ISBN 9788179102527.
  • Richard Bergh og Erik H. Edvardsen: Mannen som stoppet hurtigruta. Historier og sagn om noaiden Johan Kaaven. Grøndahl & Søn forlag. Oslo 1990. ISBN 82-504-1771-2
  • Olav Bø: Folkemedisin og lærd medisin. Norsk medisinsk kvardag på 1800-talet. Det Norske Samlaget. Oslo 1972.
  • Ronald Grambo: Norske trollformler og magiske ritualer. Universitetsforlaget. Oslo 1979. ISBN 82-00-01954-3.
  • Ingjald Reichborn-Kjennerud: Vår gamle trolldomsmedisin I-V. Oslo 1928-1947.
  • Ingjald Reichborn-Kjennerud, Fredrik Grøn og I. Kobro: Medisinens historie i Norge. Grøndahl & søns forlag. Oslo 1936. (Ny utgave. Kildeforlaget. Oslo 1985. ISBN 82-990896-5-4)
  • Carol Ann Rinzler: Dictiopnary of Medical Folklore. Fact and Fiction in Traditional Remedies. Wordsworth Reference. 3. Edition. Hertfordshire 1994. ISBN 1-85326-323-0.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]