Elbuss

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kinesiskbygd BYD K9 batterielektrisk buss i Shenzhen, 2012.

Elbuss er en forkortelse for elektrisk buss, det vil si et busskjøretøy med strømdrift. Det finnes forskjellige drivealternativer basert på enten eksterne eller interne elektrisitet, men to hovedtyper er mest utbredt; trolleybussen med eksterne elektrisitet fra strømførende kontaktledninger man kobler seg på med strømavtagere og batteribussen med interne elektrisitet fra batterier bygd inn i busskjøretøyet.

I nyere tid har trolleybussen tapte terrenget mot den batterielektriske bussen etter hvert som bedre batteriteknologi med større kapasitet, kortere opplading og større driftsøkonomiske fordeler oppsto i det tjueførste århundret. Buss med alternative drivsystemer har også blitt utviklet fram, blant annet solcellebuss med solcelledrift for eksempel. Det finnes meget forskjellige ladesystemer og motoralternativer uansett om det er en trolleybuss eller batteribuss siden slutten på 1800-tallet, som vedvarer i dag (august 2020) mellom de mange bussprodusentene som den kinesiske BYD (Build Your Dreams).

Elbuss i Norge[rediger | rediger kilde]

Norge har hatt elbuss fra meget gammelt av, ettersom den første elbussen var en trolleybuss bygd av den tyske Max Schiemann & Co for Drammens Elektriske Bane i Drammen som del av en serie på fire busser i 1909. Den var den første av 182 trolley- og duobusser fram til 1994, de fleste bygd dels eller helt i Norge, for tjeneste i Drammen, Oslo, Stavanger og Bergen.[1] Den første ordinære batterielektriske bussen kom til Norge i april 2015 da to buss ble satt i trafikk mellom Stavanger og Sandnes[2], men det første batterielektriske passasjerkjøretøyet kom allerede til Norge i 1903. Det var en Lohner-Porsche fra april 1903 bygd av Ferdinand Porsche, som var ment for reklamering og personkjørsel med opptil seks mennesker om bord.[3] Dette kjøretøyet som defineres som taxi i ettertiden, er bevart i Norsk teknisk museum.

Fram til 2015 hadde den batterielektriske bussen med unntak av trolleybussen som overlevd i Bergen fram til det tjueførste århundret med en veldokumentert bakgrunn, en omflakkende historie i Norge. Elbil AS i Førde, Sogn hadde i 1968-1972 prøvd å utvikle fram batterielektriske kjøretøyer på egne initiativ, og i slutten utviklet, bygd og levert tre prototypekjøretøyer som kassevogner til Postverket i Oslo. Disse skulle være basisen for minibuss med strømdrift man vil sette i produksjon. Men firmaet gikk konkurs, så de tre kassevognene forbli i utprøvningsstadiet. Konstruksjonsmessig sett var de tre kjøretøyer minibusskjøretøyer.[4] Etter hvert som trolleybussen avskaffes med tiden, slik at bare Bergen har disse på Linje 2 (august 2020), har begrepet «elbuss» mer og mer blitt brukt på den batterielektriske bussen som forkortes til batteribuss.

Det finnes hybridløsninger som kan kombinere strømdrift med forbrenningsdrift, blant annet duobuss og hybridbuss. Det finnes også eksempler hvor strømproduksjon er ment for sekundære tjenester som klimaanlegg og belysning, da man montere solcellepaneler på busskjøretøyer som bevitnet i Ringerike i 2018.[5]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Busstypene[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aspenberg, s. 28
  2. ^ Dette blir Norges første elbusser
  3. ^ Elbil på norsk, s. 20-21
  4. ^ Elbil på norsk, s. 52-56
  5. ^ Verdens første rutebuss med solpanel

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]