Erstatningsdirektoratet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Erstatningsdirektoratet (ED) hadde sitt juridiske grunnlag i landssvikanordningen og ble opprettet som et midlertidig organ av London-regjeringen i henhold til kapittel III i provisorisk anordning av 15. desember 1944. Direktoratet trådte i virksomhet 19. mai 1945 med Jens Christian Hauge som sjef. Hauge ble sekretær for Einar Gerhardsen og kort tid etter forsvarsminister i Gerhardsens andre regjering. Sjur Lindebrække [1]ledet Erstatningsdirektoratet i en kort periode 1945–46, deretter ble Høyesterettsadvokat Carl August Hans Jacob Gulbranson direktør for Erstatningsdirektoratet[2] i 1946. Gulbranson ledet direktoratet til nedleggelsen i 1952.

Direktoratet ble administrativt underlagt Justisdepartementet, men på samme måte som Riksadvokaten var Erstatningsdirektoratet bare undergitt Kongens instruksjonsmyndighet, og det hadde også i noen utstrekning selvstendig påtalemyndighet.

Direktoratet utgjorde i en periode et ganske stort apparat, med et hovedkontor i Oslo og en representant i hvert fylke. I enkelte fylker fantes det i tillegg distriktsrepresentanter underlagt fylkesrepresentanten.

Jurister, økonomer og revisorer gikk gjennom økonomisk landssvik og forretningsmessig samarbeid mellom nordmenn og den tyske okkupasjonsmakten. Til sammen ble 62 000 saker behandlet, og Erstatningsdirektoratet ila via domstolene bøter, inndragninger og erstatninger for 290 millioner. På grunn av ettergivelse, benådning, dødsfall og lignende bortfalt nesten en tredjedel av beløpet.

Oppgaven var å gjøre økonomisk ansvar gjeldende overfor Nasjonal Samlings medlemmer og sympatisører, med basis i landssvikanordningens kollektive skyldansvar, og å oppspore verdier som tilhørte dømte og mistenkte. Erstatningsdirektoratet sto også for forvaltningen av midlene og hadde også myndighet til å overta forvaltningen av ikke-dømtes formue – dette ble ifølge leksikale opplysninger gjort i ca. 3 000 tilfeller.[trenger referanse]

Erstatningsdirektoratet ble nedlagt 1. juli 1952.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Om landsvikoppgjøret, en innstilling fra et utvalg nedsatt for å skaffe tilveie materiale til en innberetning fra Justisdepartementet til Stortinget. Utvalget ble oppnevnt 22. desember 1955, innstilling avgitt 11. januar 1962.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lindebrække, Sjur (1983). Tro og Tillit. Oslo: Aschehoug,. s. 22. ISBN 82-03-11323-0. 
  2. ^ Christophersen, Rolf. Medlemmer av den Norske Sakførerforening 1. juli 1950. H. Aschehoug & CO (W. Nygaard), Oslo 1951. 

Kilder[rediger | rediger kilde]