Eldhus
Et eldhus, størhus eller bryggerhus er en enkel, vanligvis ettroms bygning som inneholder et eller flere ildsteder, og som brukes til baking, brygging, matstell, klesvask og til å lage sørpe til feet,[1][2] det man med et moderne ord kan kalle grovkjøkkenvirksomhet.[3]
I Gulatingsloven er stue, bur og eldhus nevnt som bygninger på gården, og funksjonsdelingen mellom bolig, lager og grovkjøkken må derfor være gammel i Norge.[3] Eldhuset tilhørte innhus-delen av gårdstunets bygninger.[3]
I sammenbygde hus, som Nedeneshuset, og i større hus, som midtpipehuset, på 1800-tallet, ble bryggerhuset et rom i våningshuset, ofte i kjelleren hvor det ble plass til både bakerovn og vaskekjeller.
Terminologi og utbredelse
[rediger | rediger kilde]
Bygningen kalles på norrønt «steikara-hús» – som gjenspeiles i størhus og på dansk «stegers»[trenger referanse]. På norsk er navnene bakarstue, bryggerhus, masstu eller mastu (matstue), struss, størhus og sørpehus brukt.[1][3]
Østlandet og Agder
[rediger | rediger kilde]På flatbygdene på Østlandet, omkring Oslofjorden og i Agder er bryggerhus blitt den vanlige betegnelsen på den hustypen som andre steder i landet kalles eldhus, dvs. et hus for alt grovere arbeid på en gard som krevde ild – slakting, brygging, baking, klesvask, farging og lysstøping. Bryggerhuset var opprinnelig en egen bygning, men ble fra 1700-tallet ofte et rom i et større våningshus. I hus fra slutten av 1800-tallet er som regel bryggerhuset et rom i kjelleren med grue og bakerovn.
Østerdalen
[rediger | rediger kilde]Også i Østerdalen kalles det bryggerhus, og vanlige funksjoner var baking, brygging, slaktning og klesvask.[4] I Nord-Østerdalen skiller man mellom masstu til mjølkestellet, og eldhus som grovkjøkken forøvrig: til slakting, brygging, ysting, baking og vasking. Det kunne også brukes som oppholdsrom om sommeren – sommerstue.[5] Skillet mellom masstu og eldhus er også kjent fra Budalen i Gauldalen.[6]
Trøndelag
[rediger | rediger kilde]I Trøndelag var den vanlige betegnelsen masstu, men også eldhus og bekkstuggu brukes.[7][8]
Voss
[rediger | rediger kilde]På Voss ble huset kalt eldhus, og kunne gjerne være en tidligere årestue som var gått ut av bruk som bolighus. Oppgavene her var flatbrødbaking, ysting, klesvask, ølbrygging og kjøttarbeid etter slakting.[9]
Markesamisk
[rediger | rediger kilde]Eldhus er også kjent fra markesamiske gårdsbruk i Ofoten.[10]
Sverige
[rediger | rediger kilde]Eldhus med samme funksjoner som i Norge (kök, mat- och sovrum) er kjent fra Dalarna og Härjedalen.[11]
Innhold og funksjoner
[rediger | rediger kilde]Eldhuset var gjerne en kvinnearbeidsplass, og inneholdt gjerne en arbeidsbenk og et stort langbord. Huset kunne også inneholde overnattingssted for gjester.
Utstyret kunne være en storgryte eller bryggepanne, en nedmurt takke eller bakstehelle, en brødovn og en båsovn/peis.
Eilert Sundt mente i sin Bygningsskik paa Bygderne i Norge (1862) at eldhuset noen steder kunne være et av gårdstunets to opprinnelige bygninger: boligen.[12] Det andre var forrådshuset. Sundt mente så at det opprinnelige, simple bolighuset var degradert til eldhus etter at det ble bygget bedre bolig. Noen steder ble eldhuset også brukt som sommerstue, til overnatting om sommeren eller for gjester. Sundt mente imidlertid at det vanlige var særskilte eldhus, bygget for dette formålet. Sundt hadde også sett gamle eldhus med åpen ljore, årestuer, i Setesdal og Østerdalen.
Eldhuset kan være en egen bygning, eller det kunne være et rom i kjelleren. Det siste var ofte tilfelle fra siste halvdel av 1800-tallet.[13][14]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b (no) «Eldhus» i Store norske leksikon
- ^ Stigum, Hilmar (1978). «'The study of man', evolusjonstanken og det historiske perspektiv». Artikler i allmenn etnologi. Oslo: Institutt for folkelivsgranskning, Universitetet i Oslo. s. 13-36. ISBN 8255060049. [Først trykt i For bygd og by 1946]
- ^ a b c d Tobiassen, Anna Helene (1984). Byggeskikk i norske bygder: et forelesningskompendium. Oslo: Institutt for etnologi, Universitetet i Oslo. s. 19, 56-59. ISBN 8255060278.
- ^ Sveen, Kåre (1941-) (1996). Glomdalsmuseet: veiviser til friluftsmuseet. Elverum: Glomdalsmuseet.
- ^ Spangen, Amund (1993). Bygge og bo i Nord-Østerdalen. Oslo: Bonytt. s. 122. ISBN 8253070390321 Sjekk
|isbn=-verdien: invalid prefix (hjelp). - ^ Berg, Arne (1968). Norske gardstun. Oslo: Universitetsforlaget. s. 236.
- ^ Trønderlåna - trøndertunet. Oslo: Landbruksforlaget. 1982. s. 24. ISBN 8252905692.
- ^ Dybdahl, Audun (1994). Hus for folk og fe: hustyper og byggeskikk i Inn-Trøndelag. Steinkjer: Steinkjer museum. s. 19. ISBN 8299186846.
- ^ Helleve, Aslak T. (1929-) (1991). Garden og tunet. [Voss]: Voss folkemuseum. s. 10.
- ^ Myrvoll, Marit (1995). Markesamisk gårdstun: Gállogiedde i Evenes. Bodø: Nordland fylkeskommune. ISBN 8291138206.
- ^ Nordisk kultur. Bind 17 : Byggnadskultur. Stockholm: Bonnier. 1953. s. 308.
- ^ Sundt, Eilert (1817-1875) (1862). Bygningsskik paa Bygderne i Norge. Kristiania. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 31. august 2016.
- ^ Gulbrandsen, Sigurd R. (1914). Moderne villaer og hjem: tegninger. Kristiania.
- ^ Gardåsen, Tor Kjetil (1950-) (1977). Byggeskikk og boligforhold i Solum 1870-1910: hus og husbruk blant bonde- og industribefolkning i Nedre Telemark rundt århundreskiftet. Oslo: Universitetet i Oslo, Inst.for folkelivsgransking. ISBN 8255060006.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata