Kontaktledning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kontaktledning over en jernbanelinje

En kontaktledning er en elektrisk strømførende ledning som er spent over sporet til en jernbane-, forstadsbane- eller sporvogns-trasé for å tilføre elektrisk energi til rullende materiell. Hele systemet med master, isolatorer, utliggere etc., samt selve kontaktledningen med eventuell bæretråd, kalles et kontaktledningssystem (KL-system). Tråden forlegges i et «sikk-sakk»-mønster. Dette for å få en jevn slitasje av strømavtakeren på togmateriellet som skal kjøre på linja, for å opprettholde gode dynamiske egenskaper samt mulighet for lengre avstander mellom mastene der banen går i kurver. På eldre anlegg er utslaget normalt om lag 40 cm til hver side fra sporets midtlinje. Ved nybygging benyttes et utslag på 30 cm.[1]

Der kontaktledningene går gjennom tunneler, er høyden over skinnene ved eldre anlegg redusert, noen steder er den helt nede i 4,85 meter, mot den normale høyden på 5,60 meter. Slike høydeendringer er lite gunstig ved høy hastighet. I dag bygges derfor nyanlegg for høyhastighetstog slik at kontaktledningene har samme høyde i tuneller som på åpne strekninger.[1]

Luftledning er et annet navn på den ledningen som henger over skinnegangen ved elektrifiserte jernbanestrekninger. Lokomotivet eller motorvognen som trafikkerer strekningen tar opp strømmen gjennom en pantograf på taket. Systemet blir også brukt til sporvogn. Tidligere hadde alle de fire vestlige T-banelinjene i Oslo luftledning, men samtlige av dem er nå ombygget til strømskinnedrift.

Norske kontaktledningsanlegg[rediger | rediger kilde]

Det er hovedsakelig kontaktledningsanleggene Tabell 54, System 35, System 20 og System 25 som brukes på jernbanen i Norge i dag. Disse anleggene er designet for for foskjellige hastigheter.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Jernbaneverkets hefte "Slik fungerer jernbanen"