Egentlige beinfisker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Egentlige beinfisker
Sild, Clupea harengus
Sild, Clupea harengus
Vitenskapelig(e)
navn
:
Teleostei
Müller, 1844
Norsk(e) navn: egentlige beinfisker,
teleoster
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Beinfisker
Underklasse: Strålefinnede fisker
Antall arter: ca. 28 000[1]
Habitat: akvatisk
Utbredelse: hele jorden
Delgrupper:

De egentlige beinfiskene hører til de strålefinnede fiskene og omfatter nær 28 000 beskrevne arter, deriblant de fleste fisk med økonomisk betydning. Antallet er forventet å øke til omkring 32 500 arter som følge av mer forskning.

Selv om gruppens stamart ser ut til å ha levd i ferskvann, lever flertallet av dagens arter i havet.
Det marine leveviset må ha oppstått flere ganger uavhengig. Den siste og mest omfattende tilpasningen til havet skjedde for ca. 55 millioner år siden da Acanthomorpha utviklet potensialet til å gyte direkte i havet. Den eldste nålevende gruppen av beinfisk (inkludert de kvastfinnete) med denne evnen er Elopomorpha, som ålene og tarponene tilhører. Samtlige av de mer primitive strålefinnede fisk og mange av de mer moderne er nødt til å gyte i ferskvann (blåfisken er riktignok fullstendig marin, men den føder levende unger i stedet for å gyte).

Gruppen er veldig variert og forekommer i alt fra små bekker til dyphavet, fra −2 °C kaldt vann under den antarktiske isen til tropiske korallrev eller mangroveskoger, og til og med i varme kilder som er to til tre ganger saltere enn havvann. Mens det fins flere arter som er mindre enn 1 cm lange og under 1 g tunge, blir sildekongen 8 m lang og månefisken 900 kg tung.

Blant egenskaper som er unike for de egentlige beinfiskene, kan man nevne at kroppen som regel er dekt av elasmoide skjell, som er tynne og har en annerledes oppbygning enn de mer opprinnelige cosmoide og ganoide skjellene. Denne forandringen skyldes at skjellene hos mer primitive grupper i tillegg til å tjene til beskyttelse også fungerte som feste for kroppsmuskulaturen. Etter at en forsterket ryggrad og ribbeina overtok som festepunkt for muskulaturen hos forfedrene til de strålefinnede fiskene, kunne de utvikle tynnere og mindre kompakte skjell, hvilket gjorde dem både hurtigere og smidigere.[2] I halen har antallet virvler blitt redusert fra ti, som hos andre strålefinnede fisker, til to.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nelson, J. S. 2006. Fishes of the World, 4th edition. Hoboken, NJ: John Wiley & Sons. ISBN 0471250317
  2. ^ Vores tænder er udviklet fra fiskeskæl

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]