Emil Maurice

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Emil Maurice med Blodordenen

Emil Maurice (født 19. januar 1897 i Westermoor i Tyskland, død 6. februar 1972 i München) var Adolf Hitlers personlige livvakt, venn («Duzfreund» = som sier «du» til hverandre) og fungerte ofte som hans sjåfør.

På grunn av sitt vennskap med Hitler ble Maurice til tross for sin delvis jødiske herkomst tolerert i Rikskanslerens omgivelser. Da Heinrich Himmler forsøkte å fjerne Maurice derfra nettopp på grunn av den bakgrunnen, ble han beskyttet av Hitler og formelt erklært til Ehrenarier (æresarier).

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Westermoor, og ble utdannet som urmaker. Oldefaren, Charles Maurice Schwartzenberger, var jødisk. Utenom arbeidet levde han en bohemtilværelse, og var gjerne bevæpnet. I 1919 meldte han seg inn i Deutsche Arbeiterpartei, og da dette ble reorganisert som NSDAP ble han medlem nr. 19.

I 1920 organiserte Ulrich Graf Ordnertruppe, en gruppe innenfor partiet som skulle beskytte Hitler på offentlige møter. Maurice ble med i gruppen, og både han og Graf hevdet senere å ha vært «den første SA-mann». 19201921 var han SAs første leder og deltok i å så ned oppstanden i Øvre Schlesien 1919–1921 med Frikorps Oberland. Etterhvert ble Maurice utpekt til å være Hitlers personlige livvakt.

Han ble fengslet sammen med Hitler og Rudolf Hess i Landsberg fengsel etter det mislykkede ølkjellerkuppet. Han deltok her i arbeidet med med å ta diktater til Mein Kampf og er omtalt i boken.

Han var ikke populær i partikretser. Han var mørk i håret og var av fransk og antatt jødisk avstamning. Sommeren 1924 viste han seg å være interessert i Hitlers niese Geli Raubal, som Hitler også ser ut til å ha vært forelsket i. Han fortsatte å være en rival for hennes gunst frem til hennes død under uklare omstendigheter i 1931. I motsetning til andre som var innblandet i denne affæren klarte Maurice seg uskadd gjennom den. Han ledet selv gruppen som drepte Bernhard Stempfle, som hadde snakket for høyt om affæren.

I 1925 ble SS opprettet, med Hitler som medlem nr. 1 og Maurice som medlem nr. 2. Han oppnådde rangen SS-Oberführer (tilsvarende brigader). Heinrich Himmler, som ble Reichsführer-SS i 1929, var nr. 168, og ettersom lavt medlemsnummer hadde mye å si i NSDAPs organisasjoner er det spekulert i om Himmler manipulerte ut Maurice, blant annet gjennom de tidligere nevnte rykter om jødisk avstamning.

Han lot foreta en undersøkelse, ved Rasse- und Siedlungshauptamt (RuSHA), og det viste at Maurices slektstre ikke kunde oppvise arisk renhet helt tilbake til 1750, noe som var kravet for SS. Hans farfars far var jøde. Ærendet fikk imidlertid sin avslutning den 31. august 1935, da Himmler, på Hitlers ordre, motvillig gjorde et unntak fra SS' raseregler. I dokumentet, undertegnet av Himmler, står det blant annet:

«Føreren har i dette eksesjonelle tillfelle besluttet at Maurice og hans brødrr får forbli i SS, ettersom Maurice har vært hans allera første følgesvenn, og ettersom han og hans brødre og hele familien Maurice har tjent bevegelsen med sin usedvanlige tapperhet og lojalitet under de første og mest slitsomme månedene og årene.»(Kilde: Reichsführer-SS Heinrich Himmler, den 31. august 1935).[1]

Hitler utnevnte deretter Maurice til Ehrenarier, «æresarier».

Under De lange knivers natt, utrensningen av påstått illojale SA-medlemmer i 1934, var Maurice sammen med Hitler hele natten. Han skjøt de to SA-lederne Scheinhuber og Schmidt i München etter at Hitler hadde hatt et raserianfall og holdt på å skyte dem personlig, og han var en av de som henrettet Edmund Heines og hans unge sjåfør, som ble funnet i seng med hverandre.

I 1937 ble han leder for Landeshandwerksmeister, en sammenslutning av profesjonelle kunsthåndverkere i München. Under andre verdenskrig tjenestegjorde han i årene 1940 til 1942 som offiser i Luftwaffe. Etter krigen ble han i 1948 dømt til fire års fengsel i en arbeidsleir.

Maurice arbeidet som urmaker i München etter at han ble løslatt. Han døde i 1972 og ble begravet på gravlunden Nordfriedhof i München.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Emil Maurice Grouping». Wehrmacht Awards (engelsk). Arkivert fra originalen 21. juni 2013. Besøkt 12. mars 2011. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 – 
Oberste SA-Führer
Etterfølger:
 Hans Ulrich Klintzsche