Eikehjul

Må ikke forveksles med Eike (hjul).

Eikehjul, kjerrehjul eller redskapshjul

Eikehjul, kjerrehjul eller redskapshjul er hjul satt sammen av eiker, innfelt mellom et nav og en ring av felg-deler. Eikehjulet var antakelig en utvikling fra platehjul for å redusere vekt og øke styrken, og ble mest brukt på to- og firehjulede vogner. Hjultypen ble hovedsakelig laget av tre, men kunne også lages av metall. Beslektede moderne former er hjul med eiker av metallstrenger, som skiller seg ut ved at de i stedet for trykk tar opp strekk og dermed kan gjøres lettere, og er populære på sykler. En spesiell type eikehjul er også artillerihjul, som omgår problemet med navet av tre som hjulets svakeste del ved at eikene boltes fast i et todelt stålnav.

De eldste bevarte eikehjulene er fra bronsealderen, fra Armenia i Vest-Asia og Hallstatt i Europa. Fra Danmark er de kjent fra siste del av førromersk jernalder. Felger beslått med jernringer ser ut til å ha gått ut av bruk i Europa etter romertida. Det samme gjelder bøssinger, og andre jernbeslag. Ulike former for jernbeslag på felgene kommer i bruk igjen i middelalderen, men først på 1700-tallet tas helsmidde ringer igjen i bruk. Eikehjul gikk gradvis ut av bruk etter andre verdenskrig, erstattet av helstøpte felger og hjul med eiker av metallstrenger. Parallelt ble betegnelsen felg utvidet til å benevne hele den delen av hjulet hvor nav, eiker og felg er støpt, stanset eller sveiset sammen i ett stykke.

Eldre typer i Nord-Europa

Fireeikerhjulet

Hjul med fire eiker på Trundholmsvognen fra eldre jernalder. Både vogn og hest er utstyrt med hjul.

Arkeologien Gordon Childe antok at den lette stridsvognen med sine eikehjul spredte seg raskt fra det nåværende Armenia, ble kjent i Mykene ca. 1500 f.Kr. og kom i bruk i det sørlige Skandinavia omkring 1000 f.Kr. Her kjenner vi den fra helleristninger og i form av Solvogna fra Trundholms mose på Sjælland. Hjul med fire eiker forble i bruk på lette kappkjøringsvogner i Hellas og Rom.

Dejbjergtypen

En av Dejbjergvognene fra førromersk jernalder. Den er antakelig laget i Sentraleuropa, men hjulene er reparert med jern fra dansk myrmalm til felgbåndene.

I Norden finner vi mangeeikede hjul fra eldre jernalder, med Dejbjergvognene som det fremste eksempelet. Hjulene er teknologisk avanserte med fint utformede navbøssinger, støpt i bronse og dreid. Navet er ser til og med ut til å ha hatt en form for rullelager! Felgen er laget av ett stykke tre som er bøyd i ring. Et bronsebeslag dekker skjøten, og hjulene har hatt felgringer av jern.

Osebergtypen

Eikehjul fra Osebergfunnet

Hjulene til Osebergvogna har felgring av bøk, satt sammen av seks stykker, hver med to eiker innfelt og holdt sammen av dømlinger. Felgen er ca. 24 cm tjukk og ca. 4-5 cm bred og svakt buet ved ytre og indre kant. Av de tolv eikene av eik er åtte ca. 45 cm og fire ca. 47 cm lange, plassert med to korte mellom hver lang. De går tvers gjennom felgen og er festet med kile. Navet i bøk er ca. 40 cm langt, sigarformet ca 23 cm diameter på midten og 10-12 cm ved endene.

Hjul av samme type med høy felg og sigarformet nav er funnet blant annet i Vimose på Fyn og i Astrup banke i Sønderjylland, og finnes i Danmark tilbake til eldre jernalder, ofte med nav og felger av or. På hjul av denne typen med svært tjukk felgring lar det seg ikke gjøre å montere nav, eiker og felg samtidig, slik man kan med andre eikehjul. I stedet er felgkransen montert først. Deretter er de sylindriske eikene slått gjennom ringen og inn i navet.

Middelaldertyper i Nord-Europa

De symmetriske eikehjulene av middelaldertype finnes fra sein vikingtid og forble i bruk på landbrukskjøretøy gjennom 1700-tallet.

Fra seinmiddelalderen ble det vanlig å utstyre større hjul med utslag, eller styrtning. Det vil si at eikene i stedet for å stå i lodd ble vinklet litt utover. I Tyskland er typen påvist fra 1200-tallet, Danmark på 1300-tallet og i England først fra 1500-tallet.

Se også

• Platehjul

Litteratur

• Bjørlykke, Per (1946). Redskapshjul. Statens småbrukslærerskole. 
• Childe, Gordon (1951), «The First Waggons and Carts, from the Tigris to the Severn». Proceedings of the Prehistoric society 17/2.
• Christensen, Arne Emil 1964, «Vognen i nordisk forhistorie», i Viking. 1964. 
• Grieg, Sigurd (1928), "Kunsthåndverk, vognen", i Osebergfundet 2. Distribuert ved Universitetets Oldsaksamling. 1928. 
• Schovsbo, Per Ole (1983), «Hjulmænd på den Jyske Aas«, artikkel i «Vendsyssel nu og da».
• Schovsbo, Per Ole (1984), «Vikingernes vogne», i Hiukin nr 10: 289-301. Via karetmager.
• Schovsbo, Per Ole (1987), «Oldtidens vogne», i Oldtidens Vogne i Norden, Bangsbomuseet 1987.
• Witt, Torben (1969), «Egehjul og vogne«, i Kuml. Håndbog for Jysk Arkæologisk Selskab: 111-148 lenke via Karetmager